De Utvalgte: Bangbang club

Retrospektivt risikoprosjekt

I kveld sparkes De Utvalgtes månedlange retrospektive festival i gang på Black Box Teater. Her inviteres publikum til et tilbakeblikk på de siste ti årenes produksjon. Tora Optun har møtt kompaniet under forberedelsene.

Det er en bitende kald morgen tidlig i februar og kun noen få dager til De Utvalgtes Retrospektiv 2015 går av stabelen på Black Box teater. I løpet av en måned vil kompaniet vise syv produksjoner fra de siste ti årene, totalt utgjør det 27 forestillinger. På kompaniets hjemmesider er det hele beskrevet som en «maraton.» Dramaturg i De Utvalgte, Anne Holtan, er på vei til øvingslokalet på Nesodden i sin lille røde bil. Med seg har hun produsent Morten Kippe som har arbeidet sammen med De Utvalgte siden i fjor sommer.

Bilen runder en sving. «Der har vi direktøren for det hele!», utbryter Anne Holtan idet hun får øye på søsteren, og regissør i De Utvalgte, Kari Holtan. Kari Holtan hilser god morgen og overleverer en pose full av vaskemiddel. «Vi kunstnere på basisstøtte lever ikke veldig glamorøse liv; her må alle gjøre alle slags oppgaver», ler Anne idet hun tar imot posen.

Risikoprosjekt
Inne i den kronglete og dårlig isolerte villaen hvor De Utvalgte har arbeidslokaler, er medlemmene opptatt med de siste forberedelsene før de inntar scenen på Black Box. «Dette er helt klart et risikoprosjekt», sier skuespiller Torbjørn Davidsen. «Vi har aldri gjort dette før, og kjenner heller ikke andre som har gjort noe lignende». Når Davidsen lister opp noen av de mange logistiske oppgavene stiger det en lett nervøs latter fra Kippe. «Men vi gleder oss! Vi gleder til å møte alle menneskene vi har arbeidet sammen med de siste ti årene, men også til å leve oss inn i stoffet på ny», insisterer Davidsen.

Men er stoffet levende i dag, flere år etter at det først ble ført opp? Regissøren mener det, men vil ikke avsløre om det er noen av forestillingene hun tror er spesielt aktuelle: «Det får være opp til publikum å avgjøre hva de opplever som treffende og viktig». Boya Bøckman, kompaniets audiovisuelle designer, mener det er bra at mange som ikke har hatt muligheten til å se forestillingene nå får sjansen: «Men dette er også en feiring av De Utvalgte og det arbeidet vi har gjort sammen de siste ti årene.»

Tilbake til begynnelsen
Konstellasjonen av medlemmer som i dag utgjør De Utvalgte har arbeidet sammen i over ti år, men historien til kompaniet strekker seg 21 år tilbake i tid. Kjernen den gang bestod av Torbjørn Davidsen, Kari Holtan, Randi Rommetveit, Are Larsen og Marius Kolbenstvedt, som alle var elever ved Nordisk Teaterskole i Århus. «Som nordmenn i utlandet hadde vi ikke noe hjem å gå til. Det ble til at vi som likte hverandre og hadde en forkjærlighet for samme kunstneriske uttrykk slo oss sammen», forklarer Davidsen.

Nordisk Teaterskole hadde videreutvikling av den fysiske teatertradisjonen som hovedfokus. Kari Holtan kjente en dragning mot denne retningen mest på grunn av sin fascinasjon for det visuelle og det billedlige ved teateret: «Dette var en mulighet til å fordype meg i et uttrykk hvor den psykologiske tolkningen av en tekst ikke var hovedfokuset, men hvor teksten er likestilt med de andre sceniske elementene: lyd, lys og det visuelle.»

Definisjonsrom
Selv om alle de originale medlemmene hadde bakgrunn fra fysisk teater, var det ingen som brydde seg nevneverdig om å tilhøre en bestemt retning. «Vi var ikke dogmatiske, men det var heller aldri sånn at vi tenkte: “Nei, nå legger vi det fysiske teateret bak oss, for nå er vi ferdig med det.” Det handlet mer om at vi satte noen av de mer ekstreme aspektene til side. Vi lager ikke detaljerte partiturer over alle bevegelsene, og vi står heller ikke og gjør fysiske øvelser i flere timer før en forestilling», forteller Kari Holtan. Det at kompaniet insisterte på en eksperimentell utforsking av teaterrommets muligheter gjorde dem vanskelige å klassifisere. Kari forklarer: «Vi var i et møte med Kulturrådet etter å ha fått avslag på et prosjekt som var tekstbasert. Da fikk vi beskjed om at vi skulle holde oss til det fysiske teateret vi var skolert i.»

De Utvalgtes ønske om å dyrke frem et eget scenisk uttrykk har preget kunstnerskapet deres. Teaterkritiker Therese Bjørneboe har beskrevet kompaniet som «pionerer og forskere». Hva tenker De Utvalgte i dag om å bli oppfattet på denne måten? «Som kunstnere arbeider vi ikke etter de samme kriteriene som vitenskapelige forskere, men vi er eksperimentelle og undersøkende både når det gjelder tema og form», sier Davidsen. Dramaturg Anne Holtan er enig i dette: «Det er en slags oppdagelsesferd vi begir oss ut på hver gang vi skal lage en forestilling, og det skjer mye underveis i arbeidet som former det ferdige resultatet.»

Nærkontakt av 3D grad
Utforskertrangen har ført medlemmene av De Utvalgte inn på stier hvor få har tråkka før, særlig gjelder dette deres eksperimentelle utvikling av audiovisuelle virkemidler. I de syv forestillingene som nå skal vises på Black Box, har publikum mulighet til å spore denne utviklingen; fra krummet video-vegg til bruk av 3D. «Vi har arbeidet og eksperimentert med tekniske løsninger som kan trekke folk inn i forestillingene. Blant annet har vi ønsket å unngå denne teaterskrikinga og heller brukt mygger», sier Kari Holtan. 3D er av de mest velkjente virkemidlene de har tatt i bruk for å skape denne nærheten, og studier tyder også på at 3D bidrar til å gjøre publikum emosjonelt engasjert. Bøckman beskriver seg selv som den «eneste teknikeren i gruppen». Han er selvlært og har brukt internett som en læringsarena: «Det gir deg mulighet til å lære og finne ut av ting, men kan være litt ensomt.»

Bang Bang Club, den første produksjonen De Utvalgte gjorde med Kari Holtan som regissør, handler om nettopp dette, påpeker Bøckman: «I denne forestillingen ser vi hvordan et ensomt menneske forsøker å få kontakt med omverden gjennom datamaskinen. Her tematiserte vi menneskelig kontakt med teknologien, men etterhvert har vi gått bort fra det å vise og analysere vår bruk av teknologi». Det handler ikke lenger om hvordan teknologien skaper en distanse til verden, men om å bruke teknologiske virkemidler til å trenge inn og skape intimitet. «Det teknologiske brukes for å få frem det menneskelige og sårbare», forklarer Davidsen.

Totalkunstverk og stjernekrig
Noen kritikere og publikummere har vært skeptiske til det å gå i teateret med 3D-briller, men Bøckman slår fast at dette er den naturlige måten å se verden på. Han påpeker også at det å eksperimentere med teknologiske løsninger for å skape effekter i scenerommet ikke er noe nytt. «I klassisk gresk teater fant en frem til ulike løsninger på hvordan folk skulle entre og forlate scenen». Kari Holtan er enig: «Ser du på barokkteateret kan du finne mange eksempler på scenetekniske oppfinnelser som skulle skape optiske illusjoner.»

«3D er en videreutvikling som gjør at publikum kan omsluttes av forestillingen. Det forsterker opplevelsen og avslører detaljer», utdyper Bøckman. Han kjenner et slektskap med Richard Wagner i sin streben etter å skape et kunstverk hvor alle de sceniske elementene smelter inn i hverandre og utgjør et hele. «Teknologien er på sitt mest vellykkede når den forsvinner sømløst i forestillingene og blir usynlig», sier Bøckman. Han tror også dette forklarer hvorfor De Utvalgte, på tross av at noen er skeptiske til 3D, aldri har blitt båssatt som et multimedia-kompani: «Når vi har tatt i bruk 3D har ikke folk vært så veldig opptatt av å diskutere det, de har heller snakket mer om opplevelsen som helhet.»

