Samfunns- eller psykoanalyse?

Påstand: Hvem som helst kan sette opp Ibsens Et dukkehjem eller En folkefiende – på en god dag til og med Hedda Gabler – uten videre tenkning om verken teatret eller samfunnet, eller hvordan disse forholder seg til hverandre. Så lenge man har habile skuespillere og scenografi så er det mitt inntrykk at nesten hvemsomhelst kan levere en forestilling publikum lett kan komme til å enes om er ‘viktig’. Hvis tematikken anses som aktuell eller sterk, så kan også teatret regnes som viktig, omtrent by default.

Byggmester Solness derimot, skuespillet om den aldrende byggmesteren Halvard Solness som Ibsen skrev sent i sin karriere, er litt vanskeligere å plassere. Den tidligere kirketårnbyggeren bygger nå hjem til familier, kanskje som en botsøvelse ettersom hans egne barn døde som en konsekvens av en brann i familiehjemmet. Han er bitter, manipulerende og hatsk, og Solness kontrollerer sine omgivelser med jernhånd helt til unge Hilde Wangel kommer spradende inn i livet hans. På Nationaltheatret kommer hun inn gjennom et vindu, og på Trøndelag Teater dukker hun opp fra publikums benkerader. I begge tilfeller snur hun om på tilværelsen hans.

Hilde er tidlig i tyveårene, og ti år tidligere, da hun var 12-13 år, møtte hun byggmesteren for første gang. Beretningene om deres relasjon den gang har mer enn lett Lolita-aktige undertoner, og kanskje er dette også en grunn til at skuespillet ikke iscenesettes like ofte som andre Ibsenklassikere. I tillegg kommer det at Byggmesteren vaser om at han er utvalgt, noe som ikke er en ukjent problemstilling og livsanskuelse hos Ibsens karakterer, samt at det bor et troll i ham. Han hevder at prisen han har måttet betale for sitt kunstnerskap er lykken, ikke bare sin egen, men også menneskene rundt ham har måttet betale med sin lykke.

Størrelsesforskjell Tidligere har Ibsens eget liv fungert som mulig fortolkningsramme for hans tekster, og det slår meg at dette er noe man nesten har sluttet med når det gjelder Ibsen. Kanskje kommer dette delvis av at Ibsens skuespill er vist så mange ganger og at verkene er så gjennomfortolket som tekst. Men skuespillet, manuset, foreligger også kun som et startpunkt for kunstnerne som jobber videre med det. De har friheten, eller er faktisk forpliktet, til å ha en egen vilje med teksten. Og det er derfor det er spennende å se flere iscenesettelser av samme skuespill, tett i tid. Hvilke retninger vil de ta materialet i? Vil det overlappe?

Trøndelag Teater og Nationaltheatret har valgt ulike måter å tilnærme seg skuespillet på. Det er også to helt forskjellige byggmestre og vektlegging av konflikter vi får se, men likevel ender jeg opp med å se dem gjennom samme prisme. Mer om det om litt.

På Nationaltheatrets hovedscene, i Stéphane Braunschweigs regi og scenografi (med Alexandre de Dardel som samarbeidende scenograf), er handlingen lagt til vår egen tid. Scenerommet er møblert med arbeidsbord og stoler – gjenkjennelige fra Ikeas avdeling arbeidsplassen – samt to stramme sofaer på hver side av rommet. Ingen danske eller italienske designmøbler å spore, slik man ofte ellers ser arkitektkontor fremstilt på scene og film. Det er mulig å tolke de rimelige, men samtidig sofistikerte, masseproduserte møblene som en måte å vise frem Solness sin status innenfor eget yrke. Han driver et arkitektkontor, med to arkitekter i staben, men til tross for at han selv kun er byggmester, så er det likevel han som tegner alle husene. Knut Brovik og sønnen Ragnar er nærmest statister i handlingen, men byggmesteren er avhengig av arbeidet deres.

Naken scenografi Regissør Johannes Holmen Dahl har derimot, sammen med scenograf Nia Damerell, valgt å legge handlingen til sent 1800-tall på Trøndelag Teater. Gamle scene, som for øvrig er en miniatyrvariant av hovedscenen på Nationaltheatret, er strippet for objekter. Det eneste objektet som benyttes er en tung papirrull, som symbolsk både fungerer som brevbunke og kontorlokaler, og i første halvdel er deler av scenen innhyllet i røyk slik at skuespillerne sakte kommer til syne når de entrer scenen og går frem mot scenekanten. Dermed er det kostymene som hovedsakelig blir gjenstand for tolkninger. Byggmesteren selv er iført en auberginefarget bukse, skjorte og vest. De øvrige mennene i stykket har på seg ridestøvler eller skoletter, mens Solness er iført sorte militærstøvler. En mann kledd for sin stilling, men med fottøy som indikerer at han er klar for kamp. Selv om kostymene er holdt i ensfarget stoff og med enkle snitt, åpner de for et vell av tolkninger. Byggmesteren og kona Aline er eksempelvis begge kledd i samme auberginefarge, og etter hvert fremstår også antrekket til Hilde Wangel som fargekoordinert med Solness-paret.

Snittet på Alines skjørt er strammere og mer flatterende enn det sekretær Kaja har – som er mer fotsidt. Hilde Wangel er derimot iført vide bukser, som understreker hennes ambisjoner om likestilling med mennene.

Kalkulert begjær På den store og luftige hovedscenen på Nationaltheatret fremstår byggmesterens erotiske begjær som sentral drivkraft. Begjæret er imidlertid mer kalkulert enn neandertaler-typisk bare-må-ligge-med-noen-begjær. Han nærmest henger over sekretæren Kaja, og når Hilde Wangel entrer scenen flyttes oppmerksomheten hans til henne.

På Trøndelag Teater er det nesten som om kroppene er visket ut eller ugyldiggjort. Mye av spillet gjøres frontalt, og skuespillerne benytter lite gestikk. I Holmen Dahls regi er bevegelsene svært presise, og gjennom vektleggingen av kostymene er kroppene i aller høyeste grad til stede, men motivene fremstår ikke som drevet av kroppene. Her er det byggmesterens ekstreme evne til å manipulere som fremheves. Han er en mann med sterk karisma, men minner mer om en sektleder enn en overgriper eller Humbert fra Vladimir Nabokovs roman Lolita. Ikke at den ene nødvendigvis utelukker den andre. I skuespillet er Hilde Wangel i begynnelsen av tjueårene og en voksen kvinne. Da byggmesteren først møtte henne ti år tidligere var hun derimot tolv-tretten år gammel. Hennes skildringer av de første møtene deres bærer preg av en kontakt mellom de to, muligens en gjensidig tiltrekking, noe som gir sterke assosiasjoner til Nabokovs roman. Den unge jenta kan ha flørtet med den voksne mannen, men det er sistnevntes ansvar å sette grenser for deres relasjon.

Fravær av innlevelse Som jeg har skrevet om tidligere, så opplevde jeg Nationaltheatrets iscenesettelse som tørr og kjedelig. Byggmesterens (Mads Ousdal) pågåenhet først ovenfor Kaja og så Hilde Wangel var mer ubehagelig enn pirrende. Det var som å se en påstand om erotikk utspille seg uten engasjement. I etterkant ble jeg likevel ikke helt ferdig med Byggmester-dramaet, men det tok litt tid før ensomheten og desperasjonen til karakterene transcenderte. Teatraliteten scenene var preget av fikk andre nyanser i hukommelsens behandling av dem, og omtrent som i en fotofremkallingsprosess ble motivene tydeligere over tid.

Også Trøndelag Teaters versjon, med Eindride Eidsvold og Mari Hauge Einbu i rollene som byggmesteren og Hilde, er tung å komme inn i til å begynne med. Den strenge regien og det tidvis statiske scenebildet er en konsentrasjonsøvelse for tilskueren, samtidig som hver minste gest fremstår med stor tydelighet. Det er et krevende format å komme inn i som tilskuer, men verdt anstrengelsen når man først finner roen. Her antydes Innledningsvis det erotiske mer enn det spilles ut. Kanskje er det også derfor det blir ekstra forstyrrende å forestille seg møtet mellom sektlederversjonen av byggmesteren og en tolv år gammel Hilde sammenlignet med den mer brautende versjonen Ousdal forestiller.

Kunstnerens offer På Nationaltheatret er handlingen mer eksplisitt lagt til nåtiden, og det kan derfor være fristende å tolke stykket som en samfunnskommentar. I dagene som gikk etter at jeg så forestillingen var det de eksistensielle konfliktene til Hilde og Halvard som vokste på meg, deres outsider-posisjon i forholdet til de andre. Arkitektkontorets sentrale plassering som scenografi frister meg til å tolke byggmesterens frustrasjon dithen at selv suksess i yrkeslivet ikke stilner hans jag. Byggmesteren fremstår som nærmest umulig å gjøre til lags, og med et ambisjonsnivå som øker i takt med hans egen suksess.

Kanskje er det fordi jeg fortsatt har #metoo så friskt i minne at jeg likevel ser Hilde Wangel som stykkets egentlige hovedperson. At virkeligheten i tillegg gir meg innsettelsen av Brett Kavanaugh som høyesterettsdommer i USA som et parallelt drama forsterker dette. Det blir umulig ikke å tenke på hvordan det første møtet mellom den tolv-tretten år unge jenta og den voksne byggmesteren må ha artet seg.

Etter å ha sett Trøndelag Teaters versjon av Byggmester Solness er det som om de to iscenesettelsene begynner å smelte sammen. Mariann Holes infame og ville karakterfortolkning vikler seg inn i Mari Hauge Einbus mer intense og stille hevnlyst. Og det er særlig sistnevntes triumferende smil idet byggmesteren faller i døden som trer frem i bevisstheten min nå. Er det døden eller er det byggmesterens seier over egen høydeskrekk som feires av Hilde?

Mens virkelighetsdramaet lar Kavanaugh sverges inn i amerikansk rettssystems gjeveste stilling, er det ikke mye triumf å lese i feministrekkene. Kanskje er det også derfor, i et slags vilt håp om gjenopprettelse av rettferdighet gjennom fiksjonen, at jeg ser for meg at Hilde tenker «so long, sucker» mens Solness faller i døden.