Merete Lingjærde Foto: Vibeke Glosli

Intervju: Rom for jazzen i dansekunstbegrepet?

I 22 år har Merete Lingjærde og Oslo Danse Ensemble arbeidet for å sette jazzdansen på dansekunstkartet. Da er det vanskelig å svelge en svært kort omtale. Hanne B. Nordvåg har snakket med Merete Lingjærde etter siste ukes diskusjon i sosiale medier om Danseinformasjonens nye antologi.

– De underligste kommentarene har jeg fått når vi har presentert tradisjonell jazzdans – som for eksempel (J)’azz we like it [Lingjærde/Ferraz/Byer]. Da har enkelte personer fra samtidsdansmiljøet uttalt: ”Kan dere ikke gjøre bare det?”, sier Merete Lingjærde.

– Det er klart vi elsker tradjazzen og våre røtter, men i likhet med samtidsdansen skal selvfølgelig også jazzdansen gis mulighet til utvikling. Vi kan ikke parkere den på 40-tallet – det blir som å si at den moderne dansen skulle stoppet med Martha Graham.

I 22 år har Lingjærde ledet arbeidet til Oslo Danse Ensemble (ODE) – det eneste kompaniet i Norge som over lang tid har arbeidet med jazzdans som selvstendig scenisk uttrykk. Ifølge henne er det tullete å tro at jazzdansen er en statisk form, hvor det ikke er rom for eksperimentering, selvstendig arbeid, utvikling og nytekning.

Det var for å skape en arena hvor nettopp dette kunne skje at hun, sammen med Toni Ferraz, Camilla Myhre og Nina Lill Svendsen, etablerte ODE i 1994. Da hadde Carte Blanche utviklet seg fra å være et jazz- og samtidsdanskompani til å bli et rent samtidsdanskompani – ønsket var å fylle det tomrommet Carte Blanche etterlot seg.

– Jazzdansfeltet er lite sammenlignet med samtidsdansen, og koreografer som arbeider med dette vokser ikke på trær, så da er det desto viktigere at vi har en arena hvor utviklingen kan skje. ODE har bidratt til dette arbeidet kontinuerlig i 22 år.

Forbigått?
På bakgrunn av den posisjonen ODE har og har hatt, synes Lingjærde og flere med henne at det er en urett at ODE nærmest ikke blir nevnt i Danseinformasjonens nye antologi, BEVEGELSER – Norsk dansekunst i 20 år. Som mange sikkert har fått med seg, har debatten herjet på sosiale medier den siste uken.

– Det vi først og fremst reagerer på er at det i undertittelen heter Norsk dansekunst i 20 år, og hva Danseinformasjonen selv sier om boken.

Lingjærde leser fra Danseinformasjonens skriv om boka:

”Norsk dansekunst har gått gjennom en vesentlig utvikling de siste tiårene, både når det gjelder omfang, mangfold i uttrykk og infrastruktur. […] Gjennom bokas fire deler […] får leseren god innsikt i deler av den norske dansekunstens bredde og historiske utvikling.

[…] Vi har et sterkt ønske om at boka kan inspirere og gi økt kunnskap om den norske dansekunsten i fortid, nåtid og fremtid.”

Danseinformasjonen har selv innrømmet at undertittelen kan være misvisende, og har etter utgivelsen presisert at det aldri har vært intensjonen at boka skal gi en fullstendig oversikt over alt som har skjedd på dansefeltet de siste 20 årene – den går tematisk til verks og de 18 bidragsyterne har trukket inn de og det de anser som relevant for å belyse det de diskuterer.

På et slikt premiss skjønner Lingjærde godt at ikke alt kan komme med, og men når ODE nærmest er forbigått, mener hun likevel boka lover mer enn den kan holde.

– Vi er ett av en håndfull kompanier som har bestått og jobbet kontinuerlig de siste 20 årene, vi har en massiv produksjon bak oss, 140 dansekunstnere har jobbet med oss, vi er det kompaniet som oftest har turnert med Riksteateret, det eneste av de norske kompaniene som fyller åtte-ti forestillinger sammenhengende på Dansens Hus, og vi er det eneste kompaniet som har blitt tildelt Kritikerprisen og Danseinformasjonens Ærespris – alle andre mottakere har vært enkeltpersoner. I tillegg har vi vært gjenstand for debatt i Kulturrådet, sier Lingjærde.

Hun henviser til da daværende leder av Stortingets kulturkomite, Trond Giske (Ap), i 2001 tok grep etter at ODE dette året ikke fikk støtte fra Kulturrådet.

Giske tok én million kroner fra Kulturfondet og ga dem til ODE under daværende post 74 på statsbudsjettet, noe som førte til at scenekunstkonsulent Kai Johnsen og nesten hele scenekunstutvalget gikk i protest mot manglende etterlevelse av armlengdesprinsippet. Utvalget begrunnet sin avgang i en kronikk i VG.

– Hadde ikke dette vært interessant å diskutere i boka? Kan vi virkelig forbigås? sier Lingjærde.

