Foto: Martin J. Edelsteen.Scenografisk konsulent: Ingvild Rømo Grande. Lysdesign: Stian Lindquist

Rommet og tiden

Sweatshop Aleppo forteller om krigens konsekvenser på poetisk vis, men utnytter ikke scenerommet godt nok til at formidlingen virkelig når frem.

Sara og Meriam er to unge, syriske jenter som har flyktet til Tyrkia. De har havnet i byen Izmir, der de jobber på en fabrikk som lager redningsvester. På et eller annet tidspunkt møter Meriam en sanndrømt gutt, enten før hun har flyktet eller i drømme, eller kanskje også etter at hun har kommet frem. Tidsnivåene er litt uklare; enten hopper de frem og tilbake i tid, eller så møtes de i ulike tilstander. Begge løsningene fungerer. Hun spør etter brødrene sine, men den sanndrømte gutten ser dem ikke. Sara og Meriam syr redningsvester og drømmer seg ut i Europa, vekk fra det fengselet de opplever å være i.

Dramatikeren Tale Næss er doktorgradsstipendiat i scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har tidligere utgitt flere romaner, og hun har skrevet dramatikk siden 1999. Det er derfor veldig fint at Vega scene, som har satt seg fore å være Oslos scene for ny norsk dramatikk, velger å iscenesette denne teksten til Næss. Det er allikevel ikke til å komme bort fra at teksten opprinnelig ble skrevet for radioteater, og at det er en lang vei fra radioteater til scenisk formidling når det kommer til hvordan man løser bruken av rommet.

Flyktninger
Publikum er plassert på gulvet i en hestesko rundt scenen i Vega teaters black box-sal. På scenen er det kasser og lydutstyr som kan minne om et konsertoppsett. Det står et lite akvarium like ved publikum på den ene siden, som etter hvert brukes til å lage lydeffekter med vann, og bakerst står en liten teknisk rigg. Det er også små lekepianoer og mikrofoner rundt omkring på scenen. Innledningsvis er de tre skuespillerne, Espen Løvås, Line Heie Hallem og Hege Aga Edelsteen, kledd i ganske hverdagslige klær, men med oransje t-skjorter det står «Frivillig» på. T-skjortene forsvinner imidlertid etter hvert uten at jeg helt skjønner hva som var formålet med dem. Skuespillerne spiller konkrete roller, Hallem og Edelsteen er Sara og Meriam på fabrikken i Tyrkia, og Løvås er den sanndrømte gutten i Aleppo. Det er imidlertid mye mer abstrakt enn det, og replikkene dem i mellom befinner seg i et drømmelandskap som innimellom lander i konkrete erfaringer.

Skuespillet tar for seg flyktningkrisen i Middelhavet og Midtøsten. Det er så tung materie, og det hele situasjonen er så grusom, at jeg i et øyeblikk lurer på om jeg er helt følelseskald som ikke blir mer engasjert eller ønsker å ta innover meg den tilstanden som beskrives fra scenen. Både stemmene og lyddesignet er poengtert, men de kommuniserer ikke direkte til meg eller resten av publikum. Rommet er ikke godt nok tatt i bruk som et sted der vi skal være sammen, og den fjerde veggen er blitt helt ubrytelig. Jeg kommer ikke unna at jeg satt igjen med en uro etter forestillingen, og at tematikkene og poesien hadde en kraft ved seg som unektelig er en kvalitet, men som teater oppnår det ikke å utforske sted, rom og kommunikasjon.

Mikrofoner
De veksler mellom å snakke med og uten mikrofon. Dette gjør de sikkert for å tydeliggjøre hvilket nivå de snakker fra og å understreke at finnes flere nivåer av tid og sted i denne teksten, men det blir fort litt rotete. Det er ikke noe vanskelig å akseptere at det finnes flere nivåer av tid og sted, og at jeg ikke alltid umiddelbart forstår hvilket nivå de har lagt seg på. Det er en tekstlig underliggjøringseffekt som kler uttrykket godt, men den lydlige differensieringen gjør dette skillet mer forvirrende enn poetisk, og jeg skulle ønske de snakket mer direkte til publikum.

Alle skuespillerne har et godt grep om teksten, og formidlingen av den er god. Ordene ligger godt i munnen på dem. De trengte sånn sett ikke mikrofonene. Jeg savner en nærhet fra skuespillerne i formidlingen, og jeg synes mikrofonbruken er avstandsskapende. Jeg forstår at det er tenkt som et eksplisitt avstandsnivå, særlig når Espen Løvås som den sanndrømte gutten står bak det som ser ut som et miksebord og fremfører replikkene sine gjennom mikrofonen. Da lyder det fint, og det er som om han finnes i drømmen og ikke i den faktiske nærheten her og nå. På radio er avstanden helt nødvendig, men når jeg sitter i salen savner jeg opplevelsen av at den verdenen de formidler er nær og sann, ikke bare et poetisk prosjekt.

På vei hjem gikk jeg forbi noen snublestener i fortauet, sånne som skal markere steder der jøder bodde da de ble deportert under andre verdenskrig. De ble sendt med båt fra Pipervika, og det får meg til å tenke at ondskap ikke er forbeholdt noen andre på et annet sted. Jeg lurer på hvordan teatret skal ta innover seg og formidle dette, og om kunsten allikevel alltid fjerner seg fra kjernen i menneskelig grusomhet, men slår fast at teatret nettopp er det som gjennom bruken av scenerommet kan dempe avstander. Sweatshop Aleppo forteller en gripende og poetisk historie, men jeg skulle ønske den kom nærmere meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER