S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Dordi Strøm – 16. oktober 2017

Scenografisk ferdaminne fra Fjaler #4

De Utvalgte: Auka røynd. Teaterfestivalen i Fjaler 2017.


Publisert
16. oktober 2017
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Essay Teater

Scenograf Dordi Strøm har skrevet en serie scenografiske ferdaminner fra Teaterfestivalen i Fjaler, i forlengelse av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut som fant sted under festivalen. Et utvalg av ferdaminnene blir publisert på Scenekunst.no.

Scenografisk ferdaminne fra Fjaler #4 Auka røynd work-in-progress av De Utvalgte. Fredensborg i Fjaler, 17.september 2017.

Under Teaterfestivalen i Fjaler begynte kompaniet De Utvalgte sitt neste flerårige prosjekt med utvikling og visning av et work-in-progress. Medvirkende: Kari Holtan, Anne Holtan, Torbjørn Davidsen, Boya Bøckman, Jonas Hestvik Dahl, Marius Kolbenstvedt, Pelle Ask, Nils med skills (Nils Bjelland Grøndahl), Zett Davidsen, Eirik Raude, John Birger Wormdahl, Morten Kippe. Arbeidet er støttet av Norsk kulturråd. Co-produsert av Black Box Teater og BIT Teatergarasjen.

I prosjektet Innsiden ut inviterer Scenekunst.no folk rundt en scenekunstproduksjon – scenekunstnere, publikum, lys- og lyddesignere, sceneteknikere, produsenter, frivillige, arrangører og andre medvirkende til å skrive og diskutere med utgangspunkt i forestillinger vi ser sammen. Målet er å åpne for andre typer innganger til det kunstneriske enn en tradisjonell kritikk. Når Innsiden ut deltar på en festival, skrives det også alltid en uavhengig kritikk. Kritiker Ragnhild Freng Dales tekst fra Teaterfestivalen i Fjaler kan leses her. Prosjektet er støttet av Norsk kulturråd. Les mer her.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/scenografiske-ferdaminner-fra-fjaler-4/
Facebook

«Hele den lille dalen oppe ved Fredensborg i Fjaler blir innsida av det store runde hodet til Bamsefar, til Zett i lia, vi ser inn i hodeskallen hans, der han står midt i larvene med det røde blodet i bekken rennende mellom beina. Jeg tenker at det er Zett de kommer til å finne når de graver oss opp om tusen år.» Scenograf Dordi Strøm har skrevet en serie scenografiske ferdaminner fra Fjaler.

Zett demonstrerer for Marius hvordan han kan drepe ham.

Ground position. I use my left hand to hold your head up. I use my right hand to strike, I use this part of the hand, that way I stop the blood flow to your brain. You get a little bit dizzy in your knees, (ha ha). I take your knee out. I snap your neck. You be dead before you hit the ground.

Marius er som ei dukke. Zett legger ham i bakken sikkert 30 ganger. Det blir tyngre og tyngre for Marius å komme seg opp. –Vi kommer fra Grotowski, sier Marius. Ikke nå under forestillingen, men seinere ved bålet når forestillingen er over. – Han stakk jo ut i skogen til slutt og slutta med å lage teater.

Hele dalen blir en krigsscene, de andre har slutta å grave, og kroppene deres repeterer det Marius gjør mens Zett snakker: hodet mot venstre, slaget fra håndbaken mot halsen, blodet til hodet stopper, knærne svikter, kneet knekker, nakken knekker (I snap your neck), og de er døde før de treffer bakken, koret gjør de samme bevegelsene igjen og igjen, lyset har endra seg, det flammer i gult og rødt og røyk flommer ned fra oppe ved demningen, hvor det står en ufo en gravemaskin et monster med grabb som blinker i gult gjennom røyken. Hodet mot venstre, slaget fra håndbaken mot halsen, blodet til hodet stopper, knærne svikter, kneet knekker, nakken knekker (I snap your neck) og de er døde før de treffer bakken. Billy, hunden, varsler, hun bjeffer mot kroppene som faller og faller. Pelle kommer løpende ned fra demningen med Billy i hælene: han faller, nakken knekker og han er død før han treffer bakken, igjen og igjen og igjen. Det er den heftigste scenen under hele festivalen. En hel jævla krigsscene, Vietnam, Rwanda, Srebrenica, Homs, Aleppo.

Med trommer? Jeg husker ikke, jeg husker bare en masse lyd, intens live musikk må det ha vært og røyk og døde kropper som kommer seg opp og som dør igjen de slåss og taper og slåss og taper, som alle oss andre, som menneskene, som Grotowski. Apokalypse nå!, Platoon, Hjortejegeren, Auka Røynd.

De Utvalgte: Auka røynd. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Det begynner slik. Boya har lyssatt en liten spilleplass med grønn, myk mose i midten av alt. På den ene siden en skråning mange setter seg i, på den andre står orkesteret: Boya med et teknikerbord og Kari med melotron og keyboard , Eirik Raude som spiller trommer og xylofon og Jonas på lyd og bass. Det står en mosekledd stubbe i lyset. Zett kommer og setter seg på den. Han er en stein, et tre, han er tusen år gammel og han har alltid sittet der. Det graves, vi hører hakker og spader og gravelyder og på toppen oppe ved demningen står det en gravemaskin som lyser og graver og hamrer hardt med grabben og det er Anne som graver og hun treffer stein eller jern, klang, klang. De har gravd lenge og de graver fremdeles, de er kropper som graver etter mening, etter mer olje, de er gullgravere og arkeologer, de er Carters utgravingsteam i Gudenes dal i Egypt, de er barnehageunger i kjeledresser som graver og graver og aldri gir seg.

Det er som om de har gravd opp Zett. Det var dette de fant. Det var ham. Trollet i stubben, i steinen, den egyptiske guden som sitter der og ser mot oss. Han ser ut som om han har en maske på seg. Fra der jeg sitter ser det ut som en kattemaske. En svart snute som er festet med to tynne svarte strikker rundt ørene, strikkene ser ut som lange værhår. Han er en hellig egyptisk katt. Han ser skummel ut eller han ser ut som om han var skummel før og at han mistrives litt. Han sitter der på stubben og er en utilpass katt, en brunbjørn med svart snute på en stubbe i skogen. Det er Bamsefar i lia, han er 50 år omtrent på denne tida og han ser ut som en som har en hel fjellkjede rundt halsen. Det var Fredrik Høyer i Grønlandsutraen som sa det. Det er langt til gatene på Grønland i Oslo herfra, men det er masse fjell her og kanskje er det ikke så langt likevel.

– Faen, skal vi lage jævla videokunst her oppe i skauen, jeg synes ikke det funka, sier Boya. Men det gjorde det. Hele bakken og alle trærne med flimrende videostøy ser ut som marker og larver som kryper og kravler rundt inne i en kropp og jeg tenker på han karen på det private sykehjemmet i Østfold som fikk hvite kravlende spyfluelarver i såret sitt før han døde. Hele den lille dalen oppe ved Fredensborg i Fjaler blir innsida av det store runde hodet til Bamsefar, til Zett i lia, vi ser inn i hodeskallen hans, der han står midt i larvene med det røde blodet i bekken rennende mellom beina. Jeg tenker at det er Zett de kommer til å finne når de graver oss opp om tusen år. De finner det Nils beskriver, den egyptiske kaosguden, en sliten pillemisbruker og eks-leiesoldat med tattiser i trynet. En usannsynlig sannsynlig venn. Det er det vi er.

Nils kommer og setter seg på Zett som om han ikke var der. Zett sitter der med en hel fjellkjede rundt halsen, men Nils enser ham ikke. Nils sier at han ikke er en sånn type som klarer å se for seg ting, at han ikke kunne se for seg hvordan dette ville bli. Det er fint og jeg blir glad av det, for jeg tenker at jeg er helt motsatt. Men det er sikkert ikke sant, og jeg blir så glad i Nils da, for han sier det jo som det er.

De Utvalgte: Auka røynd. Teaterfestivalen i Fjaler 2017.

Kari forteller at Nils er rapper og battler, at han har vunnet mange rapbattler. De er battlere begge to da, både Zett og Nils. Nils er så slem med Zett, han sier alt det stygge han kan finne på å si om Zett, rett opp i fjeset på ham. Han sier at han tror Zett er så dum at han ikke vet at navnet han har valgt seg, er navnet på den egyptiske kaosguden Seth, og jeg synes synd på Zett og vil bort og forsvare bjørnen. Hva er verst? Verbal vold og mobbing eller fysisk vold? Jeg synes Nils er skumlest, for Zett er jo ikke farlig lenger. Han er en bjørn, men det er ikke før Nils sier dette med tattiser at jeg skjønner at Zett har tatovert tegningen av en hodeskalle i fjeset. At det jeg synes ser ut som en snute, er det som på hodeskalletegningen skal se ut som et svart hull, der hvor brusk og muskler og hud sitter på en nese før den råtner.

Torbjørn og Zett krangler om arv. De går sammen oppover mellom trærne på guttetur mens de krangler. De krangler om arv og Torbjørn er storebror, det er Torbjørn som styrer samtalen og konkluderer, og Zett eller Ketil som han het før, sier mindre og mindre. Lyset går i svart og alt kan skje der oppe i mørket mellom trærne oppe ved demningen mellom de to brødrene midt i det som ble en Sjöwall og Wahlöö –krimstory, en nordisk noir, eller de er Kain og Abel, eller han er Adam og Evas tredje sønn (Set), han som Gud ga i erstatning for Abel, han som Kain drepte.

Det er lenge siden vi har kjent hverandre nå, sier Torbjørn.

Det er fint å kjenne deg igjen, sier Ketil.

De er kongssønner i et eventyr, de er Bamsefar og broren hans og faren er kong Lear, hva har han gjort med dem, hva har familien gjort med dem som gjorde at brødrene ikke har kjent hverandre på så mange år. Familien er det farligste stedet i verden å vokse opp. Det er så skjørt og jeg er spent på hvordan det går med dem. Hvem er kongssønnene, hva er Torbjørn i stand til og hvor går Zett sin smertegrense? De er krigere begge to. Torbjørn er en av oss. Zett er en av oss. En av oss. Hva er oddsene for at utenforskapet skal gjøre hevnere av oss?

Nils: – Komme hit til en jævla dal i Fjaler og lage kunst, liksom! Nei, det er dette som er kunst: At en gamling fra bygda har kjørt en gravemaskin hele veien opp hit til demningen.

– Vi må grave igjen hullet etter oss, sier Boya ved bålet om kvelden.

Når de graver det opp igjen om tusen år og finner sporene etter oss, tenker de at dette er spor fra den gangen menneskene fremdeles dreiv og kriga mot hverandre.

Serien Scenografiske ferdaminner er skrevet i forlengelse av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden utTeaterfestivalen i Fjaler i september 2017.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no