Men Bøckman har også hentet inspirasjonen fra nyere popkultur. «Scenen i Star Wars, når prinsesse Leah dukker opp som hologram, og musikkvideoer hvor Michael Jackson tar i bruk 3D, har satt sine spor», innrømmer han.

Imaginære rom
Bruken av 3D åpner opp for helt nye opplevelser, påpeker Davidsen: «Med denne teknologien kan vi gjøre ting som var umulig tidligere. Vi kan starte en krig uten å ha hundrevis av statister, eller vi kan tre inn i naturen».  I forestillinger hvor De Utvalgte bruker 3D fungerer video og billedmateriale som scenografiske rom. Aktørene må derfor forholde seg til billedmaterialet som en med- og motspiller. «Det å bevege seg i et imaginært rom krever et særlig nærvær og konsentrasjon», understreker Bøckman.

«Arbeidet med 3D og det visuelle har handlet mye om å finne en rytme og senke tempoet sånn at publikum får tid til å absorbere inntrykkene og detaljene», sier Kari Holtan. Hun har alltid vært fascinert av David Lynchs filmatiske stil og bruk av arketypiske figurer, og tror at bildene de bruker kan bidra til å skape et lignende rom for assosiasjon. Prosessen med å ferdigstille en forestilling sammenligner hun med å være DJ: «Du har alle elementene foran deg – det visuelle, det lydlige, teksten og aktørene – og så skal du mikse det sammen til et hele.»

Det uforutsigbare
De syv forestillingene som kan ses under Retrospektiv 2015 viser ikke bare den teknologiske utviklingen til gruppen, men også en stor variasjon i valg av tematikk og materiale, og i den grad det er snakk om en rød tråd i arbeidet deres er det det uforutsigbare. «Vi har ikke et behov for å finne på noe nytt hele tiden, men forsøker heller å stille oss åpne», forklarer Kari Holtan.

Når kompaniet skal velge en problematikk eller et tema er det viktig at alle har en følelse av eierskap: «Det kan ikke være et kompromissopplegg, temaet må være levende i oss alle», forklarer Kari Holtan. Når kompaniet først har valgt en problematikk som de ønsker å gå inn i, har de ofte kontaktet fagfolk på feltet: «Disse fungerer som våre sparringspartnere. Vi gir dem i oppgave å snakke omkring et tema, og mange av tekstene du finner i forestillingene våre er skapt på denne måten», forklarer Bøckman.

Noahs ark
Denne fremgangsmåten tok de også i bruk da de arbeidet med forestillingen De Utvalgte. «Jeg har arbeidet med personer med utviklingshemninger tidligere. De forsvant ut av livet mitt, men så ville jeg arbeide med dem igjen. De er en gruppe mennesker som det stilles lave forventninger til, og som jeg opplever som lite integrert i samfunnet vårt», sier Kari Holtan. I arbeidet med De utvalgte var tanken at de sammen skulle  finne et scenisk språk som tok hensyn til den enkeltes behov og evner. «Utviklingshemmede har et stort uttrykksmessig potensial på grunn av en umiddelbar og rik tilgang til eget og andres følelsesliv. Denne tilgangen gir dem en unik evne til å spille alt på en direkte og autentisk måte», forteller hun.

Det var også viktig å la de psykisk utviklingshemmede kom til orde. Derfor arbeidet de mye med improvisasjoner over tema, og tekstene som ble til her ble brukt i forestillingen. «Det var deres ord som ble sagt», understreker Holtan. Disse improvisasjonene fant blant annet sted i maskinrommet i båten Innvik (som har vært eid av både Nordic Black Theatre og et par fra Nesodden, som ga båten navnet ”Noas Ark”), og her ble Noahs Ark introdusert som et tema og flettet inn i forestillingen som en måte å illustrere seleksjon på. «Forestillingen De utvalgte kretser rundt begreper som innenfor og utenfor, og natur og kultur, men den handler også om hvordan man fordummer og idealiserer hverandre, og tillegger hverandre egenskaper».

De Utvalgte har inkludert aktører som ikke er skuespillere i flere av sine produksjoner og mener dette bidrar til å hviske ut skillet mellom fiksjon og det dokumentariske: «Ved å invitere dem inn på scenen tilføres en sårbarhet og et risikoelement. Dette skaper en distinkt tilstedeværelse og årvåkenhet som preger samspillet mellom aktørene, de utfordres særlig på forholdet mellom spill og ikke spill», sier Kari Holtan

Tid til kaos
Risikoelementet er tilstede også i arbeidet med forestillingene. «Det er viktig for oss å våge å stille oss åpne også i arbeidsprosessen», forteller dramaturg Anne Holtan. Regissøren er enig: «Det er skummelt og krevende å insistere på denne åpenheten, og la kaos og usikkerhet være en del av arbeidet. Det er ikke alltid bare hyggelig når alt henger i løse lufta, men vi er veldig heldige som har anledning til å gjøre det på denne måten.»

Tid er derfor en avgjørende faktor. Regissør Kari Holtan forklarer: «Vi oppdager ulike ting underveis og får impulser, ideer og materiale utenifra. Det å bygge en forestilling fra så mange kilder, er fullstendig umulig å gjøre på åtte uker. Det er viktig at vi har tid og at vi lar tiden arbeide med materialet.»

Denne utforskende åpenheten smitter over på den ferdige forestillingen. «Noen opplever forestillingene våre som utydelige og spekulative. Det er som om folk vil at vi skal lage en slags idealverden, eller at det skal være en veldig synlig og klar mening i forestillingen. Det er en side ved teateret jeg ikke liker; denne trangen til å forklare alt og gi ting inn med teskje», forteller Kari Holtan.

Det uperfekte
«Det uperfekte er noe vi ønsker å inkludere i forestillingene våre, så når vi arbeider med fullførte tekster inkluderer vi ofte feil», sier hun. Davidsen utdyper: «Vi åpner opp for å gjøre disse feilene selv, heller enn å lete dem frem i dramatikken. Dette er med på å skape en mer autentisk fremstilling av det å være menneske». «Det blir mer virkelig på denne måten. Vi som mennesker er både klønete og usmarte. Men også selvmotsigende i det at vi kan være dypt moralske og dypt umoralske på én og samme tid», sier Kari Holtan.

«Det blir hevdet at vi mennesker ikke har noen kjerne og at vi heller er som løken, men så kan man jobbe for å bli et helt menneske. Det kan en godt beskrive som et idealistisk prosjekt, men det å utstille kaoset er kanskje en måte invitere til en slik prosess», sier Davidsen. Han er spent på om både de selv og publikum vil oppdage nye ting ved forestillingene når de nå settes opp igjen. Dramaturg Anne Holtan er enig: «Dette retrospektivet er også en anledning til introspeksjon. Vi får en anledning til å se innover i kunstnerskapet og gjøre nye oppdagelser før vi tar fatt på veien videre.»

Bildene, ovenfra og nedover:
Hovedbilde: Bang Bang Club
2: Bildet av treet ble brukt i en søknad for å vise hva man kan gjøre med 3D, forklarer Kari Holtan. «Treet er mye større enn hva scenen kan romme. Men det illustrerer på mange måter også hvordan håp og fantasier spiller inn i utarbeidelsen av en forestilling.»
3: Jimmy Young i Cairo
4: Skuggar
5: Drømmen
6: Kunsten å bli tam
7: Kunsten å bli tam
8: De utvalgte

KOMMENTAR
  • Karen Sofie Foss :

    Det er på håpe at representanter for Talent Norge møtte for å se kunstnerisk vilje, uttrykksevne, forskertrang, utholdenhet og originalitet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER