Kulturrådet i Mølleparken. Foto: Ilja Hendel

Scenekunst trenger fagspesifikk forvaltning

Scenekunst trenger fagspesifikk forvaltning, og det må arbeides med å bygge tillit både eksternt og internt. Det skriver Julie Rongved Amundsen i dette svaret til direktør i Kulturrådet, Kristin Danielsen.

Direktør Kristin Danielsen gjør et forsøk på å berolige meg om at mine bekymringer for Kulturrådet er grunnløse. Hvis det stemmer at ingenting skal endres i forvaltningen av Kulturfondet og at Kulturfondet ikke skal nedprioriteres i organisasjonen, er jo det godt nytt. Det er ikke sikkert vi er tjent med å dra denne debatten ut i det uendelige i de tingene det er avklart at vi er uenige om, men avslutningsvis i denne runden, er det par siste ting til jeg gjerne vil si.

Direktøren mener at det er et paradoks at jeg er redd for maktkonsentrasjon samtidig som jeg ikke ønsker at scenekunstkonsulentens ansvarsområder skal fragmenteres. Nå er det ikke sånn at makten har vært konsentrert hos scenekunstkonsulenten. Det er ikke scenekunstkonsulenten som avgjør hvem som får støtte, og stillingen har vært et åremål der det har vært sikret utskiftning. Det er ansvaret for kunnskapsinnhenting som har vært konsentrert og som jeg har vært ganske tydelig på at jeg er bekymret for at skal bli borte. Jeg er redd for at det blir vanskelig å beholde den helhetlige bredden hvis man ikke ivaretar det spesifikke ansvaret for å innhente den. Danielsen skriver at ingen andre fagområder har hatt en tilsvarende stilling, og nå skal alle fagområdene ha lik behandling. Scenekunsten trenger imidlertid en fagspesifikk forvaltning. Fordi scenekunst er avhengig av møtet mellom scene og sal og foregår i øyeblikket det skapes, er det også nødvendig at de som skal kunne noe om det norske scenekunstfeltet, oppsøker det. Der det er ganske lett å få et overblikk over det norske litteraturfeltet fra en kontorplass i Oslo og kunnskapsinnhenting om musikk kan gjøres med et abonnement på Spotify, krever scenekunsten reising og kveldsarbeid.

I den nylige debatten om geografiske blindsoner som er blitt reist av Ferske scener, ser vi at bekymringen deres går ut på at fagutvalget ikke har sett det de har laget. Jeg ser det ikke som realistisk å ha et fagutvalg som ser alt som foregår, men til nå har vi hatt en scenekunstkonsulent som har hatt muligheten til å se veldig mye av det som lages og jobbe med formidling også overfor utvalgene. Hvis denne kunnskapen fragmenteres, vil det ikke være mulig å lage like gode innstillinger. Det krever i så fall at alle i fagteamet får den muligheten som scenekunstkonsulenten har hatt til nå.

Vårt Land har den siste uken satt fokus på denne debatten. Der sier Danielsen i et svar at jeg «målbærer en bekymring» Kulturrådet skal ta alvorlig. Dette ble jeg oppriktig glad for. Jeg må understreke at hovedbudskapet mitt med kritikken har vært at Kulturrådets ledelse ikke må gjøre seg til et elfenbenstårn uten kontakt med alle som bryr seg om den gode forvaltningen. De er nødt til å ta med både kunstnere og ansatte på råd.

Danielsen har flere ganger sagt at omorganiseringen har vært gjennomført i dialog med organisasjonene, men det stemmer ikke. Kunstnerne er ikke tatt med på råd, og ledelsen har ikke hatt tilstrekkelig dialog med fagforeningene. I et brev fra Forskerforbundet, der en stor andel av de ansatte i Kulturrådet er organisert, til Kulturrådets ledelse datert 3. september 2020, som jeg har fått innsyn i, uttrykkes det stor bekymring for samarbeidet og tillitsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. I brevet fra september er bekymringen direkte knyttet til omorganiseringen og hvordan de ansatte har hatt lite medvirkning i prosessen, mens det i et annet brev, datert 8. desember 2020, ble uttrykt bekymring for hvordan de ansatte er blitt ivaretatt under overbelastningen som er kommet med koronapandemien. Det er altså ikke bare kunstnerne som mister tillit til Kulturrådets ledelse, det gjelder også de ansatte.

Fordi vi er mange som bryr oss og som er avhengige av støtte fra Kulturrådet i vårt daglige virke, er både små og store interne prosesser av betydning. Jeg er glad for at Danielsen vil lytte til bekymringene, og jeg håper det betyr å bygge en organisasjon basert på tillit, tillit i samfunnet, blant kunstnerne og blant de ansatte.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Hild Borchgrevink :

    Vil bare legge til at for veldig mye musikk uavhengig av sjanger gjelder akkurat det samme – den foregår i møtet mellom scene og sal, og oversikt over hva som rører seg, krever reising og kveldsarbeid (når det ikke er pandemi). For eksempel arbeider mye musikk også med sceniske virkemidler som plassering i rom, video som partitur eller annet visuelt musikalisert materiale, utradisjonelle instrumenter som også fungerer visuelt, koreografi av utøvernes bevegelse etc. – uten at musikken nødvendigvis kaller seg musikkteater. Så også musikken trenger en systematisk kunnskapsinnhenting som den kanskje ikke hittil har hatt i Kulturrådets saksbehandling. Så i dette perspektivet er jeg for mer likebehandling av kunstfeltene – men det bør skje gjennom mer kunnskapsinnhenting, ikke mindre. Er nysgjerrig på hvordan kunnskapsinnhenting er tenkt løst i den nye organisasjonsmodellen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER