S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hedda Fredly – 21. august 2013

Sammen om noe stort


Publisert
21. august 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Det multinorske Prosjektet Det multinorske skal gi studenter med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn skuespillerutdanning på Det Norske Teatret. Utdanningen er treårig og leder til en bachelorgrad. Skuespillere som fullfører studiet får tilbud om et praksisår med lønn på DNT. Studiet gjennomføres i samarbeid med Høgskolen i Nord-Trøndelag, men undervisningen skjer primært på Det Norske Teatret.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/sammen-om-noe-stort/
Facebook

Thomas Bipin Olsen. Foto: Det Norske Teatret

INTERVJU: Skuespillerstudent Thomas Bipin Olsen synes det er pussig å skulle være en representant for det flerkulturelle Norge, han som føler seg så norsk. Men samtidig er han glad for å kunne vise på en scene at det er mange måter å være norsk på.

Thomas Bipin Olsen hadde hørt ryktene om at Det Norske Teatret skulle etablere en egen skuespillerutdanning for folk med minoritetsbakgrunn ett år før opptaksprøvene ble annonsert. Han visste det umiddelbart: – Det er jo meg de leter etter!

Han flirer og slår ut med hendene på andre siden av bordet på Kafé Løve i teatrets foajé. Selvsikkerheten bidro til at Olsen nå kan regne dette teaterhuset som sitt hjem. Etter to auditionrunder i mai 2012 ble det klart at han, sammen med Kadir Talabani, Sara Khorami og Judy Nyambura Karanja, fikk plass på studiet teatersjef Erik Ulfsby mener vil forandre teater-Norge. De fire studentene ved Det multinorske er nå i gang med andre studieår.

Studentene på Det multinorske. Foto: Det Norske Teatret

– Vi kan bli ekstremt sentimentale. Vi vet at vi representerer noe historisk i Norge, at vi er sammen om noe stort. Vi er veldig bevisste på ansvaret det innebærer, sier skuespillerstudenten.

Integrert på huset I starten av juni viste gruppa seg fram i The Danny Crowe Show, en svart samtidskomedie som setter jaget etter å bli kjent opp mot mørke menneskeskjebner. Med seg på scenen hadde studentene fått Det Norske Teatrets faste skuespillere Heidi Ruud Ellingsen og Lasse Kolsrud.

– Det var veldig ålreit å få prøvd ut alt vi har trent på det siste året i en større visning. Rollekarakterene må vite hvor de skal, at de har et mål – og samtidig må de vite å holde på sine hemmeligheter. Dette ble lettere å få grep om når det ble satt inn i forestillingssammenheng.

Regissør og studieleder Eirik Nilssen Brøyn er godt fornøyd med kullet.

– Alle fire har absolutt vist at de fortjener studieplassen, samtidig som de er i rivende utvikling, sier han. – Når det gjelder Thomas, begynner han å få grep om å by mer på seg selv, og å finne verktøy han er komfortabel med, forteller han.

Studentene på Det multinorske blir oppfattet som en integrert del av teaterhuset. Undervisningen foregår i all hovedsak i teatrets egne prøverom, fra morgen til kveld, lærerkreftene hentes stort sett fra huset, og studentene deltar på husmøtene hvor alle avdelingene er representert.

– Vi får et realistisk bilde av hvordan ting fungerer og henger sammen, hvordan livet ved et teater virkelig arter seg, sier Thomas fornøyd. – Dette er annerledes enn skuespillerutdanninga på Kunsthøgskolen i Oslo. Vi er ikke skjermet fra bransjen slik de på sett og vis blir. Samtidig er det en utrolig privilegert situasjon å få være på et så velfungerende teaterhus. Det Norske Teatret er jo i medgangstider – med gode besøkstall på alle de tre scenene.

Klassisk Man kan kanskje kalle Thomas’ forhistorie klassisk: Den første gangen han som liten gutt så en film, ble han totalt overveldet. Han kan huske han tenkte at ”her, her er det noe!” På barneskolen var han overlykkelig når han fikk hovedroller i skoleoppsetninger og elsket alt som hadde med teater og dans å gjøre. I tenårene kom musikken mer i fokus, han spilte i band, skrev dramatiske kjærlighetslåter, begynte på folkehøgskole (hvor det kjentes ut som verden åpnet seg) før han kom tilbake til teatret gjennom studentteater, Bårdar-akademiet og forstudiet i teater på Oslo musikk- og kulturskole. Han søkte fire ganger om opptak på KHIOs skuespillerutdanning – før han så kom inn på Det multinorske i konkurranse med rundt seksti andre søkere.

Men én side av denne historien er mindre typisk: Skuespillerstudenten har brun hud og er født i et ikke-vestlig land. Slike har blitt etterspurt i norsk teaterliv i en årrekke, uten at noen tiltak har klart å snu trenden med blendahvit rekruttering.

For norsk? – Dette med at jeg skal være en representant for det flerkulturelle Norge har vært litt… problematisk for meg, medgir Thomas Bipin Olsen. – Jeg har alltid følt meg norsk, blant annet fordi jeg har fått en veldig tradisjonell norsk oppdragelse. Jeg har innimellom tenkt: Kanskje er jeg for norsk for dette studiet?

Samtidig innrømmer han at han sitter på noen erfaringer som kanskje ikke er så vanlig for etnisk norske å inneha. Han er født i 1984 i India, ble adoptert til Norge som 6-åring og vokste opp i Tønsberg.

– Jeg var den eneste mørkhudete i min klasse på barneskolen, og Tønsberg er kanskje ikke det minst rasistiske stedet i Norge. Jeg kan godt huske første gang noen kalte meg brunost.

Men så, før vi i det hele tatt rekker å gå inn på noe som kan minne om dystre barndomsminner, brekker Thomas’ ansikt igjen opp i et stort smil.

– Men det med brunosten var ganske funny. Jeg husker jeg tenkte: kanskje er dette rasistisk? Burde jeg bli lei meg nå?

Han vil gjerne poengtere at han aldri har vært bitter. At han ble adoptert til Norge har gitt ham så mange mange muligheter.

– Jeg har så mye å være takknemlig for!

Har du noen ganger tenkt på å lete opp den biologiske familien din?

– Jeg har ikke helt klart å ta stilling til det. Da jeg var tolv, fikk jeg vite at den biologiske moren min var død, men jeg vet jo at jeg har en far og noen halvsøsken i India. Det burde kanskje ha vært en større sorg at jeg ikke har møtt dem, men jeg slo meg tidlig til ro med at her er jeg, dette er familien min.

Hvordan kan du bruke disse erfaringene som skuespiller?

– Det blir vel som alle andre livserfaringer. Men så klart – for eksempel da jeg i The Danny Crowe Show skulle spille en person som hadde blitt forlatt av moren, ga det meg anledning til å forske i mine egne følelser rundt det å ha blitt ”gitt bort” og bruke det i rolleutviklinga.

Men når du sier du har opplevd rasisme, hvordan har dette preget deg?

– Jeg har jo fått høre av enkelte at jeg ikke er norsk nok… Men det gjelder ikke folk fra min generasjon, jeg tror vi på en helt annen måte enn tidligere generasjoner er vant til det flerkulturelle.

I teatret er vel ikke det flerkulturelle nevneverdig gjenspeilt?

– Nei nettopp, her er det jo en jobb å gjøre, og det er den vi skal bidra til. Kanskje kan jeg med min bakgrunn vise at det går an å tenke at ”jeg har brun hud, men er likevel norsk!” Selve begrepet ”norsk” er jo i forandring, og målet er jo at teatret skal bidra til denne utviklingen.

Norsk-norskere-nynorsk Norsk, ja. I tillegg til et uttalt mål om å gjenspeile mangfoldet i det norske samfunnet i dag, kan man kanskje si at Det Norske Teatret representerer en ekstra dimensjon av norskhet. Teaterinstitusjonen har et særlig ansvar for å ”dyrke og styrkje nynorsk som scenespråk og gjere han til ein ledig reiskap for skodespelarane”. Så også for skuespillerstudentene på huset.

Hvordan er det for deg som til daglig snakker bokmål å måtte spille på nynorsk?

– Det har vært enn større utfordring enn jeg egentlig vil innrømme, sier Thomas, som på grunn av sin dysleksi var fritatt for sidemål på skolen. Men han vil faktisk gi Det Norske Teatret æren for at han i det hele tatt har et forhold til nynorsk.

– Jeg har i en årrekke vært jevnlig på Det Norske Teatret og sett mange forestillinger her, og jeg har virkelig fått fot for nynorsk som scenisk språk. Det er så vakkert! Og så er det vanskelig ikke å bli smitta av entusiasmen for det nynorske her på huset.

Men noen språkdebatt vil han ikke gå inn på.

– Det der er litt vanskelig. Alt språk – også skriftspråkene – er alltid i utvikling. Jeg er egentlig redd for at nynorsken skal bli for normert. Jeg liker at det kjennes litt stivt og konservativt ut. Hvis jeg først skal være i et språk, vil jeg kjenne det! Dette hjelper meg også til å jobbe meg inn i å være en annen.

Thomas’ største ønske er nemlig å være en omskiftelig og foranderlig skuespiller, en som formelig kan skifte kropp og personlighet i hver rolle.

– Jeg gleder meg til å bli så flink at jeg kan bli mindre ”norske Thomas” og mer hudfargen min. Men det ultimate er blinde castinger, at det ikke spiller noen rolle hvordan man ser ut, slår han fast.

– Å få spille en indisk Helmer med en norsk Nora, da begynner vi å snakke!

Hedda Fredly er leder for Godlia Filmfest og ansvarlig redaktør for DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no