 Var og er
ODE nevnes fire ganger i boka. Der de har fått mest plass er i et avsnitt om danser Gry Bech-Hanssen, hvor det står følgende:

”Bech-Hanssen starta som jazz- og showdansar med Oslo Danse Ensemble og i Stockholm. I jazzdansen var og er det framleis heilt vanleg at ein som dansar skal lære seg trinn og gjengi trinn og kombinasjoner som koreografen har utvikla.”

– Dette er bare to setninger, men de sier samtidig så mye, sier Lingjærde, og mener det er graverende at det er disse som skal bli stående om ODE og jazzdans i noe som kan regnes som et historisk dokument.

– Vi er nærmest ikke med i boka, og når vi først nevnes, så blir vi framstilt som et showkompani og som kopister. ”Var og er…” – dette er kunnskapsløst og vanskelig å svelge. I en årrekke har jazzdanserne vært medskapende i prosess med koreografene, og selve formidlingen av bevegelser tillegges vesentlig vekt. Å snakke om dansere som kopimaskiner er under beltestedet.

Glansalder
Jazzdans, i motsetning til klassisk ballett og samtidsdans, har gått to parallelle løp, forteller Lingjærde. På den ene siden har man den mer kommersielle jazzdansen – det man for eksempel ser i musikaler og musikkvideoer, og på den andre siden har man det rendyrkede sceniske uttrykket, som blant annet ODE arbeider med.

Hun viser til at jazzdansen fra sin spede begynnelse i 20-årenes Amerika, gradvis har utviklet seg fra det vernakulære, til et scenisk uttrykk. Begrepet jazzdans ble første gang  brukt for å beskrive den type improvisasjonsbasert dans som ble gjort til datidens populærmusikk: Jazz.

– Vi kan si at jazzdansen er en smeltedigel av uttrykk, og er påvirket av ulike etniske danser, stepp, ballroom, akrobatikk, med mer, sier Lingjærde.

– Men det aller viktigste, som har vært konstant, er at jazzdans er uløselig knyttet til musikk, og at dens utvikling følger populærmusikkens utvikling. En jazzdanser skal ha et særskilt godt samspill med musikk og kunne formidle musikken med kroppen. Jazzdans som egen treningsform og metodikk ble utviklet på 40-tallet, og moderne dans og klassisk ballet var en viktig del av oppbygningen av en klasse.

Med filmen West Side Story fra 1961 fikk jazzdansen en enorm popularitet og det poppet opp dansestudioer overalt.

– På 70- og 80-tallet florerte studioene, og det var stinn brakke på jazzklassene. Ikke fordi alle hadde en drøm om å bli danser, men fordi folk ville trene, med bevegelser, til musikk. Og alle visste hva jazzdans var, sier Lingjærde.

Med denne delen av historien kan det sitte igjen et inntrykk av at jazzdans er lik trim eller aerobic, og Lingjærde tror dette bidrar til at jazzdansen ikke blir fullt ut akseptert som scenekunst på lik linje med for eksempel samtidsdans.

Fysikalitet og musikk
Lingjærde poengterer at man har kommet langt siden jazzdansens glansalder på 80-tallet, og for henne og ODE har det vært viktig å være en arena som legger til rette for å fremme og videreutvikle jazzdans som kunstnerisk uttrykksform. Hun sier at den måten deres koreografer og dansere arbeider på ikke skiller seg  fra hvordan mange jobber i samtidsdansfeltet, med improvisasjon, eksperimentering og nytenkning.

– Vi er opptatt av og insisterer på å fremme og videreutvikle dansen som en abstrakt kunstart, med fokus på musikalitet og bevegelser relatert til jazzdansens bevegelseskvaliteter. Vi er opptatt av fysisk virtuositet, noe som også har møtt motstand, kanskje særlig av de som fascineres av teoretisk virtuositet, sier hun.

– Vi er også opptatt av at de møtene vi initierer med samtidsdanskoreografer og våre dansere, resulterer i noe unikt. Vi er vel vitende om at mange av de koreografene vi engasjerer har egne arenaer, men i møte med våre dansere er målsettingen også en ny signatur, som gjenspeiler ODEs identitet.

Uinteressant å snakke om sjangre
Det er i begrepet dansekunst Lingjærde tror problemet ligger i henhold til hvorfor de ikke har fått sin plass i Danseinformasjonens bok.

– Jeg vet at det i deler av dansefeltet blir stilt spørsmålstegn til om det vi bedriver er dansekunst, sier hun, og uttrykker at det er både merkelig og synd med tanke på hvor sjangeroverskridende dansefeltet er i dag.

Med koreografer som jobber på kryss og tvers av uttrykk, kan det i dag være vanskelig å avgjøre hva som er samtidsdans, hva som er jazzdans, og hiphop, og folkedans, og så videre – mye ligger et sted midt imellom.

– Og da blir det egentlig uinteressant å snakke om sjangre og hva som er hva. Dansekunst er dansekunst, sier Lingjærde.

Det er møtet mellom danser og koreograf, samt den sceniske formidlingen i møte med publikum som skal stå i fokus, ikke hvilke merkelapper man setter på dansen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER