Bekannte Gefühle, Gemischte Gesichter med Olivia Grigolli, Marc Bodnar, Irm Hermann, Ueli Jäggi, Hildegard Alex, Tora Augestad, Jürg Kienberger, Magne Havard Brekke Scenografi og kostyme: Anna Viebrock. Lys: Johannes Zotz, Ton Klaus Dobbrick

Scener, ansikter og avstand

Fredag 14. september ble den internasjonale Ibsenprisen tildelt Christoph Marthaler, og søndag 16. ble forestillingen Bekannte Gefühle, gemischte Gesichter vist på Nationaltheatret. Hild Borchgrevink så forestillingen i Tyskland.

I det jeg går av toget i byen Gelsenkirchen, trår jeg rett ut i et virkelighetsteater på et lite torg. En stor gruppe mennesker har samlet seg i en ujevn halvsirkel. Det er folk med handleposer fra matbutikken, folk på krykker, noen i elektrisk rullestol, noen skoleelever, unge foreldre med barnevogn. Alles øyne er rettet mot to politibetjenter som holder en ung mann i armen mens de skriver ned personalia på ham. Han vrir seg unna alle blikkene mens enda to menn i gule vester det står Bahn og Sicherheit på, følger med. Noen meter unna uler sirenene på flere parkerte utrykningsbiler.

Avskjedshilsen
Jeg er her for å se regissør Christoph Marthalers forestilling Bekannte Gefühle, gemischte Gesichter, og kjenner at jeg håper intenst at den skal klare å bære avstanden mellom folkemengden på torget og mitt mål for turen: byens karosseriblanke musikkteaterhus med sine barer, bretzler og vinglass. Bekannte Gefühle… er Marthalers personlige avskjedshilsen til teaterhuset Volksbühne i Berlin og perioden Frank Castorf har vært teatersjef der, etter at sistnevnte for to år siden til store protester fra publikum, ikke fikk fornyet kontrakten sin.

I sin debut på Volksbühne i 1993, Murx den Europäer! Murx ihn! Murx ihn! Murx ihn! Murx ihn ab! Ein patriotischer Abend, plasserte Marthaler en gruppe ensomme mennesker i et venterom der alle klokker hadde stoppet. Etter hvert begynte de ventende å synge sammen. Umiddelbart gav det en opplevelse av forløsning og samhold, men med en bismak, siden alle sangene var hverdagslige hyllester til det tyske og dermed pirket i det historiske ubehaget rundt tysk nasjonalfølelse.

Bekannte Gefühle… er ikke like musikalsk enhetlig. Som en hilsen til alt det et teaterhus har betydd over tid, er det naturlig. Helt eksplisitt handler det om hvordan musikk og teater er forgjengelig. “Vi skal bli glemt. Det er loven, den lar seg ikke endre,” synger skuespiller Olivia Grigolli på et tidspunkt. I en befriende og karakteristisk marthalersk selvmotsigelse som holder nostalgien i tømmene, får hun repetere påstanden igjen og igjen.

Hvit kube
Scenograf Anna Viebrock har laget et åpent, hvitt scenerom med overlys som først av alt gir plass og oppmerksomhet til aktørene som skal fylle det. Fire tasteinstrumenter: to pianoer og to stueorgler, alle visuelt ulike, står på forscenen. Med flere pianister blant aktørene gir det mulighet til å sitere på kryss og tvers av en stor musikalsk kanon.

Inn i denne hvite kuben blir store transportkasser trillet på traller av en vaktmesteraktig figur. Kassene forsterker assosiasjonen til et museum. Hver av dem har forskjellig form og størrelse. Plutselig høres spinkle klimprelyder fra en teppebylt. Det er en nydelig demonstrasjon av hvor tett øyne og ører er sammenknyttet – når lydkilden er skjult av et unnselig, grått ullteppe, er det umiddelbart vanskelig å si sikkert hva vi hører. Det er lettere når bylten også begynner å synge, i en tynn, gebrekkelig falsett. Når vaktmesteren fjerner teppet forsiktig, åpenbares en cembalist og instrumentet hans.

Etter hvert som de pakkes ut, blir aktørene stilt sirlig opp langs veggen. En høy karakter i et langt og smalt kjortellignende kostyme som får ham til å virke enda høyere, kommer inn, bærende på en rød stol. Han leter en stund etter et sted å sette seg, ombestemmer seg og bærer stolen ut igjen – et enkelt og uhyre effektivt lite forventningsbrudd. Magne-Håvard Brekke pakkes ut av bobleplast og blir stående og synger noen linjer av “No ser eg atter slike fjell og dalar”, et eksempel på hvordan Marthaler lager rom i forestillingene sine for språk de færreste i publikum forstår. Slik blir språket mer enn en meningsbærer, det får også framstå ugjennomsiktig som lyd, materie, stoff og farge.

Regissør fra oven
I den største transportkassen troner en av skuespillerne som har vært fast inventar hos Marthaler i mange år, Nikola Weisse. I det vaktmesteren skrur opp kassedøren, smeller hun til: “Ich hasse diese Wanderausstellungen!! Hvis teatre er museer og forestillinger vandreutstillinger, er det altså aktørene som er kunstverkene. I dette finnes en rørende hyllest fra regissøren til ensemblet hans der mange har fulgt ham i over 25 år. Ideen om skuespillere i transportkasser peker samtidig mot teatrets hierarkier der aktører flyttes rundt i verden som gods og pakkes ut på stadig nye steder etter regissørers og teatersjefers forgodtbefinnende. Når Marthalers stemme på ett punkt er til stede i høyttaler, er det ikke uten selvironi. Regissøren griper inn fra oven og sier at han i grunnen bare “vil ha litt mer”.

Både musikalsk og koreografisk dukker det stadig opp sitater fra tidligere produksjoner. Her viser Marthaler seg som den musikeren han opprinnelig er, for sitatene er aldri direkte – de har alltid en vri, en variasjon. Mens pianisten spiller Bach, begynner en mekaniker å skru fra hverandre det ene pianoet. Etter å ha romstert en stund inne i instrumentet og definitivt forstyrret lyden som kommer ut, trekker han ut det ene merkelige objektet etter det andre – verktøy, kjøkkenutstyr, en gummistøvel. En lignende scene finnes i også i den Guiseppe Verdi-inspirerte forestillingen Lo stimolatore cardiaco (Hjertestarteren) fra Theater Basel i 2011, men der er det en sverdfisk og ikke et piano som opereres.

Referansene på kryss og tvers gjør det mer krevende enn vanlig å henge med på Marthalers musikalske assosiasjoner. Jeg sitter stadig og leter i hukommelsen for å komme på hvor de kjente vendingene fra en opera, en poplåt eller en senromantisk lied jeg akkurat har fått servert, egentlig kommer fra. Ofte rekker jeg ikke å knekke koden før neste melodisnutt har overskrevet den forrige i hukommelsen, men nettopp det gjør at man helt bokstavelig kjenner forestillingens tema, forgjengeligheten, på kroppen.

Sårbare kollektiv
Når alle skuespillerne i en av de siste scenene reiser seg og forsvinner ut, står navnene deres igjen på en lang rekke med stoler i forskjellige former og farger som de har sittet på langs scenekanten. Jeg tenker plutselig at forskjellen mellom Marthalers ensemble og den skjeve halvsirkelen av folk på jernbanetorget ikke er så stor. Begge er midlertidige, menneskelige og sårbare kollektiv av veldig forskjellige mennesker som har samlet seg om noe i en kort stund og så forlater hverandre igjen.

Christoph Marthaler har en ekstremt høy produksjonstakt, og det er ikke alle forestillinger jeg har sett som treffer den fine linjen mellom satire, dybde og underholdning. Grunnen til at sammenligningen med menneskemengden i betonglandskapet foran jernbanen ikke gir vond smak i munnen selv om avstanden dit er enorm på alle andre måter enn geografisk, er nettopp at både regi og scenografi i Bekannte Gefühle, gemischte Gesichter gir aktørene på scenen og deres menneskelighet nok plass.

 

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER