Foto: Thomas Tveter

Reisen til verdens ende

Theater F har laget en innendørs lydteatervandring der tilskueren forlater en kjent verden uten at verdens merker forlater tilskueren.

Det sies at vi må bli vant til mer styrtregn på Østlandet om sommeren. Klimaendringene har gjort somrene våtere og varmere. Med den kunnskapen i mente er det noe dystopisk med vedvarende pøsregn. Da jeg gikk opp gjennom Ekebergparken til Hundesletta mens det høljet ned og så den sorte, plastdekkede konstruksjonen Theater F har bygget for å spille sin lytte- og installasjonforestilling Odysseen, kjente jeg på et mørke. Regnet kom kanskje overraskende på kompaniet, og teatervandringen foregår inne i konstruksjonen sånn at regn ikke egentlig er noe som skulle påvirke opplevelsen, men jeg kommer ikke bort fra at min erfaring av verket ble sterkt knyttet til at det var så vått. Den fiktive reisen på havet og vandringen dypt inn i installasjonskonstruksjonen passet med den fuktige luften og de våte klærne jeg ikke hadde klart å unngå at jeg hadde på meg.

Indre vandring
Theater F er et tverrkunstnerisk prosjekt ledet av regissøren og dramatikeren Pernille Mercury Lindstad. Odysseen består av et dramatisk verk hun har skrevet. Seks skuespillere har lest det inn, og publikum, som kan entre konstruksjonen to og to, hører det som lydteater gjennom fem forskjellige rom. Alle rommene er laget av ulike kunstnere og følger på forskjellig vis opp teksten. I ett av rommene er det to dansere, men bortsett fra dem er publikum alene gjennom hele vandringen. Selv gikk jeg også uten en medpublikummer, og ensomheten jeg møtte verket med ble førende for opplevelsen. Theater F kaller verket en indre og en ytre reise, og uten å bli alt for psykoanalytisk føltes også vandringen som en opplevelse der jeg beveget meg dypere og dypere inn i noe drømmeaktig fremmed og der forholdet mellom meg selv og verket var av avgjørende betydning. Hele konstruksjonen er bygget som en lang tarm der rommene følger hverandre. De er uten vinduer, og tilsynelatende er det ingen andre veier ut enn der man kom inn eller ved vandringens slutt. Det bidrar til en lett klaustrofobisk stemning som understreker følelsen jeg har av at jeg beveger meg dypere ned i noe og lengre vekk fra overflaten.

Teksten er inspirert av Homers Odysseen, og det er henvisninger til sjøfart og Odyssevs’ hjemsted Ithaka, men mest av alt er det en poetisk variasjon over eposet som form. Sånn sett kan teksten minne litt om Runa Borch Skolsegs tekst til Det siste epos som hadde premiere på Teaterfestivalen i Fjaler i 2019 og senere ble spilt på Black Box teater. Der hadde eposet en ritualistisk form der teaterhendelsen som ekspressivt samvær ble fremhevet. Theater Fs Odysseen har istedenfor fokusert på den litterære og mytiske formen til eposet, noe som gjør reisen til en individuell fremfor en kollektiv hendelse.

Rom etter rom
Det første rommet, som er designet av Pernille Mercury Lindstad selv, er fylt med direkte referanser til teksten hennes. Vi får høre om Ingen, Skyggen, Tanken og Ivo som skyller i land på en øy og søker tilflukt i en hytte. Teksten virker assosiativ og tekstbrokkene henger ikke alltid logisk sammen. Gjenstandene i det hytteaktige rommet blir knagger å henge historien på. Det snakkes om vinkorker som kan isolere hytta, og jeg ser hvordan både en seng som står der og veggene har vinkorker på seg. Det gjør deler av erfaringen håndfast og nær, men det fremhever også det surrealistiske ved teksten. Som i en blad-om-bok fra 1980-tallet der en lyd fra kassetten ber deg om å bla til neste side, forteller stemmen i øret meg når jeg skal gå videre.

Selv om surrealismen var fremtredende i det første rommet, hadde estetikken røtter i noe virkelig og håndfast. Jeg kunne se for meg en hytte og en strand, begge deler ting som finnes på ordentlig, og tingene i hytta bidro kanskje til underlige assosiasjoner, men var alle sammen fysiske, faktiske ting der det faktiske ble understreket av at de ble vist frem. I de andre rommene ble reisen gradvis mer mytisk og metafysisk. Det var for eksempel en scene i Babylon by, et slags underjordisk og labyrintisk Sodoma, der den mytiske posisjonen til det historiske stedet Babylon kombinert med det jeg opplevde som nærmest bibelsk syndighet gav myten en sterk posisjon.

Skjærsilden
Et av rommene jeg likte best var det som var laget til akten om Trappefjell, designet av Endre Tveitan. Trappefjell presenteres som verdens nest høyeste fjell, og det ligger på Dantes side av Skjærsilden. Veggene i dette rommet var dekket med skjermer som viste det som så ut som strevsomme toppturer i Himalaya inkludert snøstormer. Samtidig ble det fortalt om en skjærsildsvandring som virkelig fikk meg til å tenke på Dante og Vergil og det episke motivet om underverdenen. Koblingen av det varme ved mytisk pine og det kalde, forblåste, og ikke minst utrygge, fjellet passet så godt til den dybden jeg følte jeg hadde vandret inn i samtidig som jeg kjente på kulden fra de våte klærne mine som hadde fått en pause fra regnværet.

Da jeg åpnet døren og skulle gå ut av odyssékonstruksjonen trodde jeg at regnet måtte ha gitt seg. Instinktivt følte jeg at utgangen fra konstruksjonen måtte være en utgang til lyset. Det viste seg imidlertid ikke å stemme, det regnet akkurat like kraftig som før, og jeg måtte innse at kunst og vær sjelden egentlig er koblet sammen. Theater Fs Odysseen er assosiativ, rik og langsom. Jeg har brukt tiden etterpå til å sette opplevelsene og erfaringene av det i sammenheng, og når sammenhengen i min egen opplevelse etter hvert begynner å gi mening ser jeg et ambisiøst og gjennomført verk som vil påvirke enhver publikummer på ulikt og individuelt vis på samme måte som min erfaring av det føles individuell og preget av livet, været og lyset.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER