Foto: Dag Jenssen. Scenograf og kostymedesigner: Sven Haraldsson

Rørende gjengivelse

Dramatiseringen av Édouard Louis’ Kven drap far min på Det Norske Teatret er hjerteskjærende, politisk og intelligent. Akkurat som boka – det er problemet.

Den franske forfatteren Édouard Louis’ tre første romaner går som en farsott på teatre verden over. Samtidig som dramatiseringen av hans siste, Hvem drepte faren min (2018), hadde premiere på Det Norske Teatret i Oslo i helga, hadde Voldens historie (2016) premiere på St. Ann’s Warehouse i New York et par dager før og Farvel til Eddy Bellegueule (2014) på nasjonalteatret i Athen for noen uker siden. Louis har på få år gjort braksuksess med sine selvbiografiske bøker om den franske arbeiderklassen, egen klassereise og hjemlandets politiske splittelser. I sin første roman, som ble gitt ut da Louis var bare 22 år gammel, forteller forfatteren om sin egen oppvekst i et arbeidersamfunn i Nord-Frankrike, om hvordan han brøt med familien, byttet navn og begynte på en prestisjeskole i Paris. I Norge deltok Louis aktivt i debatten som oppstod rundt boka, og var til stede da regissør Kjersti Horn satte den opp i kjelleren på utestedet Jæger i Oslo i 2015. Horn og Det Norske Teatret fulgte opp med Voldens historie i 2017, og nå med den ferske dramatiseringen av den siste romanen som på nynorsk har fått tittelen Kven drap far min.

 Hvem drepte faren min er en kort bok om Édouard Louis’ far, og fungerer som en slags oppfølger til Farvel til Eddy Bellegueule. Teksten angriper den politiske eliten i Frankrike som skyldig i farens lave levestandard: Kroppen hans er ødelagt etter år med fabrikkarbeid, han er alkoholisert og mister retten til medisiner. Som følger av politisk og sosial stigmatisering av arbeidsløshet havner han lavt nede på den sosiale rangstigen, og har lite mulighet til politisk påvirkning. Louis skriver personlig og sårt om minnene fra oppveksten med den rasistiske og homofobe faren. Flere historier går igjen fra hans debutroman, men i motsetning til i denne viser Louis også omsorg og forsvarer faren i den nye boka, som han mener – i likhet med han selv – er et offer for den voldelige og usunne kulturen forskjellssamfunnet har påtvunget lavere klasser.

Personlig utlevering
Emil Johnsen spiller Édouard Louis i Kven drap far min, i likhet med i teatrets oppsetninger av Louis’ to andre romaner. Han er alene på scenen, og romanen presenteres som en monolog. Rommet er nesten helt mørkt gjennom den halvannen time lange forestillingen, kun opplyst av en mobillommelykt og et par scenelys. Foran scenen dekker et stykke transparent plast sikten, og vi kan bare skimte Johnsen bak. Gjennom forestillingen beveger han seg bak plasten med telefon-lommelykten i hånda. Han lyser tidvis mot oss i publikum, tidvis på seg selv. Han fremfører store deler av monologen sittende på en stol bak plasten mens han filmer seg selv. Under disse partiene prosjekteres han live på plaststykket, og vi kommer tett på ansiktet hans. Først en stund inn i forestillingen beveger han seg foran plasten, når det hele drar seg til. Monologen blir mer dramatisk, og Louis setter de personlige minnene om faren inn i en større filosofisk og politisk kontekst. Han navngir etter hvert i desperasjon og sinne franske politikere og beskriver politiske beslutninger som helt konkret har gått utover farens livskvalitet og som vil lede han til «ein for tidleg død».

Jonsen har på seg jeans, en hvit singlet og en sølvlenke rundt halsen. Lavmælt elektronisk musikk er satt til monologen, og fungerer i fint samspill med denne for å sette stemningen. Sammen med lydbildet forsterker scenografien og kostymet tekstens personlige og intime preg. Det er som om vi får være flue på veggen i en desperat rekke av tanker og minner som dukker opp hos Louis på nattestid. Som når Louis gjentakende kommer tilbake til, på gråten, en scene fra barndommen da han framførte en sang av bandet Aqua kledt som kvinne: Faren nektet å se på fordi han hatet det feminine.

For tett på leseropplevelsen
Édouard Louis’ tekst fremføres noenlunde ordrett fra boka, sett bort fra et par endringer i kronologien og noen partier som er tatt ut. Gjennom Horns stødige regi – Louis skriver på plasten og post-it-lapper, filmer seg selv og beveger kroppen sin i det som blir en velfungerende koreografi i rommet – og svært god skuespillerprestasjon kroppsliggjør Johnsen Louis’ fortelling. Han klarer fra første stund å utstråle en distinkt personlighet, som man også finner i boka, men som forsterkes på scenen; han er intelligent, har høy grad av selvrefleksjon, er sårbar og bitter. Ekstra fint er det at det innimellom alle de grusomme erindringene også finnes humor og selvironi – som når Johnsen skildrer hvor overrasket Louis blir når moren forteller at faren pleide å danse tidligere i livet. Jeg får som publikum stor omsorg for Louis, og synes flere partier er veldig sterke.

Til tross for alt dette – godt skuespill, god regi og flere rørende partier – så klarer jeg ikke å unngå konstant å sitte med følelsen av at jeg har hørt og opplevd det hele før – da jeg leste boka. For boka er også alt dette: intelligent, rørende, sterk, velformulert, tydelig, personlig og rå. Jeg blir sittende og spørre meg selv hva teatret egentlig tilfører boka. Som skrevet over så synes jeg forestillingen får fram noe tydeligere enn i boka det rent menneskelige aspektet – den åpner for mer empati, kanskje. Men til tross for at Louis selv, både i boka og teaterforestillingen, nevner at historien hans må gjentas for å bli tatt på alvor, så synes jeg at en utvidet kunstnerisk bearbeidelse av den hadde hatt mer kraft som teaterforestilling enn en så direkte gjengivelse. Teksten har jo et enormt potensiale for utvidet debatt, for eksempel om de gule vestene i Frankrike – som teatret selv nevner i promoteringen av forestillingen – om økende forskjeller, om hvordan enkelte personlige historier kan påvirke politikken (og hvordan mange ikke kan det), eller i det eksistensielle, om menneskets altomfattende behov for å bli sett av medmennesker og av storsamfunnet. Forestillingen er fin, men den får meg aller mest til å tenke på hva god kunst egentlig skal være. Jeg ser poenget med å formidle Louis’ verk til et større publikum, men når det som settes opp er så tett på leseropplevelsen kan man spørre seg om man ikke heller kunne fått til dette med litteraturformidling. Louis romaner og debattene rundt dem er samtiden, og jeg kunne ønske at teatret tok tak i denne samtiden og brukte teatrets iboende kvaliteter – det performative og eksperimentelle, scenerommet, dramatiseringen – til å si noe om samtiden som ikke allerede er sagt.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER