OFO Wallin

Rolf Wallins «Act»:

Av og til er det de korte stykkene som får en til å tenke lengst.

Det er selvfølgelig ingen ny tanke, men det filharmoniske orkester er en pussig konstruksjon. Tanken slår meg nok en gang noen minutter inn i Rolf Wallins korte stykke «Act», et åtte år gammelt bestillingsverk skrevet på oppdrag fra et av USAs mest kjente orkester – The Cleveland Orchestra. Stykket åpner en kveld i Oslo konserthus tilegnet amatørene, noe som blant annet forklarer den betydelige andelen kjeledresskledd ungdom blant publikum. Akkurat i dag er dog russen, og de fleste andre frammøtte, like mye supportere som de er tilhørere.

Ung.kom er et årvisst arrangement der «musikkstuderende ungdom» fra flere videregående skoler i østlandsområdet endelig får sjansen til å høre resultatet av flere måneders arbeid med å komponere et selvstendig verk, framført av selveste oslofilharmonien. Wallins «Act» innleder samarbeidsprosjektet mellom de videregående skolene, Norsk komponistforening og filharmonien, som inspirasjon, antar vi, men kanskje like mye for å vise elevene hvordan det egentlig skal gjøres.

Ekstrem dynamikk
Rolf Wallin har for lengst opparbeidet seg et betydelig rykte som en dyktig samtidskomponist, noe et bestillingsverk fra allerede nevnte Cleveland Orchestra bekrefter. Det skulle bare mangle at det ikke eksisterer en viss avstand mellom «Act» og de påfølgende elevarbeidene.

Verket begynner nølende, nesten spørrende, med arpeggiert perkusjon og fløyter som veves inn i hverandre med korte, nesten støtvise toner, mens de glir opp og ned skalaen i et forsøk på å finne stabilt sideleie, eller toneleie om du vil. Pasienten kvikner raskt til, og etter et knapt minutt henger blåserekka seg på, og stykkets tydeligste kjennetegn blir allerede nå hørbart. «Act» er skrevet i dynamikkens tegn, og snart dundrer Oslo-filharmonien avgårde med krigslandskapets brutalitet og lydstyrke, myndig og særdeles energisk ledet av dirigent Cathrine Winnes Trevino.

Det er her filharmonien som sådan plutselig blir så tydelig. Uttrykket «filharmonisk» betyr noe så banalt som «musikkelsker», men det er ikke en hvilken som helst musikkelsker vi har med å gjøre. Enheten er strengt regulert, med et tydelig hierarki, og en enda tydeligere leder. De rundt hundre musikerne som utgjør musikkhistoriens kanskje mest konservative institusjon (i form, ikke nødvendigvis i innhold) sitter plassert rundt dirigenten på en måte som signaliserer instrumentenes nesten militære rang, og hver instrumentgruppe har sitt fysiske område å forholde seg til. Selv om det først og fremst er akustiske, og dermed praktiske årsaker til at for eksempel fiolinrekka sitter nærmest publikum, låner denne synligheten, kombinert med fiolinens framtredende rolle ved framføringen av melodisk og tematisk innhold, autoritet til instrumentet som sådan – for ikke å snakke om autoriteten de låner fra verkene til Bach, Mozart og andre institusjonaliserte storheter.

Som komponist kan du ikke ignorere fiolinens dominans, ikke minst fordi en betydelig del av de filharmoniske orkestrenes eksistensberettigelse ligger i å framføre klassikerne gang på gang på gang. Dette er klassikere som dyrket fiolinen som var den selve urinstrumentet. Hvis samtidsmusikkens oppgave skal være å stille tradisjonen til veggs, bør den alltid forsøke å ta knekken på orkesterets konservative tilbøyeligheter. 

Samtidskomponistens oppgave er altså å lage noe nytt, uten å la seg overvelde av den betydelige historiske ballasten som følger med symfoniorkesteret. Det er ikke akkurat en enkel oppgave.

Forutsigbar uforutsigbarhet
Denne kampen blir nok en gang tydelig i løpet av «Act»s kaotiske ferd mot slutten. For all del, det er tidvis et imponerende stykke. Det voldsomme spennet mellom de rolige og kraftige partiene er stykkets åpenbare styrke, i det minste på (note)papiret, for denne dynamikken ender i konsertsalen også opp med å bli dets svakhet. Denne oscilleringen mellom det voldsomme og det lavmælte, mellom det intense og det tilbakelente, mellom forte og piano, har blitt noe av en klisjé i deler av samtidsmusikken, og en kan nesten mistenke den for å være en slags ubevisst hyllest til den klassiske musikkens idealisering av den samme dynamikken. Men det som er ment som en motvekt til gjentakelsen blir i sin forutsigbare uforutsigbarhet ofte selv en form for stasis, hvor forventningen om det uventede ikke lenger fungerer som et overraskelsesmoment når forventningen innfris, men tvertimot blir en liten skuffelse fordi en så omslaget komme i god tid før det faktisk inntraff.

De mest interessante partiene i Wallins verk er å finne i de mer lavmælte partiene, de som paradoksalt nok bare utnytter en liten del av symfoniorkesterets instrumentale arsenal, men som til gjengjeld fungerer strålende – kanskje fordi de i størst mulig grad frigjør seg fra orkestermaskineriet.

Å skrive musikk for et komplett orkester er å skrive seg inn i en helt bestemt tradisjon, der alle instrumentgrupper skal med. Du kan naturligvis ikke lage et verk for to fioliner, klokkespill og cello når du skriver for Cleveland Orchestras mer enn 100 musikere, hvilket igjen tar oss tilbake til det konservative elementet som på sett og vis utgjør filharmoniorkestrenes ryggrad. Wallin utelater da heller ingen, og selv om drønnene fra paukene og den insisterende, stakkato fiolinhuggingen ville vært et utmerket lydteppe for en kampscene i «Star Wars», blir det ikke like interessant når det skal stå på egne ben i en konsertsal.

Wallin kunne nok tjent på å rendyrke uttrykket enda mer, men i dette tilfellet synes det som om tradisjonens åk overvelder «Act»s bra partier.

Men hva med kidsa?
De seks videregående skolene som har levert det som tross alt er kveldens lengste innslag, befinner seg stort sett et godt stykke fra Wallins rendyrkede samtidsmusikk, selv om enkelte, kortere partier flørter hemningsløst med den funksjonelle, men begrepsmessige selvmotsigelsen «moderne klassisk».

I hovedsak er det likevel åpenbart at videregåendeungdommen har mer sansen for de romantiske, dramatiske uttrykksformene, der melodi og harmoni dikterer løpet, enn for hardbarka plingplong (vi bruker uttrykket med positivt fortegn). Det er helt greit for oss, en skal ikke forvente mirakler av attenåringer som skriver musikk for et filharmoniorkester for første gang.

Ekstra morsomt var det å se at ikke alle elevene lot den rølpete humoren ligge igjen på Tryvann. Lillestrøm videregående ble introdusert som den «eneste skolen som stiller med solist», og mange fryktet nok både for både ørene og Lillestrøms stolthet da solisten stilte opp fremst på scenen med en … panfløyte.

Stykket varte og rakk, men den modige gutten ble stående. Og stående. Uten å spille en note. Hadde han glemt hvor han skulle inn? Neida.

Like etter at alle tror stykket er over, blåser han én lang tone på panfløyta. Finale. Det er håp for ungdommen .

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER