Retningsløs festivalåpning

I løpet av de siste årene har Opera Østfold spesialisert seg på utendørsproduksjoner, med Fredriksten festning i Halden som ruvende bakgrunnskulisse. Årets produksjon skulle være Wagners Den flyvende hollender, men på grunn av pandemien har denne blitt utsatt til neste sommer. I stedet for storslått utendørs-Wagner, har Opera Østfold invitert til den langt mer intime Fredriksten operafestival, med operaoppsetninger og konserter rundt om i Halden.

Festivalens åpningsforestilling var en produksjon av Mozarts Don Giovanni i ærverdige Fredrikshalds teater, et restaurert borgerskapsteater fra 1830-tallet. Denne produksjonen ble oppført første gang på Oslo operafestival i 2018, og i programbladet uttrykkes et ønske om å presentere operaen i en frisk og moderne versjon, med en modernisert oversettelse. Mon det.

Retningsløs regi Don Giovanni er den andre operaen Mozart skrev sammen med librettisten Lorenzo Da Ponte. Vi møter Don Giovanni, kvinneforfører og libertiner, som til slutt må stå til ansvar for sitt løslevnet – den har også den alternative tittelen Il dissoluto punito, eller Den straffede vellysting. Selv om Don Giovanni er operahistoriens mest beryktede skjørtejeger, åpner operaen med at alt går galt: Midt på natten jages han ut av soverommet til Donna Anna, som han har forsøkt å forgripe seg på. Hun påkaller sin far, Kommandanten, som kommer styrtende, og i det påfølgende basketaket tar Don Giovanni livet av Kommandanten. Bedre går det ikke når Don Giovanni og tjeneren Leporello møter på Donna Elvira, en gammel flamme som han fikk til sengs med løfter om ekteskap, og som nå tilsynelatende har gått fra forstanden av kjærligheten. Et liten stund ser det ut til å gå bedre, når Don Giovanni forsøksvis forfører bondejenta Zerlina, men inn kommer en rasende Donna Elvira og Zerlinas brudgom Masetto og ødelegger det hele. Til slutt blir Don Giovanni konfrontert med sine synder, og når han nekter å angre seg, blir han forvist til helvetes pinsler.

Til tross for den dramatiske handlingen, er Don Giovanni et såkalt «dramma giocoso», et lystig drama, der komiske og dramatiske elementer blandes sammen. Denne sjangerblandingen er unektelig utfordrende nå, over 200 år etter operaens premiere. Ofte blir Don Giovanni spilt som en ren tragedie, for selv om det er skurken som ender opp med å få sin straff, er det ikke spesielt lettbent, det som skjer. Det er vanskelig å finne komikk i en historie som begynner med voldtektsforsøk og mord, og ender med at tittelrollen bokstavelig drar til helvete.

I regissør Lars Harald Maagerøds produksjon var det likevel komikken som sto i sentrum. Problemet er bare at komikken stort sett kom i veien for historien. Mye av vitsingen besto av halvveis relevante referanser til dagens pandemipregede samfunn – når Don Giovanni forgriper seg på Donna Anna til å begynne med, har han skjult ansiktet med et munnbind. I tillegg kom et ganske så pussig macarena-innslag, og litt malplassert lokalkoloritt i form av lokalbestilt pizza til Don Giovannis siste måltid. Jeg har heller aldri hørt ordet «Østfold» nevnt hyppigere på en operascene. Lite av dette bidro noe særlig til å faktisk fortelle historien i operaen – i det hele tatt slet jeg med å følge historien som utspant seg på scenen.

Mine vanskeligheter med å følge historien stammet også i stor grad fra det rent sceniske. Den eneste kulissen på scenen – i tillegg til Det norske blåseensemble, plassert bakerst – var en rød fløyelssofa. Stort sett ble sofaen bare brukt som et møbel, og det var bare å gi opp å få noen anelse om hvor de forskjellige scenene skulle utspille seg. Det går an å gjøre scenografiløs opera, men det krever en spesifisitet i historiefortellingen som manglet her. I tillegg virket det som sangerne stort sett var overlatt til seg selv hva skuespill angikk, så mye av operaen ble veldig stillestående, med en masse sint peking som eneste dramatiske virkemiddel.

Stilforvirret oversettelse Opera oversatt til norsk er en vanskelig disiplin. Man kan argumentere begge veier – på den ene siden er musikken og melodiene skrevet for å passe ordmelodien og setningsstrukturen i ett spesifikt språk, på den andre siden kan teksten bli mer umiddelbar og forståelig når det synges på et språk man kan. Uansett må det være gjort skikkelig. Det gjengse norske operagjenger vil slite med å skille god og dårlig italiensk, men man merker det til gagns når den norske oversettelsen skurrer.

I denne produksjonen var det spesielt i resitativene – dialogen i operaen, tale-sunget over et cembaloakkompagnement – at norsken ikke helt passet inn. Replikkene bar litt for mye preg av å være skvist inn i rytmiske og melodiske mønstre som opprinnelig var tiltenkt italiensk. Om man virkelig ønsket å modernisere denne operaen, kunne man ha startet med å kvitte seg med resitativene og byttet dem ut med talt dialog. Til tross for særdeles godt cembalospill fra Christian Kjos, var teksten såpass unaturlig og håpløst stilforvirret at det tidvis ble direkte pinlig å høre på. Vel hadde teksten blitt forsøkt frisket opp her og der, med et par banneord og en og annen vits om smitteverntiltak og kohorter, men kan man kalle det en modernisering når alle rollefigurene fortsatt er dis?

Imponerende musikalske prestasjoner Regissør Maagerøds ønske om å gjøre operaen i en forkortet versjon gjorde også at musikken ble skadelidende. Første akt ble gjort nesten helt uten kutt, og endte opp med å vare nesten halvannen time, omtrent like lenge som forventet. De store, overraskende kuttene kom i andre akt, der både Donna Elviras og Donna Annas store arier – «Mi tradì» og «Non mi dir» – forsvant. Disse ariene er først og fremst musikalsk viktige – om man bare bryr seg om hva som skjer med Don Giovanni i andre akt, er det kanskje ikke så farlig – men det gjorde også at stort sett alle de andre rollefigurene forsvant helt fra handlingen tre kvarter før slutt.

Men den største grunnen til at kuttene i andre akt var så skuffende, var at Lydia Hoen Tjore og Nina Gravrok, henholdsvis Donna Anna og Donna Elvira, hadde sunget såpass bra frem til da. Tjore sang det krevende partiet som Donna Anna med bemerkelsesverdig overskudd og styrke, selv om styrken tidvis var i meste laget for den lille salen i Fredrikshald teater. Hun fikk også frem sårbarheten i rollen, spesielt i de første scenene i operaen. Gravrok gjorde også god figur som Donna Elvira, med presise løp og et bunnløst sinne mot Don Giovanni.

Jeg skulle ønske at Maagerød turte å ta Don Ottavio – Donna Annas forlovede – på alvor. Riktignok er han operahistoriens største tøffelhelt, helt tiltaksløs frem til han beordres til noe av sin forlovede, men han fortjente bedre enn at nesten hver replikk ble en vits. Den stakkarslige fremtoningen sto i alle fall ikke i stil til Eirik Grøtvedts glitrende sang, med tydelig uttale og lange legatolinjer. Han kom seg til og med gjennom den store arien «Il mio tesoro» uten å snuble i Mozarts mange tekniske krumspring – en bragd i seg selv. Som Don Giovanni sang Aleksander Nohr med fløyelsmyk stemme, og gled rett inn i rollen som forføreren over alle forførere. Jeg ønsket meg noe litt mer truende i stemmen hans, spesielt tidlig i operaen, men desperasjonen i sluttscenen var til å ta og føle på.

Orkesteret besto av Det norske blåseensemble (DNBE), og orkesterpartiet hadde blitt omarrangert av DNBEs trompetist Stian Aareskjold. I åpningen av ouverturen tok jeg meg i å savne strykere i orkesteret – riktignok gav en cello og en kontrabass en fin fylde i bassregisteret – men jeg vennet meg fort til blåserklangene. Orkesteret var også overraskende godt balansert, og overdøvet aldri sangerne, mye fordi det ble brukt barokktromboner og naturhorn og -trompeter, instrumenter som lager mindre lyd enn de moderne versjonene. Dirigent Gunvald Ottesen dirigerte særdeles stødig, og det var imponerende hvor godt han fikk det hele til å henge sammen, der han sto med ryggen til sangerne.

Musikalsk er Fredriksten operafestivals Don Giovanni en suksess. Det å få oppleve store stemmer tett på er alltid spennende, spesielt i et så intimt lokale som Fredrikshalds teater. Dessverre er ikke produksjonen i nærheten av å følge tritt. I åpningstalen påpekte operasjef Pål Scott Hagen at arbeidet med å sette sammen festivalen hadde skjedd i siste liten, etter at de måtte avlyse den planlagte utendørsproduksjonen. Det står respekt av at det ble en festival i det hele tatt, og at man klarte å få på plass et såpass solid sangerlag og orkester. Men såpass imponerende musikere hadde fortjent en bedre produksjon.