Bilde: Søknadsbunke

Samfunn og samarbeid – ny tendens for scenekunsten

Det vitner søknadsbunken hos Norsk kulturråd om, men teaterturneer
ut i distriktene og flerkulturelle aktører glimrer med sitt
fravær.

Tekst: Marie Melgård

Avtroppende medlemmer fra scenekunstutvalget i Norsk kulturråd har i over to år
dypdykket i det som beveger seg på grasrota av norsk scenekunst. De
ser at tendensen er mer samarbeid og samfunnstenkning, men
etterlyser regionale tiltak og flerkulturelle aktører.

Fredag forrige uke møttes faglig utvalg for scenekunst i Norsk
kulturråd, og for nåværende leder Asta Lydersen, Hallfrid Velure og
Tale Næss var dette siste møte. For tre av i alt fem medlemmer i
utvalget skal nå skiftes ut.

Etter å ha hatt råderetten over pengesekken, og lest utallige
søknader, har de god oversikt over hva som rører seg innen norsk
scenekunst.

– Når man sitter i utvalget får man et godt utsiktspunkt over
aktiviteten utover institusjonene i Norge, sier høgskolelektor ved
Høgskolen i Lillehammer, Hallfrid Velure.

– Etter seks år i Norsk kulturråd er min erfaring at vi ser en
blomstring, en kompetansehevning innenfor norsk scenekunst. Det er
en hel underskog av nye spennende scenekunstnere, sier Tale
Næss.

Samarbeid frie felt og institusjon

En av tendensene de avtroppende medlemmene ser innenfor norsk
scenekunst er et større samarbeid mellom institusjonene og det frie
feltet:

– Vi ser at folk som har jobbet innenfor institusjonene søker om
penger for å etablere egne prosjekter og egne grupper. Min
opplevelse er at de synes denne måten å jobbe på er mest
kunstnerisk interessant, sier Velure.

De trekker frem eksempler som Pia Maria Roll, Statsteateret og
deres oppsetning “1066 – slaget ved Stamford Bridge”, men også
kunstnerduoen goksør/martens som har satt opp flere stykker, blant
annet på Nationaltheateret, med en grunnfinansiering fra
Kulturrådet.

– Men Kulturrådet forholder seg selvsagt til sitt mandat, og gir
midler til prosjekter utenfor institusjonene. Det er et hensyn en
må ta, legger Velure til.

– De frie midlene skal ikke drive et hus – det skal produseres
og lages noe for det, sier Næss.

Bilde: Hallfrid Velure . Tittel: Stipendiat / høgskolelektor

– Scenekunstuvalget gir et godt overblikk over hva som skjer på
feltet, sier Hallfrid Velure,avtroppende
utvalgsmedlem.

70-talls vibber?

De peker også på at flere søkere er opptatt av samfunnsspørsmål,
og at søknadene i stadig større grad ønsker å få støtte til
samarbeidsprosjekter.

– Det er en helt ny generasjon som er samfunnsorienterte. Vi ser en
stor økning av søknader, ikke bare fra samfunnsaktive, men fra folk
som vil bruke muligheten til å være samfunnsaktør og utforske
samtidsrelaterte tema. Vi ser også at man har et ønske om å løfte
problemstillinger, det jobbes frem devised – på gulvet – gjennom
forskning og intervjuer. Disse arbeidsmetodene krever tid og
modning og andre produksjonsmodeller. Her må Norsk Kulturråd følge
etter og øke muligheten for virkeliggjøring av slike prosjekter
gjennom å styrke ordninger som scenetekstutvikling,
koreografiutvikling og andre tiltak scenekunst, sier Næss.

Bilde: Thale Næss

Næss har ledet underutvalget for scenetekst.

– Vi ser et stort behov for å stille spørsmål ved vår måte å se
verden på, sier Velure.

– Men det er også teaterkritisk – hvorfor organiserer vi teateret
som vi gjør? Man arbeider for å finne alternativer, sier
Næss.

Sterkt ønske om samarbeid og scenekunst opptatt av
samfunnsspørsmål, kan man ane spor av 70-tallet?

– Nei, det mener jeg ikke. Det er en ny måte å jobbe på. Det er en
lekenhet i form og med nye uttrykk. Det er en konseptuel tankegang
hvor selvstendige scenekunstnere går sammen, mens 70-tallet
representerer mer en flat struktur, sier Næss.

– Det er ikke en barriere mellom det akademiske og det kunstneriske
– her ser vi at kunstnerne lar seg inspirere av forskning og
akademia, og gjerne bruker akademia både teoretisk og praktisk,
sier Velure.

Etterlyser regionale søkemuligheter

På fredag behandlet utvalget for scenekunst i alt 143 søknader,
og 25 ble tildelt penger – det tilsvarer 18,2 prosent.
Gjennomsnittsummen per utdeling ligger nå på 437 000 kroner, mot
400 000 ved sist utdeling – da gav utvalget riktignok tilslag til
33 søknader.

– Det er viktige penger for feltet, og en kjenner viktigheten av
jobben man gjør. En vet hvor mye disse pengene betyr. Likefullt er
dekningsprosenten bare mellom 13 til 21 prosent, så det er en
pressa ordning. Jeg savner alternative søkemuligheter, særlig på
regionalt nivå, sier Velure til Scenekunst.no.

En utfordring hun vil peke på for feltet er at det bygges opp mye
kunnskap og vilje ute i regionene:

– Vi ser at folk bygger seg opp baser utenfor Oslo og trekker
kompetanse med seg ut i regionene. Men mange opplever at det er
lite å hente der ute: Blant annet er Fylkeskommunenes midler stort
sett bundet opp i faste ordninger, som for eksempel
knutepunktavtaler og regionteater, og når vi skal dele ut midler er
det ikke alltid at regionale initiativene når opp blant de 18
prosent beste søkere – og det er så synd – for det er ikke sånn at
disse prosjektene ikke er liv laga. Derfor skulle jeg ønske de
hadde flere plasser til å søke om penger, sier Velure.

Både hun og Næss etterlyser en forsterket
basisfinansiering.

– Det er et ekstremt arbeide å søke om midler, og det hadde vært
bedre om. Høyest prioritet på scenekunstutvalgets i Kulturrådet
ønskeliste står basisfinansiering. Det gir en viss forutsigbarhet
og økonomiske rammer. De seks prosjektene som nå mottar basisstøtte
har vært vellykka, og drømmen er at dette kan utvides, sier
Næss.

Næss mener dette kunne frigir midler til andre og mindre prosjekter
innenfor kulturrådets ordning.

– Tunge utøvere får størst del av ordningen. Hadde disse fått
tre års solid støtte, kunne andre og mindre komme til istedenfor,
sier Næss.

Etterlyser mer turnering for det frie felt

De etterlyser også mer penger til gjestespill. Ifølge de Næss og
Velure er det mange unge aktører som heller turnerer i utlandet enn
i Norge på grunn av økonomi og tilgjengelighet:

– Det er mange unge som er internasjonalt orienter, og som
skaffer seg et nettverk. Kulturhus i Norge har dårlig råd, og
foruten Den Kulturelle Skolesekken (DKS), er det få aktører en kan
oppsøke, sier Næss.

– Potten til gjestespill er liten, og det må det gjøres noe med.
Men viktig infrastruktur mangler i dette landet. Det er mange
kulturhus, men hva fylles de med? Riksteateret og de turnerende
regionsteatrene har en annen økonomi enn det frie feltet. De blir
heller en utgiftspost for kulturhusene. Det er et stort estetisk
mangfold med høy kvalitet som få utenfor de største byene får
tilgang til – og det er udemokratisk, sier Velure.

– For det finnes et større estetisk mangfold enn det som befinner
seg bak de dørene som er lettest for publikum å åpne, sier
hun.

Næss mener en annen utfordring for feltet og for utdelingen er
fokus på det flerkulturelle. Dette området må styrkes, er
konklusjonen.

– Teateret er urovekkende hvitt og norsk. Det er få søknader fra
ikke-etniske nordmenn. Det er mange som er skeptiske til å sette
fingeren på denne type ting, men vi trenger det, sier Næss.
– Det har vært en a-ha-opplevelse at det er et miljø som mangler
i søknadsbunken, legger Velure til.

– Men jeg har sterk tiltro til neste utvalg, sier Næss.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER