Samfunn og samarbeid – ny tendens for scenekunsten

Tekst: Marie Melgård

Avtroppende medlemmer fra scenekunstutvalget i Norsk kulturråd har i over to år dypdykket i det som beveger seg på grasrota av norsk scenekunst. De ser at tendensen er mer samarbeid og samfunnstenkning, men etterlyser regionale tiltak og flerkulturelle aktører.

Fredag forrige uke møttes faglig utvalg for scenekunst i Norsk kulturråd, og for nåværende leder Asta Lydersen, Hallfrid Velure og Tale Næss var dette siste møte. For tre av i alt fem medlemmer i utvalget skal nå skiftes ut.

Etter å ha hatt råderetten over pengesekken, og lest utallige søknader, har de god oversikt over hva som rører seg innen norsk scenekunst.

– Når man sitter i utvalget får man et godt utsiktspunkt over aktiviteten utover institusjonene i Norge, sier høgskolelektor ved Høgskolen i Lillehammer, Hallfrid Velure.

– Etter seks år i Norsk kulturråd er min erfaring at vi ser en blomstring, en kompetansehevning innenfor norsk scenekunst. Det er en hel underskog av nye spennende scenekunstnere, sier Tale Næss.

Samarbeid frie felt og institusjon

En av tendensene de avtroppende medlemmene ser innenfor norsk scenekunst er et større samarbeid mellom institusjonene og det frie feltet:

– Vi ser at folk som har jobbet innenfor institusjonene søker om penger for å etablere egne prosjekter og egne grupper. Min opplevelse er at de synes denne måten å jobbe på er mest kunstnerisk interessant, sier Velure.

De trekker frem eksempler som Pia Maria Roll, Statsteateret og deres oppsetning “1066 – slaget ved Stamford Bridge”, men også kunstnerduoen goksør/martens som har satt opp flere stykker, blant annet på Nationaltheateret, med en grunnfinansiering fra Kulturrådet.

– Men Kulturrådet forholder seg selvsagt til sitt mandat, og gir midler til prosjekter utenfor institusjonene. Det er et hensyn en må ta, legger Velure til.

– De frie midlene skal ikke drive et hus – det skal produseres og lages noe for det, sier Næss.

– Scenekunstuvalget gir et godt overblikk over hva som skjer på feltet, sier Hallfrid Velure,avtroppende utvalgsmedlem.

70-talls vibber?

De peker også på at flere søkere er opptatt av samfunnsspørsmål, og at søknadene i stadig større grad ønsker å få støtte til samarbeidsprosjekter.

– Det er en helt ny generasjon som er samfunnsorienterte. Vi ser en stor økning av søknader, ikke bare fra samfunnsaktive, men fra folk som vil bruke muligheten til å være samfunnsaktør og utforske samtidsrelaterte tema. Vi ser også at man har et ønske om å løfte problemstillinger, det jobbes frem devised – på gulvet – gjennom forskning og intervjuer. Disse arbeidsmetodene krever tid og modning og andre produksjonsmodeller. Her må Norsk Kulturråd følge etter og øke muligheten for virkeliggjøring av slike prosjekter gjennom å styrke ordninger som scenetekstutvikling, koreografiutvikling og andre tiltak scenekunst, sier Næss.

Næss har ledet underutvalget for scenetekst.

– Vi ser et stort behov for å stille spørsmål ved vår måte å se verden på, sier Velure.

– Men det er også teaterkritisk – hvorfor organiserer vi teateret som vi gjør? Man arbeider for å finne alternativer, sier Næss.

Sterkt ønske om samarbeid og scenekunst opptatt av samfunnsspørsmål, kan man ane spor av 70-tallet?

– Nei, det mener jeg ikke. Det er en ny måte å jobbe på. Det er en lekenhet i form og med nye uttrykk. Det er en konseptuel tankegang hvor selvstendige scenekunstnere går sammen, mens 70-tallet representerer mer en flat struktur, sier Næss.

– Det er ikke en barriere mellom det akademiske og det kunstneriske – her ser vi at kunstnerne lar seg inspirere av forskning og akademia, og gjerne bruker akademia både teoretisk og praktisk, sier Velure.

Etterlyser regionale søkemuligheter

På fredag behandlet utvalget for scenekunst i alt 143 søknader, og 25 ble tildelt penger – det tilsvarer 18,2 prosent. Gjennomsnittsummen per utdeling ligger nå på 437 000 kroner, mot 400 000 ved sist utdeling – da gav utvalget riktignok tilslag til 33 søknader.

– Det er viktige penger for feltet, og en kjenner viktigheten av jobben man gjør. En vet hvor mye disse pengene betyr. Likefullt er dekningsprosenten bare mellom 13 til 21 prosent, så det er en pressa ordning. Jeg savner alternative søkemuligheter, særlig på regionalt nivå, sier Velure til Scenekunst.no.

En utfordring hun vil peke på for feltet er at det bygges opp mye kunnskap og vilje ute i regionene:

– Vi ser at folk bygger seg opp baser utenfor Oslo og trekker kompetanse med seg ut i regionene. Men mange opplever at det er lite å hente der ute: Blant annet er Fylkeskommunenes midler stort sett bundet opp i faste ordninger, som for eksempel knutepunktavtaler og regionteater, og når vi skal dele ut midler er det ikke alltid at regionale initiativene når opp blant de 18 prosent beste søkere – og det er så synd – for det er ikke sånn at disse prosjektene ikke er liv laga. Derfor skulle jeg ønske de hadde flere plasser til å søke om penger, sier Velure.

Både hun og Næss etterlyser en forsterket basisfinansiering.

– Det er et ekstremt arbeide å søke om midler, og det hadde vært bedre om. Høyest prioritet på scenekunstutvalgets i Kulturrådet ønskeliste står basisfinansiering. Det gir en viss forutsigbarhet og økonomiske rammer. De seks prosjektene som nå mottar basisstøtte har vært vellykka, og drømmen er at dette kan utvides, sier Næss.

Næss mener dette kunne frigir midler til andre og mindre prosjekter innenfor kulturrådets ordning.

– Tunge utøvere får størst del av ordningen. Hadde disse fått tre års solid støtte, kunne andre og mindre komme til istedenfor, sier Næss.

Etterlyser mer turnering for det frie felt

De etterlyser også mer penger til gjestespill. Ifølge de Næss og Velure er det mange unge aktører som heller turnerer i utlandet enn i Norge på grunn av økonomi og tilgjengelighet:

– Det er mange unge som er internasjonalt orienter, og som skaffer seg et nettverk. Kulturhus i Norge har dårlig råd, og foruten Den Kulturelle Skolesekken (DKS), er det få aktører en kan oppsøke, sier Næss.

– Potten til gjestespill er liten, og det må det gjøres noe med. Men viktig infrastruktur mangler i dette landet. Det er mange kulturhus, men hva fylles de med? Riksteateret og de turnerende regionsteatrene har en annen økonomi enn det frie feltet. De blir heller en utgiftspost for kulturhusene. Det er et stort estetisk mangfold med høy kvalitet som få utenfor de største byene får tilgang til – og det er udemokratisk, sier Velure.

– For det finnes et større estetisk mangfold enn det som befinner seg bak de dørene som er lettest for publikum å åpne, sier hun.

Næss mener en annen utfordring for feltet og for utdelingen er fokus på det flerkulturelle. Dette området må styrkes, er konklusjonen.

– Teateret er urovekkende hvitt og norsk. Det er få søknader fra ikke-etniske nordmenn. Det er mange som er skeptiske til å sette fingeren på denne type ting, men vi trenger det, sier Næss. – Det har vært en a-ha-opplevelse at det er et miljø som mangler i søknadsbunken, legger Velure til.

– Men jeg har sterk tiltro til neste utvalg, sier Næss.