Romantisk anlagt, følsom ung mann

«Det finst ein periode i ein kvar ung manns liv der han opplever at Werther er skrive nettopp for han», hevdet Johann Wolfgang von Goethe. Det er sikkert mange som opp gjennom verdenshistorien har kunnet bekrefte at han hadde sine ord i behold. Jeg var ikke en av dem. Jeg forsøkte, mange ganger, men fikk det aldri til. Jeg syntes språket var for svulmende, preget av utmattende føleri. Jeg har aldri skjønt hva som får noen til å tro at en romantisk anlagt, følsom ung mann med kjærlighetssorg og selvmordstanker trenger å lese om en romantisk anlagt, følsom ung mann med kjærlighetssorg og selvmordstanker. Jeg trengte noe annet, noe som pekte en annen vei, som ga meg følelsen av fast grunn under føttene. Sånn sett kom jeg lengre på vei med DDR-forfatteren Ulrich Plenzdorfs oppdaterte versjon, Den unge W og hans nye lidelser, hvor historien ble brettet ut og synliggjort i en samtidig, samfunnsmessig, politisk kontekst.

Blå jakke og gule bukser Men det var nå meg: Romantisk anlagt, følsom ung mann med kjærlighetssorg og selvmordstanker reddet av det politiske! Originalen, Den unge Werthers lidelser fra 1774, kalt verdenshistoriens første bestselger, hevet individet opp fra massen og stimulerte til både gjenkjennelse og ren kopiering. Antihelten Werther var kledd i blå jakke og gule bukser, noe som visstnok fikk status som mote for unge menn som hadde råd til det over store deler av kontinentet. Men det viktigste i denne sammenhengen var det som kalles Werther-effekten: Den ulykkelige unge mannens selvmord da han ikke kunne få sin elskede utløste en bølge av selvmord. Mange av de ulykkelige skal ha blitt funnet liggende, iført blå jakke og gule bukser, med boka ved siden av seg. Noe tilsvarende skal ha skjedd da Marilyn Monroe døde i 1962 og Kurt Cobain i 1994. Det var den samme effekten som satte hjelpeapparatet og mediene i alarmberedskap etter Ari Behns selvmord første juledag i fjor: «Trenger du noen å snakke med? Mental Helse kan nås på 116 123. Røde Kors kan ringes på 80033 321. Kirkens SOS: 22400040», ble kringkastet i alle kanaler.

Da Sprengd av Sarah Kane, som skulle hatt premiere på Det Norske Teatret 13. februar, ble avlyst av helsemessige årsaker, fikk skuespillerne en uventet friperiode. Dette ville ikke Marie Blokhus ha noe av. For ti år siden debuterte hun i rollen som Werthers kvinnelige fascinasjonsobjekt Lotte i Unge Werthers lidingar, som var Jonas Corell Petersens eksamensoppsetning på regiutdanninga og gjennombrudd som regissør. Nå har hun selv tatt initiativ til å sette opp en monologversjon av den samme historien, basert på Hallvard Holmens og Jan Grønlis dramatisering som hun, i samarbeid med dramaturg Siri Løkholm Ramberg, har omskrevet og bearbeidet.

Minimalistisk ånd I Scene 3s ånd tar hun seg gjennom historien med et minimum av hjelpemidler i det tomme scenerommet. Nøytralt kledd i hvit joggedress, opphever hun originalhistoriens sterke kjønnsdimensjon. Utstyrsparken består av en lommelykt, diverse bevegelige lyskastere som hun opererer selv, en bærbar radio, en discokule og en hvit tusjpenn som hun tegner sirkler på scenegulvet med. Disse sirklene, av varierende størrelse og utseende, utgjør startpunktet for hver nye dato i fortellerens dagbok.

Fra en brusende, optimistisk start hvor Werther har søkt tilflukt på den vakre landsbygda for å konsentrere seg om sitt virke som tegner og der møter «den vedunderlege skapningen» Lotte, skrur fortellingen seg sakte men sikkert ned i undergangen og selvmordets logikk etter hvert som det går opp for hovedpersonen at hen er sjanseløs. Marie Blokhus er en scenekunstner med sterk integritet. Hun har markert seg med en rekke roller hvor skuespillerens arbeidsprosess på fascinerende vis synliggjøres i rollefiguren. Hun debuterte som regissør på Den Nationale Scene for ett år siden med Våre Barn av Lucy Kirkwood, og har vel langt på vei regissert seg selv i Werther. Hun begir seg fryktløst ut i dette emosjonelle villniset og holder et godt stykke på vei figuren i et fast grep. Hun klarer en stund å dyrke fram en særegen dynamikk i denne relativt statiske historien. Hun leker seg med tusj og lys, prikker inn humørfylte innslag på radioen, legendariske Reidar Morsets trimprogrammer på NRK og, ikke minst, selvmorderen Kurt Cobain/Nirvanas Smells like teen spirit.

Går seg fast For hver ny dagboksoppdatering en ny ring. Men strukturen går i stykker etter hvert som det nærmer seg slutten og figuren selv går i stykker. Ringene går liksom i oppløsning. Werther flytter rundt på lamper, forsøker å få omgivelsene til å fungere. Men vi har å gjøre med et isolert, ensomt menneske som ikke får noe tilbake, som så godt det kan prøver å organisere og reparere omgivelser som ikke svarer.

Det fungerer et stykke på vei, men etter hvert blir fraværet av et ytre øye, en regissør og/eller dramaturg, og for den saks skyld en stemmepedagog, merkbart. Blokhus går seg liksom fast i Werthers stillstand, og blir der. Små sceniske endringer innevarsler et dramaturgisk vendepunkt som ikke kommer. Selvmordsfasen roper på en omstilling, et brudd, en tempoforandring – kanskje et lys – som uteblir. På den måten blir ikke det som skjer med og i Werther godt nok synliggjort. I stedet blir vi som publikum sittende fast i den repetitive, emosjonelle stillstanden sammen med Werther og går dermed glipp av den forandringen som skulle ha funnet sted. Og det kan tydeligvis ikke gjentas for ofte: Det jobbes for lite med stemmen i teatret, både i institusjonene og de frie gruppene!

Det står respekt av institusjonsskuespillere som ikke sitter og venter, men tar ansvar for seg selv og det teatret de er en del av. Det gir ofte prosjektene de initierer en egen energi, tilstedeværelse og entusiasme, som også her preger Marie Blokhus’ gestaltning av den stakkars Werther – til et eller annet sted mellom halvgått løp og slutten, da skuespillerens sterke motivasjon ikke lenger er nok. Det bor en bedre forestilling i dette materialet og denne skuespilleren.