Foto: André Wulf. Scenografi: Shiva Sherveh

Rørende gest

Rose Hammer vekker et håp i en dyster samtid med politisk amatørteater.

Rose Hammer er en «kollektiv persona» initiert av kunstneren Dora García. De ble invitert til å lage et prosjekt for Oslobiennalen som hadde premiere forrige helg. Med et felles fokus på kunst i offentlig rom gikk en rekke prosjekter av stabelen, og blant disse var Rose Hammers første forestilling i en serie som tar for seg viktige hendelser som har vært med på å forme Norge: Nasjonale Episoder: Grini og Norges mulige fremtid.

Kunstnerkollektivet består av en variert gruppe utøvere med tilknytning til Kunsthøgskolen i Oslo – blant disse en rekke norske og internasjonale studenter. I sin kunstnerbiografi uttaler Rose Hammer at navnet kan referere til, «men ikke utelukkende», hammeren på Henrik Ibsens gravmonument, det tidligere emblemet til den norske arbeiderbevegelsen, det berømte sitatet tilegnet dramaturg Bertolt Brecht: «Kunst er ikke et speil som reflekterer virkeligheten, men en hammer som skal forme den» eller rosesymbolet som ble populært blant sosialistiske og sosialdemokratiske politiske partier i Vest-Europa etter andre verdenskrig. Inspirert av den brechtianske lehrstüke, eller lærestykketradisjonen, agitprop-teater og ulike politiske amatørteatergrupper er Grini og Norges mulige fremtid et prosessbasert arbeid som tar utgangspunkt i en utforskning av de uformelle møtene blant politiske fanger på Grini som var med på å legge grunnlaget for Norge slik det er i dag.

Historisk fortelling
I anledning forestillingens første oppsetning er selskapslokalet Påfuglen Perlen gjort om til Grini fangeleir i det nazi-okkuperte Norge. Publikum er plassert i en hestesko med flere rader rundt en scene som strekker seg inn i kjernen av hesteskoen. Idet vi kommer inn går flere av skuespillerne rundt i sorte fangdrakter, én spiller triste toner på pianoet, og et radioopptak av Nordahl Grieg fra 1937 spilles av. Vi får utdelt en pamflett bestående av ulike sangtekster, dikt og visuelle referanser fra 1930- og -40-tallet, som vi kan følge med i under forestillingen. Foruten en stor tavle som står på scenen, hvor det er skrevet «NORWAY’S FUTURES», består Shiva Shervehs scenografi av et piano og et skrivebord med en skrivemaskin på. Et annet bord og noen stoler flyttes rundt underveis i forestillingen for å skape ulike settinger. Stort sett er alle de over 17 skuespillerne på scenen samtidig, og alle bærer helsorte fangedrakter og sorte luer, foruten to stykker som spiller fangevoktere.

Blant de til sammen nesten 20 000 personene som satt på Grini i krigsårene var det en rekke professorer, vitenskapsfolk, politikere, kunstnere, og kirkeledere. Handlingen som spilles ut fortelles gjennom en av disse, Ingeborg Refling Hagen – en norsk poet og forfatter som var aktiv i motstandsbevegelsen – spilt av Emilie Birkeland. Gjennom forestillingen presenterer hun andre fanger, forteller historiske anekdoter fra Grini og sitter ved skrivemaskinen. Historiske personer som Francis Bull (norsk litteraturprofessor), Frithjof Tidemand-Johannessen (kunstner) og Gunnar Bratlie (illustratør) presenteres og har en diskusjon om kunstens rolle i samfunnet. De trekker fram Per Krogh (som også satt på Grini en periode under krigen) fresker i Nasjonalbiblioteket som portretterer et moderne ragnarok, og uttrykker at kunsten ikke har tid til å være utilgjengelig, men må være en del av samfunnet som alt annet – særlig i krisetider. Allsang er et gjennomgående virkemiddel i forestillingen, som til tider – når for eksempel Bjørnstjerne Bjørnsons Løft ditt hode, du raske gutt eller arbeidersangen Frihetens forpost av Arne Paasche Aasen og Jolly Kramer-Johansen fremføres – er ganske vakkert. Videre kommer en sekvens hvor politikerne Einar Gerhardsen (Arbeiderpartiet), Gunnar Jahn (Venstre), Jørgen Vogt (kommunistleder og avisredaktør) og Johan Cappelen (Høyre) holder møte og diskuterer hvordan de skal samarbeide etter krigen. Vogt ønsker revolusjon og å spille på lag med Sovjet, men Gerhardsen er tydelig på at Norge må vende seg mot det frie, demokratiske vesten. Hagen forteller om hvordan de til slutt ble enige, i samarbeid mot sin elles fiende, fascismen. Forestillingen ender i en epilog hvor Hagen trekker linjer til dagens situasjon. Hun henvender seg til publikum og ramser opp de nye karakterene som reiser seg, blant disse «Trump, Salvini, Orbán, Åkesson og Listhaug», og spør «brenner verden igjen?»

Rørende
I tråd med Brechts lærestykketradisjon er dialogene og monologene i Grini og Norges mulige fremtid rigide og formelle. Tradisjonen vokste ut av Brechts episke teater, hvis mål var å få publikum til å reagere på den politiske realiteten de levde i. I lehrstücke tas dette videre, men hovedideen bak metoden er å lære gjennom å spille roller, å gå inn i en fortelling, og å vaske ut skillet mellom utøver og publikum. Rose Hammer oppgir at all info, inkludert replikkene, er basert på historiske dokumenter, og selv om hovedspråket i forestillingen er engelsk er det også innslag av norsk, svensk, tysk og spansk.

Etter å ha sett mange produksjoner på de store norske teatrene i det siste var det til å begynne med uvant å være i en teatersetting hvor aktørene ikke er profesjonelle skuespillere (foruten Jacob Tamm) eller sangere. I Grini og Norges mulige fremtid er det tidvis dårlig skuespill, ikke alle kan alle sangtekster utenat og at handlingen er ikke veldig dramaturgisk spennende. Likevel rørte den meg. Jeg opplevde nemlig alle utøverne som veldig ærlige: Ingen lot som om dette skulle være det perfekte drama, og det var tydelig at de har hatt en prosess hvor de har tatt de ulike teatertradisjonene de har arbeidet med alvorlig. Ved å være tro mot det historiske materialet etterlot gruppen seg et inntrykk av at de kollektivt har tatt et dypdykk inn i tematikken med genuin interesse og ønske om å formidle og tilgjengeliggjøre akkurat det de har undersøkt. I så måte opphevet de på sett og vis veggen mellom utøvere og publikum ved å være seg selv som spiller ut karakterer, i stedet for å etterstrebe å være karakterene de spiller.

Kollektiv kraft
Grini og Norges mulige fremtid trekker linjer fra en svært dyster tid til i dag og roper ut, i politisk teater-stil, at vi må gjøre noe. Det er urovekkende, idet det sier noe tiden vi lever i, men det vekker likevel et håp. For ved å insistere på å vise fram betydningen av kontaktene som ble knyttet på Grini fangeleir, verdien av motstand, politisk musikk, poesi og billedkunst viser Rose Hammer hvilken kollektiv kraft mennesket kan ha, selv i grusomme omstendigheter. Verket oppleves genuint, krever ingen forkunnskaper og sier også noe om kunstens kraft, og ikke minst: at kunsten og menneskene aldri er adskilt.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER