Operaen i Bjørvika. Foto: Erik Berg

Repertoarstagnasjon i Bjørvika

Nasjonaloperaens program for neste sesong virker urovekkende lite ambisiøst.

Denne uken ble Nasjonaloperaens sesongprogram for sesongen 2019/2020 lansert. Ved første øyekast virker repertoarvalget mildt sagt kjedelig. Alle de åtte oppsetningene på Hovedscenen må kunne sies å tilhøre ABC-repertoaret, med tung overvekt på senromantiske klassikere. Det vil altså si ingen barokkoperaer, ingen moderne operaer, ingen operaer skrevet av levende komponister, og ingen glemte perler som skal løftes ut av operahistoriens mørke.

Av disse er halvparten gjenoppsetninger. Den innleide og under middels spennende utgaven av Elskovsdrikken fra i høst er tilbake, og de andre er eldre oppsetninger som allerede er satt opp flere ganger: Figaros bryllup i Thaddeus Strassbergers regi fra 2010, Stephen Langridges Madama Butterfly fra 2012 og Calixto Bieitos Carmen fra 2015.

De fire nyoppsetningene er også på den trauste siden, men heldigvis med noen interessante regissører å se opp for. Rigoletto (Verdi) skal gjøres av Ole Anders Tandberg, som for noen år siden laget kontroversiell fiskeopera av Sjostakovitsj’ Lady Macbeth fra Mtsensk, en anerkjent versjon som til og med gikk på Deutsche Oper i fjor. Alexander Mørk-Eidem, hvis helsprø utgave av Tryllefløyten fra 2015 har gjort stor suksess, har regien på Hans og Grete (Humperdinck), som skal oversettes til norsk og settes opp som familieforestilling – med “Halloween-preg”, ifølge Miskimmons presentasjon under lanseringen av programmet. Eugen Onegin (Tsjajkovskij) skal Christof Loy gjøre, og selv om jeg ikke var helt overbevist av hans tilnærming til Wozzeck, er jeg spent på hva han kan finne på.

Den fjerde nyoppsetningen er Wagners Mestersangerne i Nürnberg, og som ihuga wagnerianer burde jeg i utgangspunktet fryde meg. Jeg er i midlertid litt skeptisk til at det dreier seg om nok en leieproduksjon fra English National Opera (ENO), noe som hittil ikke akkurat har vist seg som noe kvalitetsstempel. Av Miskimmons totalt åtte “nye” produksjoner så langt har hele fem vært mer eller mindre importert fra andre operahus, og av dem igjen er fire fra Storbritannia (ENO, Scottish National Opera, Northern Ireland Opera). Nå skal jeg passe meg for å uttale meg skråsikkert både om fellestrekk ved “britisk” opera eller ved samarbeid og innleiepraksisen ved europeiske operahus, men som mottaker er likevel inntrykket entydig: Jevnt over har ikke disse leieoppsetningene vært så gode. Og kanskje enda viktigere – de egenproduserte forestillingene har vært langt bedre.

Det lille som er av nyskapning er visst henvist til Scene 2: Festivalen for nyskrevet opera som starter opp i år, VOeX som annonsert, og i tillegg får vi et behørig gjensyn med Gisle Kverndokk og Bjørn F. Rørvik sin fantastiske barneforestilling fra i fjor, Purriot og den forsvunne bronsehesten. Alle fjorårets forestillinger ble helt utsolgt, så det er nok mange som blir glade for en ny mulighet til å få den med seg.

Norsk sangerbonanza
Selv om repertoarvalget i seg selv ikke er spesielt nyskapende, er det i hvert fall minst én god bakenforliggende grunn til at valgene er blitt som de er blitt: Miskimmon vil satse på norske sangere. Det står svært bra til med norsk operasang om dagen, og vi har mange knallsterke solister med internasjonale karrierer, både i og utenfor Operaens faste stab. Etter eget utsagn på lanseringen har operasjefen i stor grad valgt repertoar utfra et ønske om å kunne utnytte dette, og å gi norske sangere de store, krevende rollene de gjør karriere på ute i verden også på hjemmebane. Og her er det mye å se frem til, men særlig storartet tror jeg det kan bli å høre Yngve Søberg, Elisabeth Teige og Audun Iversen synge hver sin tittelrolle, i henholdsvis Rigoletto, Madama Butterfly og Eugen Onegin.

Det å satse på knallgode norske sangere er naturligvis svært viktig og prisverdig, men kanskje ikke alene nok til å forsvare eller forklare en hel sesong med et såpass snevert mainstream-repertoar? Jeg tar meg i å lure på om ikke dette repertoarvalget også henger sammen med det jeg opplever som Miskimmons hovedvisjon, at opera er og skal være åpent, tilgjengelig og for alle. Det er selvsagt umulig å være uenig i dette som prinsipp. Spørsmålet er snarere hva som ligger i det. Kan det tenkes at det for eksempel innebærer det for eksempel å styre repertoarvalg og oppsetninger i en mer konvensjonell og uangripelig retning? Det er for tidlig å konkludere. Inneværende sesong sett under ett har i hvert fall ikke vært utpreget vidløftig eller moderne – med kjempesatsningen på Billy Budd (1951) og VOeX som hederlige unntak – og repertoarvalget for kommende sesong tar altså ingen sjanser.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER