Vi har så korte armar. Det Norske Teatret 2011. Foto: Erik Berg

Romaner på teater

Onsdag samlet Litteraturhuset i Bergen to forfarttere og en teatersjef for å diskutere hvordan stadig flere norske teaterforestillinger er basert på romaner. – Troen på teatrets evne til å transformere romanen virket ubetinget stor, skriver Judith Dybendal.

Onsdagens arrangement var en del av på Litteraturhuset i Bergens nye serie "Dramatiske samtaler".

Teatersjef ved DNS Agnete Haaland ledet samtalen, og gjestene var forfatterne Frode Grytten og Olaug Nilssen. Begge har omarbeidet romanene sine til teaterforestillinger som har hatt suksess på norske scener. Begge har også i etterkant skrevet teatermanus fra bunnen av.

Grytten og Nilssen fortalte om sine første møter med teatret og hvordan det har påvirket dem som skrivende mennesker. Det var først og fremst prosessen fra roman til scenetekst og forestilling som ble gjenstand for samtale og refleksjon.

Arrangementets programtekst stilte spørsmålene: "Er det slik at det å tilpasse bøker til scenen gir skjønnlitteraturen en ekstra dimensjon? Eller gjør det den fattigere? Hva gjør et slikt genreskifte med teksten? Hvordan skiller disse prosessene seg fra hverandre? Hvordan er det å gjenoppleve en roman på scenen? Og hva særpreger skriveprosessen når man skriver dramatikk?"

Denne våren har norske scener rent over av teaterforestillinger basert på romaner. Gryttens og Nilssens tidligere bidrag føyer seg inn i en stadig voksende rekke av slike forestillinger. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg , Vigdis Hjorths Leve posthornet!, Stig Sæterbakkens Ikke forlat meg, og Mark Haddons et merkelege som hende med hunden den natta er alle ferske bidrag til norsk scenekunst som tar utgangspunkt i en roman.

– Hva er forskjellen på roman og teater, innledet Haaland med å spørre.

Derfra kom Nilssen og Grytten med sine erfaringer, som i grunnen ikke var så ulike. De ble trukket inn i teatermaskineriet på samme måte: begge fikk en uventet telefon fra et teater.

– Jeg fikk en telefon fra teatersjefen ved Det Norske Teatret, Vidar Sandem. Han ønsket å dramatisere Bikubesong. Da jeg la på, tenkte jeg at jeg ikke kom til å høre mer fra ham. Så feil kan man ta, sa Grytten til latter fra kveldens publikummere.

Også Nilssen innrømmet at hun ble overrasket over forespørslene, som kom allerede i 1998 da Den Nationale Scene ønsket å lage en forestilling av debutromanen hennes, Innestengt i udyr.

– Men min første tekst til teatret var faktisk basert på Bjørn Eidsvågs sanger, etter en forespørsel fra ham, fortalte Nilssen.

Mye prøving og feiling
Nilssen og Grytten innrømmet at det ikke var bare enkelt å skrive teater helt fra bunnen av. De har fått seg mange overraskelser underveis. Grytten fortalte at han hadde vært gjennom en lang læreprosess for å forstå hva et teatermanus er sammenliknet med en roman. Samtidig trakk han fram gleden ved å samarbeide og høre sin egen tekst framført på en scene.

– Opplevelsen av at andre er med på å gi mening til det man selv har skapt, er givende. Det er spennende å lage en tekst som andre forstørrer og gjør bedre, sa han.

Nilssen ga uttrykk for at hun i begynnelsen ikke selv var i stand til å knekke koden for hva som var spillbart og ikke. Hun skrev for mye og for lange scener, og det var sårt å komme på tidlige leseprøver og oppleve hva som ikke fungerte.

– Da jeg skrev teatermanus til Vi har så korte armar, ble jeg tvunget til å ta et oppgjør med min egen blanding av realisme og virkelighet, med normal og lineær dramaturgi, som jeg eksperimenterer med i mine to første romaner. Istedet måtte jeg forsøke å skape konflikt etterfulgt av konflikt og en rød tråd i manus. I teateret er det mer rett på, sa hun.

Fra bunnen av
Etter hvert har både Nilssen og og Grytten løsrevet seg fra romanforeleggene og skrevet teater fra bunnen av. Nilssens teaterstykke Stort og stygt hadde premiere på Det Norske Teatret i fjor og Gryttens teaterstykke Sånne som oss har premiere på DNS i mai. Begge er bestillingsverk.

– Hvordan er det å skrive teater helt fra bunnen av, spurte Haaland.

– Først hadde jeg dårlig selvtillit. Jeg har brukt mye tid på å se flere teaterforestillinger og lese skuespill. Men det er også noe fint med friheten som oppstår når du gjør noe du ikke har gjort før, svarte Grytten.

Han var også begeistret for hvordan teatermanusets struktur gjør at man slipper unna flere av transportetappene man går gjennom i romanskrivingen:

– Skal jeg flytte noen fra et sted til et annet, så kan jeg bare skrive at de går fra stua og ut på kjøkkenet. Helt enkelt. I en roman derimot må man gjøre det interessant.

 

Teaterrommet som mulighet
Nilssen sa at hun syntes det var utfordrende med begrensningene teaterrommet byr på. Da hun begynte å skrive Stort og stygt, hadde hun ikke tenkt på hvem som skulle spille karakteren Arve, den treårige gutten som ikke er helt som alle andre. De kunne ikke bruke et barn i denne rollen, og regissør Marit Moum Aune hanket etter hvert inn skuespilleren Niklas Gundersen i rollen som Arve.

– Det var jo litt rart at en voksen skulle spille et lite barn, men ensemblet fikk det til å være troverdig. I tilbakeblikkene der Arve er en liten baby, ble det løst ved at Niklas Gundersen styrte en tråddukke. Det er spennende å se alt som tilføres i teaterrommet gjennom skuespillernes og regissørens arbeid, sa Nilssen.

Det var Grytten enig i:

– Mange av de fineste øyeblikkene i en forestilling er jo de man ikke har skrevet. Stillheten som oppstår. Lyset som faller på skuespillerne. Muligheten er hele tiden til stede for at ensemblet gjør teksten mye bedre, de kan mye om faget som jeg ikke kan.

Til tross for tidvis gode poenger fra begge forfatterne, og fine opplesninger som illustrerte noen av utfordringene i prosessen fra tekst til scenisk uttrykk, var det som om samtalen aldri kom skikkelig inn til kjernen. Kanskje kunne Haaland stilt Grytten og Nilssen enda mer detaljerte spørsmål, samt ha våget å være mer kritisk i sin tilnærming, men det ville selvsagt også innebære at hun måtte ha vært mer kritisk til teaterinstitusjonen hun selv er ansatt ved.

– Hvorfor skal man lage teater av det i tillegg, når romanen er så god, spurte Haaland. Og der var hun endelig inne på noe. Det er bare synd at den diskusjonen aldri kom skikkelig i gang og at verken Grytten eller Nilssen utfordret Haaland tilbake.

– Når man blir invitert inn, blir man veldig smigret og glad for å få muligheten. Man setter seg ikke ned og tenker ”skal jeg, skal jeg ikke”, sa Nilssen.

Mellom romankunst og teaterkunst
I teksten ”Teater mellom to permer” (Morgenbladet 14.04.14) forsøker Ine Therese Berg å undersøke hva som skjer når det skapes stadig mer teater basert på romaner. Berg trekker fram ulike produksjoner som har vært å se på norske scener denne våren og har mye positivt å si om samtlige av dem, men hun avslutter likevel med å skrive: ”Det er noe defensivt ved å lene seg stadig tyngre på romanene for materiale, fordi man samtidig risikerer å kommunisere at kunsttradisjonen man selv representerer har mindre å tilby”.

Nettopp det er et vesentlig poeng som forsvant under samtalen på Litteraturhuset i Bergen, og jeg blir ikke riktig kvitt fornemmelsen av at det kanskje er et smertepunkt Haaland helst ikke ville nærme seg, til tross for at hun var svært optimistisk på vegne av teatrets kompetanse og kraft. Grytten og Nilssen må jo selv være ganske klar over at de låner noe til teatret gjennom sitt arbeid.

Jeg tror også utvilsomt det ville være mer interessant å invitere til en diskusjon eller samtale der man hadde orientert seg utover Gryttens og Nilssens manus, og sett på romanens inntog på scenen i teater-Norge som helhet, hva den betyr for norsk scenekunst, og ikke minst hva den betyr for romanen?

For hva kan romankunsten egentlig tilføre teaterkunsten? Og hvordan påvirker teatret romankunsten? Det ble ikke skikkelig utforsket, selv om panelet var inne på noe. Det virket som både Haaland, Nilssen og Grytten hadde ubetinget stor tro på teatrets evne til å transformere romanen til meningsfull scenekunst. 

Er det slik at mennesker som står på en scene og uttaler teksten, tilfører romanen noe som er større enn den selv?

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER