Scenerommet som virkelighet og virkeligheten som scene

Den internasjonale Ibsenprisen er på 2,5 millioner kroner og deles ut av det norske kulturdepartementet.

I 2011 ble retningslinjene for prisen endret. Før skulle den stimulere til kritisk debatt om samfunnsmessige spørsmål, nå er formålet endret til det mer åpne "premiere noen som har bidratt med nye kunstneriske dimensjoner til dramatikken og teatret".

Å gi prisen til Peter Handke viser likevel ambisjoner om å stimulere til debatt. Men i det daglige samlebåndsarbeidet har de fleste dagsavisene nøyd seg med å ringe en ekspert som kort har blåstemplet Handkes litterære kvalitet.

Tirsdag hadde imidlertid forfatter Øyvind Berg et innlegg på trykk i Aftenposten, som også er postet på sosiale medier. Innlegget har tittelen "Utøya som idyll", og Berg skriver blant annet:

"Under Bosniakrigen gikk Handke aktivt ut og støttet aggressorene. Etter krigen dro han til Radovan Karadadžić i Pale. Siden besøkte han Milošević i fengslet og talte i hans begravelse. I enkelte intervjuer har forfatteren prøvd å bagatellisere disse politiske krumspringene, men stort sett står han ved sine holdninger. De som massakrerte etniske muslimer er Peter Handkes helter, og han mener det blir feil å dømme noen for slike handlinger. Fordeling av skyld er etter Handkes utsagn et mye mer litterært og komplekst spørsmål. Prøv å fortelle dette til de 200.000 ofrene."

Berg avslutter med å advare mot å bruke "politisk ukorrekt" som hedersbetegnelse.

Teatral virkelighet Den internasjonale Ibsen-prisen er en teaterpris. Juryen sier i sin begrunnelse at Handke får prisen for hvordan arbeidet hans i teaterrommet "åpent henviser til seg selv som teater". "Han lykkes i alle stykkene sine i å synliggjøre en teatral realitet, ikke i form av virkelighetsillusjon eller etterlikning, men som en realitet i seg selv", skriver juryen.

Hele juryens begrunnelse kan leses her: http://www.internationalibsenaward.com/translations-2014/juryens-begrunnelse-2014/

Peter Handke avslører altså scenerommet som virkelighet og virkeligheten som scene.

Kunstnerisk sett er det konsistent. Men hvor langt kan prosjektet strekkes? Er begravelsen til en president som er under tiltale for folkemord, en scene, og i tilfelle for hvem og hvilket budskap? Teatret La Comédie Francaise kansellerte en Handke-produksjon i 2006 da intendanten fikk høre om begravelsestalen. Er det sensur, eller er det et forsvar for språk forstått som handling?

Samme år ville politikere i Düsseldorf trekke tilbake Heinrich Heine-prisen, som byen akkurat hadde tildelt Handke. Det endte med at Handke selv returnerte prisen.

"Hva Handke egentlig sa i begravelsen, har vært gjenstand for debatt," skrev Michael McDonald i tidsskriftet The American Scholar i 2007.

"De første rapportene siterte ham på at hans tilstedeværelse i en fiktiv statsbegravelse hedret en mann som hadde "forsvart sitt folk" under krigene på Balkan på 1990-tallet. Andre versjoner, blant annet en versjon distribuert av Handke selv, hevdet at gravtalen var langt fra å feire Milosevic, og at den heller besto av Pontius Pilatus-lignende betraktninger om [Handkes] egen sinnstilstand: 'Jeg kjenner ikke sannhet. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker. Dette er grunnen til at jeg er her i dag, i nærheten av Jugoslavia, i nærheten av Serbia, i nærheten av Slobodan Milosevic',"

skriver og siterer McDonald.

Michael McDonald: The Apologist. The American Scholar våren 2007

Språk og virkelighet Men om det ikke har noe å si hva Handke sa, er det uten betydning at han var til stede? Igjen setter Handkes performative omgang med en presidentbegravelse fingeren på et viktig teatralt spørsmål om nærvær, og kanskje på begravelsen som teater. Hvor greit er det?

– For Handke er all litteratur, avhengig som den er av språk, "romantisk", det vil si urealistisk, fortsetter Michael McDonald.

I Aftenposten trekker Øyvind Berg paralleller til Utøya.

Hvis det er noe vi lærte av Utøya, var det kanskje at manifester, World of Warcraft og chatterom på internett både er bortreist fiktive og plutselig kan omsettes til dødelig virkelighet. Årsaksforholdet mellom disse to nivåene gjemte seg her hos oss i det juridiske og psykiatriske begrepet "tilregnelig".

Både Ibsenprisjuryens begrunnelse og flertallet av norske medier har hittil gått i en pen bue rundt å si noe om hvorfor Handke er kontroversiell. Det er ikke sagt i to setninger.

Men at spørsmålet er vanskelig, er ikke noen begrunnelse for å unngå det. Og kanskje er det ikke så vanskelig. Å unngå diskusjonen bidrar i alle fall til å bevise Peter Handkes påstand om at språk bare er en maske foran virkeligheten.