Pia Maria Roll – Ship O Hoi – foto Stefan Schroder

Roll over Statoil

ANMELDELSE: Pia Maria Rolls Ship O´Hoi er en viktig forestilling, skriver Chris Erichsen. Han mener Roll driver mer med folkeopplysning enn med propagandateater.

”Teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning”.

Slik står det i Tramteatrets formålsparagraf som ble vedtatt ved stiftelsen i 1976. Terje Nordby var sentral i gruppa, som året etter gjorde furore med sin oljerevy Deep Sea Thriller. Nå har Pia Maria Roll dratt Nordby inn på scenen igjen i Ship O´Hoi, som også handler om oljenasjonen Norge.

I en prolog får Nordby lov å presentere historien om Tramteatret og Deep Sea Thriller uten å bli sensurert og utsatt for ironiske flir og himlende øyne. I den grad den er der, er det han selv som tar seg av ironien når han beretter om 70-tallets naive oppriktighet og ekte engasjement, blottet for anførselstegn.

Utblåsning
Deep Sea Thriller var et lykketreff, ikke minst fordi at det utenkelige skjedde tre dager før premieren: En dramatisk blow out på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Noe industriminister, og seinere kringkastingssjef, Bjartmar Gjerde få uker før arrogant hadde avvist muligheten av at kunne skje ved å sammenlikne det med historien om firebarnsmoren som antok at hennes neste barn ville bli en kineser – siden hvert femte barn som fødes i verden er en kineser! – Blow out´en sikret Tramteatret levebrødet i 10 år, sa Terje Nordby.

Og det er ikke en gang løgn. Sånn er det å være på rett sted til rett tid.

Pia Maria Rolls utstrakte hånd tvers gjennom historien til forgjengerne i Tramteatret er en vakker gest og bidrar til å ta lufta ut av det stadig tilbakevendende og til tider drepende begrepet ”politisk korrekt”, som ved sin hyppige bruk har transcendert til et selvbekreftende, fortettet mantra som ikke trenger noen begrunnelse. Bare si ”PK”, så himles det med øynene og alle vet hva du mener.

Signalet her er jo at Pia Maria Roll og co nå, 35 år etter, tar opp arven etter Tramteatret. Mye har skjedd. Verden og oljebransjen ser annerledes og mer kompleks ut. Den gangen befant vi oss på en måte ved historiens begynnelse. Nå gir verdens rikeste land fredsprisen til det kriserammete EU, som det rike landets befolkning ikke vil vite noe av, og gir full gass til nye kontinenter. Men i dag trenger ikke Pia Maria Roll noen dramatisk ulykke for å få prosjektet sitt på beina. Det holder med Norsk kulturråd.

Men det er vakkert, sympatisk og historisk helt på sin plass at hun og hennes medarbeidere blir med og synger sangene fra Deep Sea Thriller, sammen med Terje Nordby.

Aktuelt alvor
Etter den humør, respekt-og fartsfylte prologen inntrer det aktuelle alvoret. Rammefortellingen utgjøres av en norsk oljetanker på vei ut i verden med stopp underveis i Libya, Aserbadsjan, via Kapp Det Gode Håp med sluttdestinasjon Angola, under kyndig veiledning av Trond Peter Stamsø Munch i rollen som en slags kaptein. Underveis får vi personlige beretninger fra folk som på ulike måter har kjent konsekvensene av den statlige norske oljeimperialismen. Nå som feltene i Nordsjøen er i ferd med å tømmes dundrer Det Statlige Norske Oljeselskapet ut i verden for å hevde seg i kampen om å tømme resten. Ekspandér eller dø.

Blant historiefortellerne er Nigel Krishna som var med i Rolls forrige produksjon Over evne III. Han er fortsatt med som seg selv, en hyperaktiv korrupsjonsjeger som finner det han leter etter. Han forteller sin historie, krydret bl.a. med faksimiler av utbetalinger til norske aktører foretatt via utenlandske skatteparadis. En annen historie fortelles av libyeren Magdi Alandulesi om hvordan han, som offiserssønn og venn av Gaddafis yngste sønn, plutselig falt i unåde, ble kastet i fengsel og torturert. Mens Statoil og Gaddafi-regimet skålte for en lukrativ felles framtid.

Statoil i Lego
På en videoskjerm på bakveggen dukker en viktig person stadig opp: Matthew Landy, visepresident i Statoils skatteavdeling. Han har samarbeidet med Roll før, i et slags forspill til den aktuelle forestillingen: Vårens store begivenhet på Dramatikkens hus, festivalen Monsters of Reality. Anledningen var en genistrek av en performance, hvor Pia Maria Roll hadde invitert ham til å holde foredrag om Statoils skattepolitikk, mens Roll satt på scenegulvet noen meter bortenfor og bygde lego med de to barna hans. Landy endte opp med å illustrere Statoils erobring av stadig nye territorier ved hjelp av små legotårn som han plasserte utover scenegulvet. – Der er Angola og der er Brasil. Brasil er et skikkelig bonanza, sa han i fullt alvor med en rød legokloss i hånda, mens barna og barnevakt Roll satt, liksom i et annet univers, og bygde lego mens en sal full av teaterinteresserte satt og så på. Opptrinnet var absurd virkelighetsteater av beste merke.

Hjertelig kynisme
Landy og barna hans er fortsatt med, denne gangen på en videoskjerm, men dessverre uten originalens vanvittige spenning. Likevel fungerer Landys på en gang fjerne og nære tilstedeværelse. Han er jo i høyeste grad medansvarlig for oljeselskapets disposisjoner. Jeg måtte for sikkerhets skyld sjekke at han fortsatt var ansatt i Statoil. Det er jo på det nærmeste utrolig at han får og gir seg selv lov til å være med på et teaterstykke hvis hovedformål er å eksponere den grenseløse kynismen til det selskapet han selv representerer! Han var selv hjertelig tilstede på premieren og så riktig så fornøyd ut etterpå der han spankulerte omkring med en øl i hånda. Og det var han selv som fikk æren av å konkludere det hele: ”Statoil er ikke lenger et norsk selskap”.
 

Dagen etter premieren arrangerte aksjonistene fra det nedleggingstruete teatervitenskapstudiet i Oslo et debattmøte i foajeen på Black Box om politisk teater. Begrepet kan neppe sies å ha blitt klarere etter møtet, men av og til kjenner man det igjen når man ser det. Ship O´Hoi er politisk teater, ingen tvil om det.

Pia Maria Roll og gjengen står sånn sett i tradisjonen etter Tramteatret og mellomkrigstidens tramgjenger, i sin bruk av estetiske virkemidler for å formidle et politisk budskap. Men Roll driver mer med folkeopplysning enn med propaganda-teater.

Kunst og forelesning
Ship O´Hoi er en viktig forestilling, ikke bare ved at den formidler en for mange ukjent kunnskap om hva den idyllen vi lever i er bygd på, men også i kraft av at den åpent utforsker et scenespråk som er merkelig lite utviklet. Bruken av skuespillere og ikke-skuespillere om hverandre, variasjonen mellom fakta og personlige beretninger, mellom tørr analyse og eksplosive følelser gir liv til en ellers lavmælt forestilling. Denne åpenheten er et uttrykk for kunstnerisk mot og styrke, men gjør også forestillingen sårbar. Kvaliteten varierer tidvis markant fra det ene øyeblikket til det andre, og innimellom blir det for mye forelesning og for lite kunst. Og innimellom faller til og med forsøket på å lage kunst igjennom.

Firkanta musikk
Her kommer vi, igjen, til en unnlatelsessynd som er felles for altfor mange av institusjonene og de frie gruppene: det bevisstløse forholdet til bruk av musikk. Etter åpningen hang Terje Nordby med i resten av forestillingen, med ansvar for det musikalske lydsporet. Og gitarspillet hans fungerte utvilsomt som akkompagnement til egne 70-tallsviser under prologen. Men at han er en habil viseakkompagnatør kvalifiserer han ikke automatisk til å lire arabiske stemninger, noe store deler av tida gikk med til i kraft av besøket i Libya. Han hadde åpenbart lært seg skalaen, men det var også det hele. Ikke et eneste ornament var med. Ingen variasjoner. Det låt stivt, firkanta og urytmisk.

Synd, for Ship O´Hoi er ellers en generøs forestilling som tåler kvalitetsmessige svingninger.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER