Skjermbilde av Furuholmen/Vinge/Müllers This is now America.

Samhold savnet

Etter å ha tilbragt snart femti dager i den nye koronahverdagen med stengte teaterscener og svært begrenset omgang med andre mennesker, blir det stadig tydeligere hvilke aspekter ved scenekunsten jeg i dens fravær virkelig savner.

Siden torsdag 12.mars har alle norske teatre vært stengt, og store deler av samfunnet har befunnet seg i en unntakstilstand. Eller ‘unntakssituasjon’ eller ‘koronasituasjonen’, som den nye ‘koronahverdagen’ vår omtales som på henholdsvis helsenorge.no og regjeringens nettsider. Både der og på Folkehelseinstituttets nettsider finnes det oversikter med svar på de mest stilte spørsmålene. Vi går mot en gradvis gjenåpning står det også der, men hvorvidt, og i så fall hvordan, dette vil inkludere scenekunsten, vites på nåværende tidspunkt ikke. Det eneste vi vet sikkert er at det foreløpig ikke er lov å samles mer enn fem mennesker, og tidligst i september vil det være lov med samlinger med flere enn 500 mennesker. Dette betyr at sommerens musikkfestivaler er avlyst, og det betyr også at hovedscenene på norske teatre ikke kan spille for fulle saler igjen før tidligst til høsten.

Det tok uhorvelig kort tid før jeg, som i utgangspunktet hadde diagnostisert meg selv som ‘lett teaterlei’, begynte å savne – nei; lengte etter scenerommet. Siden jeg begynte å studere teatervitenskap på tidlig 2000-tall, tror jeg knapt jeg har tilbragt tretti sammenhengende dager uten scenekunst. Det har vært perioder (som regel rundt juli og desember) med få forestillinger, men det har som regel sneket seg inn et aldri så lite spel eller juleshow i disse ellers scenekunsttørre periodene. Mai, derimot, pleier å være en av de mer scenekunstintensive periodene med et drøss av festivaler å velge mellom: Theatertreffen i Berlin, Kunstenfestivaldesarts i Brussel, Stamsund teaterfestival og Festspill i Bergen og Nord-Norge. I stedet ligger mai i år an til å ligne april og store deler av mars: scenekunsttom og tilbragt i de samme rommene, i det samme huset; hjemme. Og det er her, i denne tidvis monotone hverdagen at jeg begynner å lengte etter scenekunsten og dennes måte å strukturere hverdagen min på.

Jeg lengter etter å gå – uavhengig av vær og temperatur – mot og til noe. Det er mulig jeg savner konseptet, eller rammen rundt selve forestillingen minst like mye som enkeltverkene. Jeg lengter etter det å gå i teatret. Alt fra forberedelsen fra å følge med på klokka, samle tingene mine (mobil, høretelefoner, notatblokk, penn, nøkler og kortholder), drikke litt vann, sminke meg, pusse tenner, ta på ytterklær og gå ut døra, til transportetappen fra hjemmet mitt til scenehuset, ankomsten der og oppholdet frem til innslipp i scenerom, til øyeblikket hvor forestillingen er i gang. Alt det som, særlig vinterstid, fremstår som noe som må overkommes eller utholdes, er nå noe jeg ønsker meg. Og ikke minst; det sosialt fleksible ved det. For de av oss som på ulike måter har scenekunsten som en arbeidsplass, vil de fleste kvelder i teatret også innebære andre publikummere man kjenner. Hvis jeg er sosialt sulten, så finnes det så godt som alltid noen der i foajeen eller baren som jeg kan slå av en samtale med og sitte ved siden av i teatersalen. Men teatret gir også muligheten for et mer taust sosialt samvær. Jeg kan ankomme rett før innslipp, stille meg i utkanten av publikumsflokken, og snike meg ut og hjem i etterkant, hvis jeg ikke ønsker å snakke med noen. Det er en uhyre privilegert posisjon å ha, og det er (som alltid) først når privilegiet glimrer med sitt fravær at man innser dets verdi.

Digitalt og målrettet samvær
I stedet forflytter jeg meg nå rundt på ulike digitale plattformer. Men selv om debattene, forestillingene, forelesningene, samlingene og vennesamtalene finner sted i ulike zoom-/skype-/teams-/hangout-/facetime-/houseparty-/messengerrom, så befinner de seg alle på den samme fysiske Mac-flaten. Og det at så mange aspekter av livet mitt nå tilbringes på samme flate skjerm, får også konsekvenser. Jeg venner meg på noe vis til å møte venner og familie her, hvor vi later som, eller tror at, vi har øyenkontakt. Forelesning- og seminarformatet er derimot vanskeligere, hvor alle vi tilhørerne er tildelt samme plass. Vi er enten helt fraværende på skjermen, eller stablet oppå hverandre i små bokser, og vi har alle samme utsikt til foreleserens ansikt. Vedkommende ser direkte på oss alle – eller: ingen. Uvissheten omkring denne feedbacksløyfen gjør meg urolig og ukomfortabel i det digitale teatret og forelesningssalen. En artikkel på BBC bekrefter opplevelsen: Det er mer krevende å gjennomføre ansikt-til-ansikt-samtaler digitalt enn i fysisk samme rom, og sammenslåingen av arenaer for all sosial aktivitet gjør oss mer utsatt for negative følelser.

Det er ikke det at teater, dans, debatt og forelesning/foredrag ikke kan fungere på en digital plattform, det er bare noe helt annet. Foreløpig bærer scenekunsttilbudet her preg av å være ikke-intendert: Det er primært forestillinger som har vært, eller skulle vært, vist for et publikum i en tradisjonell teatersal, og som vi nå får tilgang til digitalt i stedet. Til tross for gjentatte forsøk har jeg fortsatt til gode å se en hel forestilling på skjerm i denne perioden. Forløpet er som regel det samme: Jeg blir umiddelbart rastløs, fomler etter telefonen, sjekker innboks og Instagram, henter meg et glass vann – jeg nærmest driver ut av forestillingen. Sittende alene i min egen sofa er jeg ikke lenger forpliktet til å bli der, min rastløse energi forstyrrer ingen andre, men det er heller ingen som kan smitte meg med ro eller konsentrasjon.

Digital presens og minneteater
Det nærmeste jeg kommer digital teatertitting er Vinge/Müllers musikkvideo til Magne Furuholmens This is now America. Det er det eneste scenekunstverket jeg klarer å se fra begynnelse til slutt, og kanskje er det nettopp fordi det ikke er en forestilling. Det er bare drøye seks minutter langt, noe min rastløse kropp mestrer. Men det er nok også det at det faktisk er laget som digitalt format, det er en video. Det er ikke dokumentasjon av en forestilling forkledd som et møte mellom utøvere og publikum. Videoen veksler mellom tegneseriesekvenser og filmede sekvenser som minner om dem jeg husker fra Vinge/Müllers forestilling Nationaltheater Reinickendorf i Berlin i 2017. Videoen får slik en tilleggskvalitet ettersom den aktiverer minnene mine, og jeg forflyttes mentalt tilbake til de rommene jeg nå lengter etter. Slik sett er denne tilleggskvaliteten kanskje det som appellerer sterkest til meg, at det kompakte formatet stimulerer hukommelsen min til å gjeniscenesette scener fra både Nationaltheater Reinickendorf og Vinge/Müllers øvrige produksjoner. Dette minneteateret åpner for et gjenbombardementet av sanseapparatet: lukter, lyd, persepsjon, taktilitet og tidvis også smak, gjennom utdeling av pølser og vannmelon og ikke vet jeg. Presset sammen på benkerader, sittende lår mot lår i det som i utgangspunktet var en varm sommerkveld, og som ikke var kjøligere inne i Vinge/Müllers totale scenografi.

Fellesskap søkes
En drøy uke etter at alle teatrene ble stengt, som del av myndighetenes smitteverntiltak, skulle egentlig Kilden teater i Kristiansand hatt premiere på regissør Jonas Corell Petersens nyeste forestilling Samhold søkes. Jeg hadde et par uker tidligere oppdaget at dette var samme tittel som jeg hadde gitt min kritikk av Petersens foregående forestilling på Nationaltheatret, Savnet fellesskap, noe jeg moret meg over. Titlene henger nå enda tydeligere sammen, og fremstår mer potente. For i fraværet av teatersalen så er det et savn etter fellesskapet jeg finner der, jeg nå kjenner på. Det rare fellesskapet som oppstår som en konsekvens av at vi alle velger å være på samme sted, ikke bare til samme tid, men gjennom et bestemt tidsforløp. I min hukommelse er samværet med, eller nærværet av, et medpublikum, arkivert sammen med scenekunstøyeblikkene. Og i fraværet av disse andre menneskene er det ikke lenger noe som holder på oppmerksomheten min, som holder meg fast, og jeg fomler og famler meg ut igjen.

Vi oppholder oss fortsatt i denne hverdagen. Og mens jeg nostalgisk nok lar tidligere forestillinger utspille seg i mitt eget minnenes scenerom, så håper jeg det etter hvert materialiserer seg et medpublikum. Hvorvidt forestillingen utspiller seg på en skjerm, på en brygge, i et skogholt eller på en scene er jeg mindre opptatt av, det er medpublikummet mitt jeg virkelig savner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER