Scenekunst for det unge publikummet henger i en tynn tråd

Assitej er en internasjonal organisasjon som jobber for å fremme profesjonell scenekunst for et ungt publikum. Nettverket til Assitej er verdens største med omkring 100 medlemsland. Assitej Norge er et nasjonalt senter som fremmer profesjonell scenekunst for et ungt publikum og kunstneres rettigheter både i Norge og internasjonalt. Assitejs arbeid er forankret i FNs barnekonvensjon artikkel 31 som blant annet sier at barn har rett til gode kunst- og kulturopplevelser. Et ungt publikum er definert som målgruppen mellom 0-19 år. Når myndighetene har valgt å stenge ned scenekunsttilbud til dette publikummet og avlyse eller utsette forestillinger i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) på grunn av pandemisituasjonen, mener vi at artikkel 31 ikke blir opprettholdt. Ja, det er unntakstilstand, men i og med at breddeidrett for unge holdes åpent, ser vi ingen god grunn til at kunst- og kulturtilbud for den samme gruppen ikke også kan holdes åpent og vernes om. Vi vil også rope et varsku om at scenekunstnere som jobber med denne gruppen er av de mest sårbare. Faren for at scenekunsttilbudet for barn og unge forsvinner er dessverre svært reell.

Covid-19 rammer kulturlivet hardt, ikke bare i Norge, men i hele verden. Vi ser at situasjonen er langt verre i andre land, spesielt i land med dårligere økonomi enn det Norge har. Nå har teatrene stengt – igjen. Heldigvis er det fortsatt mulig å turnere på noen skoler gjennom DKS, men det er mange avlysninger og utsettelser, noe som kanskje er enda verre for kunstnerne.

Det er flere ting som er problematisk med avlysninger og utsettelser av forestillinger for et ungt publikum som primært spilles i DKS. Det ene er at avlysninger ikke nødvendigvis kompenseres, dette gjør scenekunstkompaniene svært sårbare. Videre betyr utsettelser kun at problemet forskyves, det betyr også at det ikke kommer penger til mat på bordet her og nå. At forestillinger forskyves betyr også at kompaniene mister jobb de ellers ville ha hatt den dagen det forskyves til. En annen konsekvens av forskyvningene er at andre, nye kompanier, som ellers ville ha kunnet kommet inn i programmeringen av DKS, ikke kommer inn fordi hele fjorårets program er forskjøvet. Dette går i størst grad utover de nye kompaniene eller de som har brukt året på å skape nye produksjoner. Vi får dermed mindre nyskapning og innovasjon rent kunstnerisk i et felt som ikke er statisk, men i stadig bevegelse og fornyelse.

Scenekunstnere som jobber med et ungt publikum er spesielt sårbare fordi de ikke er beskyttet av noen kulturinstitusjon. Mange er selvstendig næringsdrivende med svært få rettigheter. Spørsmålet man hører stilt er om de ikke bare kan omskolere seg og jobbe med noe annet. Jo da, det kan de. Det er få jeg kjenner som er mer omstillingsdyktige og hardtarbeidende enn frilansere innen scenekunst. Samtidig er det et faktum at Norge er viden kjent og beundret for sin eksepsjonelt gode scenekunstpraksis. «Se til Norge», sies det på internasjonale festivaler og seminarer. Jeg får svært mange henvendelser fra vårt globale nettverk om jeg kan forklare hvordan Norge organiserer DKS, hvordan vi sikrer kunstneres vilkår og dermed muligheter for å produsere scenekunst til unge av så høy kvalitet. Årsakene til dette henger sammen med at kunstnere her ikke må bruke mesteparten av tiden sin, kreftene sine, og de kreative talentene sine på andre ikke-kunstneriske jobber. De har tid, rom og økonomi til å utforske, skape og dermed heve kvaliteten på de forestillingene som blir servert til barna våre. Det skulle da bare mangle? Hvorfor skulle ikke barna våre få servert det aller beste?

La oss si at scenekunstnerne omskolerer seg og får seg andre betalte yrker, hva skjer da med scenekunsttilbudet når pandemien er over? Hvor er kompaniene, hvor er de som jobber utallige timer for å sørge for at dine barn får se teaterforestillinger som forandrer livene deres? Hvor er danserne som åpner opp et sanselig rom som dine barn ellers aldri får tilgang til? Det er lett å undervurdere kvaliteten og kompetansen som ligger i leverandørene til scenekunst for et ungt publikum – men det er fryktelig dumt å gjøre det.

Scenekunst er viktig på mange plan. Den er med på å stimulere fantasi, refleksjon og kritisk tenkning. Gode kunst-og kulturproduksjoner fungerer som en slags motpol til massemediers suggererende innflytelse der kapitalistiske krefter bestemmer hva våre unge skal tenke, mene og føle. Kunst er med på å skape autonome borgere med evne til kritisk tenkning som igjen leder til innovasjon og skaperkraft. Vær så snill – ikke si at scenekunst er ubetydelig og at kunstnere må slutte å sutre og skaffe seg ordentlig arbeid som alle oss andre. Kunst og scenekunstnere har en viktig samfunnsfunksjon! Vi er ikke pynten på kaka! Selvfølgelig kan vi bare la kidsa gå tilbake til Ex on the Beach, TikTok og Snap – men det er ikke sikkert det skaper de fremtidige borgerne vi trenger for å opprettholde gode demokratiske forhold.

Så, vær så snill – kan scenekunsten generelt, men spesielt for barn og unge, få lov til å gjenåpne, og kan kulturministeren sørge for at scenekunstnerne i denne sårbare gruppen hegnes om? Vi trenger gode kompensasjonsordninger og mer i stimuleringsmidler for å kunne sørge for at et helt felt ikke går dukken. I 2021 skal barne-og ungdomskulturmeldingen være klar – en storsatsning som vi ser fram til. Det hadde vært fint om det faktisk var leverandører igjen som kan sørge for at vi kommer i mål på denne fantastiske satsningen for de unge. Assitej Norge kan ikke sitte stille i båten og se at flere og flere scenekunstnere forsvinner– det er ingen er tjent med, aller minst barn og ungdommer! Artikkel 31 sier at alle barn har rett til gode kunst- og kulturopplevelser – la dem få beholde den retten!

Ingvild Lien Daglig leder i Assitej Norge Association Internationale du Theatre pour I’Enfance et la Jeunesse