fra Tekstimpro 2015 - manus fra writeratplay.com Foto: Ill.

Scenetekster som skifter karakter

SCENETEKSTIVAL: – Det er de mest ekstreme sammensetningene som får fram dybde, skriver Maria Stødle om tekstimpro i Tromsø.

Fem skuespillere, tretten scenetekster og et publikum som får velge hva slags karakter som skal avlevere replikkene. Tekstimpro-kafeen i Speilsalen på Rådstua avsluttet dette årets Scenetekstival under Vårscenefest. Tekstivalen ble i år arrangert for tredje gang i regi av Ferske Scener, som igjen inviterte aktører som jobber med manusutvikling i Norge, til festival og seminar i Tromsø.  Dramatikkens hus, Norsk Dramatikkfestival og master-og stipendiatutdanningen i scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo var blant de involverte.

Kveldsarrangementet Tekstimpro-café var en anledning til å møte et tverrsnitt av de tretten tekstene av norske dramatikere som tidligere i uka ble lest eller iscenesatt på biblioteket, kulturhuset, Hålogaland Teater og Rådstua. Som navnet antyder, ble tekstene improvisert over. Det var opp til publikum å avgjøre hvem som skulle spille (alene, i par eller gruppe), hvilken tekst som skulle framføres og på hvilken måte.

Fritt valgt situasjon
Speilsalen er for anledningen dekket av en grønn gressmatte med seks hvite bord plassert foran en liten scene. På bordene ligger hefter med de tretten aktuelle tekstene, samt mange små lapper som skal gi publikum inspirasjon til hvordan skuespillerne kan angripe improvisasjonen. Her står det for eksempel ”dokumentarisk”, ”en som skal på audition til Paradise Hotel”, ”en som gradvis blir rørt”, ”en som bryter ut i sang” og så videre. Publikum kan også komme opp med egne karakteristikker. Man skriver så sin oppskrift opp på en lapp som leveres det jeg får vite er Jokeren (en som presenterer skuespillerne, generelt får i gang publikum og ”bærter” i et rødt horn når improen har nådd sitt høydepunkt.). To av skuespillerne bytter på å være Jokeren. De er akkompagnert av Lars Nordmo på keyboard, som tonesetter sketsjene på ypperlig vis. Med fin følt timing vet han akkurat når skuespillerne kan trenge litt musikalsk hjelp. For dette er improvisasjon, ingenting er planlagt og ingen har forberedt seg. Denne klare beskjeden får vi fra skuespillerne under introduksjonen. I tillegg får vi vite at vi må være åpne og helst ikke være greie, når vi setter sammen kveldens sketsjer.

Det er litt rykkete i starten, litt kleint til tider og de første sketsjene blir en oppvarming både for skuespillerne og publikum. Etterhvert som de på scenen blir varmere i trøya og dykker ned i kostymeboksen, blir det hele mer løst og ledig.

Fisk, fyll og Disney
Noen av tekstene i heftet blir gjengangere. En av dem er ”Skilpadder hele veien ned” av Kim Atle Hansen. Den spør om eksistensielle vitenskapelige forklaringsmodeller stadig blir mer irrasjonelle: Er religion blitt mer rasjonelt enn vitenskap? Den enkle, men ettertenksomme teksten med stadige spørsmål om opprinnelsen vår, blir banal og ekte når den kommer rett fra levra mellom to joviale fiskere i skinnjakke og svart plasthjelm på raspete nordnorsk. Den blir også tolket av to fulle folk og senere av to Disney-prinsesser i naiv duett. Det siste blir en sterk motsetning til versjonen der manuset fremføres av to fulle damer i 40-årene. Setningen ”(..) han sa bare la det bli lys for at det skulle bli lys.” får tre ulike sannheter: sagt mellom fiskerne handler den om hav og natur, hos de fulle damene blir den en intim tilståelse og mellom Disney-prinsessene en slags illusorisk sannhet de tror på. Fra barn og fulle folk får du høre sannheten, var det ikke slik?

”Gutten” av Kristofer Blindheim Grønskag blir blant annet spilt som om den ble lest av en radiostemme i programmet Nattønsket. Med taffelmusikk i bakgrunnen blir ytterpunktene mellom de lave, nesten hviskende stemmene og det alvorlige temaet i teksten så merkelig at det fungerer.

Fire korte tekster fra skrivegruppa på Rådstua Teaterhus blir tolket både som datingannonser fra hele gruppa og som facebook-statuser, men også som utsagn fra en gal fotballsupporter. Og ”En telefonsamtale etter hukommelsen” av Roy Arne Johansen får oppleve å bli lagt i munnen på en barne-tv onkel, bli spilt som såpeopera med all dens dramatikk og som dialog mellom to slitne gangstere fra Amerika og Skottland.

Rådstua teaterhus. Foto fra kulturskolen i Tromsø.

Tyngde og letthet
Variasjonen er stor. Men hva skjer når tekstene blir vrengt, tøyd og kanskje tatt i helt andre retninger enn hva tekstforfatterne har sett for seg? Mister de sin tiltenkte mening? Eller kan absurde tolkninger og situasjoner være med på å forsterke budskapet i en tekst?  ”Etter stengetid” av Hanne Ramsdal er fritt basert på hendelsen da en gutt druknet på Tøyenbadet i 2014. Noen i publikum ber om å få denne tolket som en audition til Paradise Hotel. Med komisk mimikk og tenåringsfakter mister den sin alvorlige undertone, men viser også hvordan tekster kan framføres med helt andre intensjoner. Ord kan få så mange betydninger, avhengig av hvordan de blir fremført med stemme, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Ramsdals tekst blir en helt annen igjen når den tolkes som av en ”cocky rockestjerne”, der ordet gartner plutselig inspirerer til en sang om en mamma med en svart hatt.

Det er langt fra Tøyenbadet til Rådstua denne kvelden. Og det er vel nettopp det som er meningen. Hele uken har man kunnet overvære opplesninger av tekstene under Scenetekstivalen og dermed kunnet danne seg en mening om hva tekstforfatterne ønsker å formidle. Tekstimproen blir i så måte den joviale, fargerike lillesøsteren som synger, danser og harselerer med ulike karakteristikker og tar tekstene til andre, men ikke alltid nye høyder, etter min mening.

Konseptet er spennende, men har ennå et utviklingspotensial. Er det til hjelp eller hinder at skuespillerne har manus? Og kommer egentlig manuset frem? Hva blir viktig? Det å måtte lese tekst de kanskje ikke har lest på forhånd, virker noen ganger hemmende for friheten i improvisasjonen hos skuespillerne. Samtidig gir tekstene assosiasjoner som utøverne ofte tar videre inn i ny tekst som skapes der og da. Manuset er kanskje også noe å lene seg på dersom man skulle gå tom for ord? Som all improvisasjon er det øyeblikk med gull, øyeblikk som er på vei, øyeblikk vi kanskje kunne vært foruten og alle øyeblikkene imellom.

Så hvordan er da publikum som regissører? Vi har heller ikke fått forberede oss, men vi har litt hjelp fra Jokeren og keyboardet. Kanskje kunne det hadde vært spennende å se hvordan det ville gått om vi styrte hele showet, at det var publikum som ”bærtet” når vi mente poenget var utspilt? Vi fikk tidlig beskjed om å ikke være snille, noe jeg opplever henviser både til sammensetning av skuespillere, tekst og måten å fremføre tekstene på, og til reaksjonene.

Noe mer
Det viser seg fort at det er de mest ekstreme sammensetningene som fungerer best. Når skuespillerne virkelig får lov til å meske seg med rare, underfundige og gale karakterer, slik som for eksempel å fremføre en tekst som ”elskverdig, paranoid og litt utenomjordisk”. Hva er det? Hvilket menneske er det? I det mer ekstreme og det eksentriske kommer dybden fram i tekstene gjennom kontrastene, og det er da kvelden blir mest interessant. Visst er det herlig å flire for latterens skyld, men det er også fint å kunne ta med seg noe mer hjem. Noen nye tanker om hvordan vi er mennesker. Våsrscenefest spør ”Er du menneske nok?”, jeg sender ballen videre.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER