Romlige reiser

“Dear Eline”, står det i tekstmeldingen som tikker inn på telefonen min. “This is a friendly reminder that your Space Journey will start soon.” Jeg skal ikke ut på reise i tradisjonell forstand, snarere tvert i mot. Den digitale performancen A Space Journey oppfordrer heller til å vende oppmerksomheten mot stedet jeg allerede befinner meg på. I mitt tilfelle vil det si en leilighet som så smått begynner å finne formen etter et halvt års renovering. Konseptutvikler Ingvild Isaksen inviterer med andre ord til en romlig utforskning i eget hjem.

Øvelser i oppmerksomhet Via tekst på en nettside får jeg instruksjoner til ulike oppgaver jeg skal gjennomføre. Det oppleves uforutsigbart og dynamisk. Fra begynnelsen er det tydelig at dette er en tvers gjennom interaktiv, performativ opplevelse, men det er uklart hvem jeg skal interagere med – bortsett fra rommet rundt meg. Dermed bygger det seg opp en spenning hver gang jeg klikker meg videre på prosjektets hjemmeside.

Det starter uskyldig nok. Jeg gjennomfører flere små oppmerksomhetsøvelser, som det å gjenkjenne objekter med en viss farge, eller å lytte til lydene rundt meg. Jeg får beskjed om å legge merke til objektene som befinner seg i rommet. Skap, benk, stol, bord, noen visne, gule tulipaner. Jeg taster ordene inn i en tekstboks og sender dem avgårde uten å vite hvor teksten ender opp. Noen av øvelsene er mer interessante enn andre, som for eksempel det å måle avstand i tiden det tar å spise min “medbrakte” lunsj (veien fra stua til soverommet viser seg å være seks nøtter lang). Det åpner opp for en leken og annerledes forståelse av tid og rom. Andre ting, som å sammenligne mine kroppsmål opp mot størrelsen på rommet rundt meg, oppleves mindre originalt og gjør meg heller litt utålmodig.

Nært på avstand Det aner meg at denne lekne, men trygge, korrespondansen mellom min egen kropp og omgivelsene snart vil utvikle seg til noe mer komplekst. Ganske riktig; etter en stund får jeg beskjed om å ringe et ukjent, internasjonalt telefonnummer. Jeg tvinger fingrene ned mot mobilskjermen mens jeg forsøker å minne meg selv på at jeg liker utfordrende teater. På den andre siden svarer ei dame, hun befinner seg i London. Kvinnen ber meg utføre en kroppslig øvelse hvor hun dikterer hvordan jeg skal plassere armer og bein. Det går sånn passe, og jeg ender opp i en udefinerbar posisjon som kan minne om en stående Buddha-hilsen. Etterpå avslører kvinnen at jeg har gjenskapt måten hun posisjonerer kroppen sin når den fyller en av døråpningene i hennes britiske hjem. Til gjengjeld beskriver jeg et bevegelsesmønster fra mine omgivelser.

Det er intimt og småkleint, men fint. Kroppsøvelsene er egentlig ikke spesielt givende i seg selv, det er interaksjonen med dette fremmede mennesket som skaper en spenning i rommet. Hva forventer hun av meg, i hvor stor grad vil hun tilrettelegge for og guide meg? Det at vi kun kommuniserer via lyd gjør i tillegg at jeg blir veldig klar over alt det jeg ikke erfarer: hennes omgivelser, hennes ansiktsuttrykk, hennes bevegelser. Det at konteksten er fraværende, tydeliggjør viktigheten av den. Opplevelsen av å dele tid og rom på denne måten, til tross for den fysiske og relasjonsmessige avstanden mellom meg og kvinnen, gjør inntrykk. Kombinert med lett telefonskrekk styrkes opplevelsens grensesprengende karakter.

Digital teatermagi A Space Journey er best når de små øvelsene som deltakeren utfører underveis, senere pusles sammen og presenteres som en mer helhetlig kunstopplevelse. Det er tilfredsstillende når brikkene faller på plass og det er noe takknemlig ved et opplegg som i så stor grad henvender seg direkte til hver individuelle deltaker. Skjønt, selv gikk jeg dessverre glipp av et slikt høydepunkt. Da jeg innledningsvis skulle taste inn navnene på objektene rundt meg, ramset jeg dem opp på norsk. Mot slutten skulle jeg få de samme ordene tilbake i form av en sang, slik at jeg kunne visualisere omgivelsene på nytt. Men sangen ga ikke mening, teksten var umulig å tyde. Først etter et par gjennomlyttinger skjønte jeg hva den prøvde på, og at jeg skulle ha skrevet inn teksten på engelsk. Det opplevdes som et bittert og unødvendig tap.

Bortsett fra dette feilsteget, fremstår den digitale formen som sømløs. Det er enkelt å forstå hva man skal gjøre, og følelsen av å bli ivaretatt av en eller flere utøvere er til stede selv om jeg sitter alene foran pc-skjermen. Samtidig er oppgavene fleksible nok til at hver og en kan løse dem på sin egen måte. Med sitt stedsfokus og paralleller til fenomener som mindfulness fremstår performancen dessuten aktuell både i og utenfor et korona-perspektiv. Alt i alt overbeviser A Space Journey om at digitale teateropplevelser kan være vel så givende som de fysiske.