- Sceneteksten er teatrets bankende hjerte

Camara Lundestad Joof er født i 1988 og er den fjerde husdramatikeren som skal få lov til å skrive nye scenetekster på Nationaltheatret. Før henne har Johan Harstad, Arne Lygre og Kathrine Nedrejord hatt den samme rollen. Joof, som er fra Oslo og har norsk mor og gambisk far, gav i 2018 ut boken Eg snakker om det heile tida som handler om egne erfaringer med rasisme. Hun har allerede vært husdramatiker på Dramatikkens hus, og skuespillene hennes er satt opp flere steder i Skandinavia. Hun er leder for faglig utvalg for scenekunst i Kulturrådet og rådsmedlem. Det er derfor ikke noe ubeskrevet blad som får plass på Nationaltheatret nå, men mange håper kanskje allikevel at hun skal bidra med noe nytt. Scenekunst.no har snakket med henne om hva det er å være husdramatiker på Nationaltheatret og om scenetekstens betydning gor teatret.

Hva er det egentlig å være husdramatiker? Hva det innebærer har hele tiden vært formet av den enkelte husdramatiker som har vært der. Det har variert veldig i hvor stor grad de ulike dramatikerne har vært involvert i teatret. Jeg er jo en litt overengasjert person, så jeg håper på å være så involvert i Nationaltheatret som mulig. Jeg skal snart spise lunsj med Kristian Seltun for å hamre ut hva vi begge to ønsker for perioden og se hvor vi kan møtes. Men overordnet har vi kontrakt på at jeg skal skrive to verk, den første premieren skal være i oktober neste år, og så blir det en i 2022. I tillegg får jeg mulighet til å sitte i dramaturgiatet og i kunstnerisk råd og komme med mine perspektiver og tanker på helheten på repertoar og hvilke tekster som skal settes opp. Der håper jeg jo at jeg kan komme med noen innspill. Jeg er også en mangfoldsjunkie, og det kommer nok til å prege det jeg kommer til å mene noe om på Nationaltheatret. De virker lydhøre og åpne for at jeg skal engasjere meg, og jeg føler meg veldig velkommen til ikke bare å skrive isolert. Det vet jeg heller ikke hvordan jeg gjør.

Er du ansatt? Ja, jeg blir formelt ansatt. I forhandlingene argumenterte jeg for at lønnen til en husdramatiker på Nationaltheatret burde tilsvare Statens kunstnerstipend slik at jeg ikke konkurrerer med det frie feltet om de få stipendene som finnes. Det var de prinsipielt enig i. Så da får jeg det som tilsvarer statens kunstnerstipend pluss fullpris for hvert av de to verkene mine. Det tilsvarer en 50 % stilling. Og så er Seltun og jeg opptatt av dette i hovedsak skal frigjøre skrivetid til meg og min kunstneriske praksis.

Hva betyr det for ny norsk dramatikk at det finnes en sånn ordning? Jeg tror det betyr veldig mye for scenekunstfeltet generelt og selvfølgelig for dramatikeren individuelt. For meg personlig betyr det enormt mye. Men jeg tror det sender et tydelig signal om hvor viktig teatret mener at ny norsk dramatikk er og at de er villige til å investere både tid og penger på å dyrke frem kunstnerskap. Det synes jeg er både kulturpolitisk og kunstnerisk riktig av dem å gjøre. Jeg prøver å gå litt stille i gangene fordi boken min blir dramatisert på Riksteatret nå, og da står jeg plutselig midt i den store diskusjonen om ny dramatikk versus dramatisering av bøker.

Det går vel an å være for ny norsk dramatikk på scenen uten å være motstander av dramatiseringer av prosa? Ja, det mener jeg går an. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske at institusjonene i større grad ville satse på ny norsk dramatikk. Det har jeg jo ment ofte og mange steder, og det står jeg virkelig for selv om jeg mener at det som settes opp på scenene i institusjonene kan være så mangt. Men jeg sitter også som leder for scenekunstutvalget i Kulturrådet, og der gir vi jo støtte til scenetekstutvikling og er opptatt av å dyrke nye tekster og nye tilnærminger til tekst i scenekunstfeltet.

Er du involvert i dramatiseringen av boken din? Nei, det er det Kjersti Horn som gjør. Det var flere som ville kjøpe boken og gjøre den om til scenetekst, og jeg var veldig skeptisk og ville gjøre det selv, men jeg rygget i det sekundet Riksteatret kom og satte Kjersti Horn på oppgaven. Kjersti ringer innimellom for å sparre, og jeg har vært inne på digitale Zoom-lesninger med skuespillerne. De startet prøver i forrige uke, og jeg har stilt meg til rådighet for prosessen. Men det var deilig å bare kaste ansvaret fra seg og si vær så god til Kjersti.

Jeg har ikke tall på det, men jeg opplever kanskje at Nationaltheatret, særlig hvis vi ser bort fra gamle hvite menn som Jon Fosse og Arne Lygre, ikke setter opp mye ny norsk dramatikk. Hva betyr det for ny norsk dramatikk å ha deg i den posisjonen? Kathrine Nedrejord var husdramatiker før meg, og jeg synes det er veldig synd at hennes siste verk som husdramatiker ikke er blitt vist og ikke vil bli vist på grunn av pandemien. Jeg synes det er ganske skummelt når folk sier at nå kommer det endelig ny norsk dramatikk fra andre enn disse hvite mennene. Jeg er livredd for å gå på tryne. Det er blitt så symbolsk at jeg er der, og det står jeg stødig i, for jeg er blitt vant til det, men herregud, så redd jeg er for å skrive noe dårlig! Kanskje det blir argumentet for at vi ikke egentlig trengte så mye nye norsk, kvinnelig, brun, skeiv dramatikk! Nei da, men jeg håper jo bare at jeg klarer å leve opp til oppgaven, at det ikke blir et luftslott. Men det er et kjempeprivilegium å få være der og få ha den stabiliteten og den kontinuiteten, og når det huset som gir meg det er Nationaltheatret så blir det veldig symboltungt.

Har du sparringspartnere i dramaturgiatet? Ja, man får tilgang på et kjempeapparat. Nå har jeg vært ganske bortskjemt med det allerede på Dramatikkens hus, og jeg startet gode samarbeid der som jeg tar med meg inn i Nationaltheatret.

Hvorfor er ny dramatikk viktig for norsk teater? Hvorfor trenger vi ny scenetekst, kan vi ikke bare sette opp Ibsen og så ellers improvisere frem tekstene? Nei! Det kan vi ikke! Jeg mener jo at teater kan være så mangt, og det er det jeg elsker med teatret at det er så multidisiplinært og mangefasettert. Sceneteksten er teatrets bankende hjerte som alt annet går inn og møter, river i fillebiter, prøver ut, redefinerer og fortolker. Derfor mener jeg også at det er viktig at det kommer nye oppdaterte og samfunnsrelevante tekster som man kan gjøre det med. Det er selvfølgelig veldig fint med de lange perspektivene og å jobbe med en klassiker inn i samtiden, men det som tar pulsen her og nå, det mener jeg at sceneteksten er et av de sterkeste redskapene vi har til å gjøre.