Rombeporfyr!

Fire bittesmå figurer beveger seg i ulike formasjoner i slow motion opp mot et fjellstup langt der framme. Det er seinsommer, 20 grader varmt og vi sitter på et jorde med kikkerter foran øynene og prøver å følge med (noen av oss i hvert fall). På nabojordet foran oss kjører en skurtresker fram og tilbake.

Hva tenker vi på da?

Spørsmålet ble stilt noen timer seinere utenfor ei hytte oppunder den fjellveggen vi satt og stirret på av professor i geologi Henrik Svensen. Mens jeg, ved siden av å irritere meg over at folk ikke klarer å holde kjeft, muligens tenkte på den estetiske siden av fjellet, hvor mektig det er og at jeg har høydeskrekk og derfor aldri ble klatrer, tenkte geologen på rombeporfyr, blant annet.

Særegen klang Jeg blir alltid glad når jeg blir kjent med ord jeg aldri har hørt før, ord med en særegen klang som det går an å smake på og bygge fantasifulle assosiasjoner fra. Så der geologen i neste omgang, når ordet nevnes, tenker på lava og flere millioner år gamle bergarter, tenker jeg på klang, rytme, språkekvilibrisme, dadaisme. Sånne ting.

Innimellom synes jeg det blir for mye med alle disse foredragene, panelsamtalene og seminarene. Jeg får en følelse av at de er der for liksom å legitimere at man har tillatt seg å lage noe så aparte som en teaterforestilling. Men denne dagen er alt som det skal være. Vi som henger med får full pakke, intet mindre. For et liv! Forleden dag var jeg på Nationaltheatret og så T.E.A.T.E.R. Noen dager seinere er jeg på et jorde ved Kolsås og ser på noen henge ned langs et stup, etterfulgt av en aldri så liten tur i skogen med innlagte foredrag og samtale om hva slags område vi egentlig befinner oss i.

Helle Siljeholm har tatt med seg dansen og koreografien over i billedkunsten, hvori opptatt geologi, biologi, dypøkologi – og klatring. Og nettopp denne alliansen med fagfolk fra utenfor kunstfeltet er noe av det som gir prosjektet spenning og energi. En gang for lenge siden befant jeg meg tett på et utendørs skulpturprosjekt som blant annet besto av et nært samarbeid mellom billedhoggeren Bård Breivik og et arbeidslag av murere fra Hordaland vegkontor. De besatt en eksklusiv kompetanse som det ikke finnes noen formell utdanning i, nemlig tørrmuring, en teknikk basert på naturstein uten noen form for mørtel eller annen binding. I gjerningsøyeblikket opplevde jeg det dynamiske samarbeidet mellom kunstneren og håndverkerne som vel så interessant som det skulpturelle sluttproduktet.

Motstand Det er fjellet selv som utgjør arenaen og som samtidig er den visuelle, fysiske, åndelige, ideologiske og kunstneriske premissleverandøren i prosjektet The Mountain Body. Kolsåsstupet er første stoppested på en turné til en rekke fjell hvor det skal utføres koreografiske skulpturer. Selv om respekten for fjellet, dets historie og betydning for området det befinner seg i gjennomsyrer prosjektet, har det støtt på en del motstand under forberedelsene. Først og fremst på grunn av de visuelle sporene som aktørene etterlater seg i form av fargepigmenter som legges i sprekker, fordypninger og linjer i fjellet. Tagging kaller klatrer Jon Gangdal det.

Mine assosiasjoner går først og fremst til helleristninger, som vel strengt tatt er en forløper til vår tids urbane tagger, så helt på jordet er klatreren ikke. Fargen er bygget opp med pigmenter som er funnet i samme geologiske område av den energiske og entusiastiske billedkunstneren Bent Erik Myrvoll. Til tross for garantien for at fargen raskt vil bli skylt bort av regnet har naboer forsøkt å stoppe hele prosjektet med henvisning til en mulig smitteeffekt, at Statsforvalterens godkjenning av prosjektet vil inspirere andre til å gjøre noe liknende.

Men Helle Siljeholm fikk alle nødvendige tillatelser og er forståelig nok bare glad for engasjementet hos naboer og brukere av fjellet.

Persepsjonelle hindringer Så hvordan funket det, sett fra posisjonen på et tynt sitteunderlag på et hardtrampet jorde, på lang avstand med kikkertene våre, med skurtreskeren som durte forbi, med en elg som plutselig avla forsamlingen en visitt? Siljeholm hadde sine tvil på forhånd og kunne «ikke garantere at vi kommer til å lykkes med å skape en kunstopplevelse – for det utøverne skal gjøre er veldig utfordrende». Utøvernes formidable oppgave var dermed, ved hjelp av kraften og presisjonen i det de gjorde, å overvinne alle de persepsjonelle hindringene og forstyrrelsene vi som satt på bakken var utsatt for. Men et kunstverks suksess avhenger som kjent også av mottakeren. På et tidspunkt innså jeg det åpenbare: Det fantes verre ting enn skurtreskere. Jeg måtte fjerne meg fra flokken, fra sommerferiereferatene og de høylytte kommentarene om hva som foregikk der borte ved stupet.

Det hjalp. Ved hjelp av en tilfeldighetenes presisjon* landet jeg etter hvert i en metode som besto av en filmklippaktig veksling mellom nært og fjernt, ved å ta inn detaljene via kikkerten og helhetsbildet med det blotte øyet. Sett på avstand, gjennom en kikkert, er det vanskelig å vite om det du ser er en bevegelse hos aktøren eller om det skyldes ustøheten i dine egne hender som holder kikkerten. Det skapte en spesiell følelse av langsomhet. De fire hvitkledde figurenes møysommelige og sikkert enormt anstrengende reise fra et spredt, fragmentert utgangspunkt inn til hverandre opplevde jeg som både betagende og intens. Ved hjelp av en serie skulpturelle og koreografiske formasjoner og posisjoner ble aktørene en del av fjellets egen struktur og estetikk. Kanskje opplevelsen av det var en årsak til at jeg, i min naivitet, først trodde at «taggingen» var der fra før, som en naturlig del av fjellets overflate. Men den ble altså skapt underveis i et langsomt ritual som i sin tur ble bestemmende for aktørenes bevegelser og posisjoner. Det var altså ikke en erobring vi var vitne til, men en kjærlighetshandling til det gamle, slitne fjellet.

*Tilfeldighetenes presisjon er tittelen på en sang av Harald Øhrn og bandet Ratataboo!. Anmelderen var medlem av bandet.