Foto: Verdensteatret

Savnet etter å se

Verdensteatret er tilbake i teatrets svarte boks og lar mørket og begjæret etter å få se spille hovedrollen.

Programteksten om Verdensteatrets nye produksjon Trust me tomorrow forteller at verket utforsker opplevelsen av blindhet. Gruppens forrige produksjon HANNAH (2017) hadde premiere i et hvitt kunstrom. Nå er de tilbake i teatrets svarte boks, der forhandlinger med mørket alltid er en forutsetning.

Teatermørket kan skjule hvordan ting egentlig henger sammen, men mørket kan også eksponere. Når publikum i Trust me tomorrow sitter sammen i stummende mørke og hører et elektronisk lydregn flytte seg gjennom rommet, blir vi oppmerksomme på lyd på en annen måte enn om lydkilden hadde vært synlig.

I enkelte av forestillingens mange, lange lydpartier er det som om dette nesten forslitte grunnprinsippet i elektronisk musikk får en ny omdreining. Jeg begynner å tenke på hele scenerommet som en høyttaler, at selve overgangen mellom elektrisitet og lydbølger foregår rundt oss. Lydmaterialet er ganske rufsete, og noen steder tar jeg meg i å lure på om de elektroniske lydlandskapene er tenkt å lyttes til, eller om de mer er et biprodukt av noe annet, en ny svart eller blind boks, en input i ligningen som vi ikke kan se. Å bli tatt med inn i den refleksjonen er i seg selv interessant. En live sekvens åpner lignende spørsmål – på overflaten kan den minne om improvisert musikk, men energien i utøvernes pust og fysiske kamp med instrumentene, en slags blind lyd, har åpenbart høyere prioritet enn hva slags lyd som kommer ut.

Visuelt og kroppslig var det vanskeligere å få tak på scenerommet. Det kunne virke tilfeldig organisert rent romlig, og mye fokus kollapset inn i bakveggen som var dekket av projeksjonsskjermer. I starten så vi en menneskelig hodeskalle i bevegelse i en røntgenlignende film. Hodeskallen spiste. Denne koblingen av bevegelse og liv, død og mat var besnærende og gjorde den mer virtuelle animasjonen av steiner ved siden av overflødig i min oppmerksomhet. På den ene siden av scenen stod et slags stort tre av metall med grener og trommeskinnaktige flater i bunnen som vibrerte med i lydlandskapet. Både trommetreet, projeksjonene og utøverne vi kunne se, holdt seg inntil veggene.

Midt på scenen var det dermed ganske tomt, med unntak av noen steiner og noen større månesteinlignende klumper med videobilder inni, inntil det ble introdusert enda flere videolerret. Intuitivt er jeg sliten av å se på skjerm, siden viruset rundt oss tvinger oss til det hele tiden. Det er jo ikke Verdensteatrets skyld. Men jeg håpet at forestillingen etter hvert ville utfordre projeksjonsflatene den først introduserte. Det skjedde delvis, og det var et fint øyeblikk, men også fort ferdig. Jeg tok meg i å ønske at noen ville utforske projektorens blikk og vårt blikk på projeksjonene videre. Fylle rommet med mange, mange flere videoskjermer, vikle kropper inn i de kroppsløse projeksjonsflatene, projisere på noe som ikke var flatt og rettvendt.

For mens lyd ikke kan unngå å interagere med det fysiske rommet rundt seg, er et videolerret et slags paradoks som fordrer at vi ignorerer både rommet rundt lerretet og selve lerretet som fysisk ting, mens vi ser på det. Trust me tomorrow viser at den vet dette, men verken videoene av stein og et bustete ørkenlandskap eller lerretene de ble vist på, ble en organisk del av scenebildet for meg.

Helt, helt på slutten dukket det opp noen rare, tøyelige blåseinstrumenter som tok opp ideen om død og liv fra det spisende skjelettet og på en nydelig måte fusjonerte instrument og kropp. De skapte også en stum samtale bakover i tid med de ordinære messinginstrumentene og den lille, abstrakte, trompetaktige høyttaleren som på et tidspunkt kom ned fra taket foran på scenen og snakket til oss på et uforståelig språk. Slike langsomme dialoger mellom objekter er Verdensteatret på sitt beste – men da var forestillingen slutt.

Det kan være produktivt å skape situasjoner der publikum føler at de får for lite og ønsker seg mer, og det er ingen usmart inngang til å utforske blindhet som fenomen. Men hvis begjæret etter å se nesten ikke får etablere seg, klarer publikum heller ikke å ta savnet med seg inn i mørket.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER