Oslo-Filharmonien med munnstykker fra sopranino-blokkfløyter. Foto: Foto: Oslo-Filharmonien (fra generalprøven)

Selvproletarisering for klaver

– Det begynner kanskje å bli på tide å stille spørsmålet om hvor lenge det er interessant å ironisere over gamle former og kunstnerisk stagnasjon. Men Trond Reinholdtsens nye klaverkonsert for Oslo-Filharmonien gjør det med vidd, kløkt og raffinement, skriver Hilde Halvorsrød.

I velkjent Trond Reinholdtsen-stil er klaverkonserten Theory of the subject en blanding av konsert, performance, kunstteoretisk foredrag og politisk propaganda, et verk som observerer seg selv utenfra og slenger ut historiske og litterære referanser til alle kanter. I det reinholdtsenske univers er de fleste grenser flytende, og de overskrides, pekes på og harseleres med. Et ulastelig antrukket og tradisjonelt oppstilt symfoniorkester kombineres sømløst med selvironiske forklaringer projisert på lerret, livevideo fra bakrommet og videoopptak fra tidligere forestillinger.

Ifølge det trykte festivalprogrammet skal dette verket hedre solisten som “heroic revolutionary”, i kontrast til den tradisjonelle pianokonserten der pianosolisten står i en særstilling, som hovedperson og individ, versus orkesteret som gruppe. En parallell trekkes til dagens individualiserte samfunn “that grants everyone the status of a soloist”, noe som visstnok gjør det kollektive til vår tids utopi. Pianist Ellen Ugelvik skal altså slepe seg gjennom en slags musikalsk selvproletarisering, og det går naturlig nok ikke smertefritt for seg.

Solistens streben etter den kollektive utopien innebærer blant annet at hun først ikke får spille i det hele tatt, men sitter på bakrommet og leser i boken som har lånt sitt navn til verket, Theory of the subject, av den poststalinistiske marxistiske filosofen Alain Badiou, mens et frenetisk selvspillende piano gjør jobben hennes. Hun henvises så til å spille et lydløst stykke på pianoet bak scenen, og når hun endelig får spille et lengre strekk på konsertflygelet foran orkesteret inngår pianostemmen for det meste i en suggererende, manisk taktfast unison rytme, som for å markere at hun inngår i massene. Et annet piano bakerst på scenen får en ublid skjebne når Oslo-Filharmoniens perkusjonist hamrer det i stykker med en diger treklubbe, og til slutt gjemmer Ugelvik seg under flygelet, der hun banker og skraper prøvende og undrende på flygelets underside, før hun besluttsomt og demonstrativt skjærer av seg et par fingre så teaterblodet flyter.

Underveis i forløpet vises et sammendrag av Reinholdtsens tidligere prosjekter under sommerens festivalmønstring TOpublic, Konserthuset og Ø (episode 9)

Les kritikk fra Scenekunst.no 12.7.16 her: Bergtatt og underholdt

Videoen viser prosjektet sett fra pianistens side, der hun først spiller seg gjennom en modernistisk klaverkanon i Konserthuset, er med på en reise gjennom den postmodernistiske hengemyra og deltar deretter i den utopiske kommunistiske verdensrevolusjonen på Hovedøya.

Theory of the subject. Oslo-Filharmonien 2016 (videostill).
Pianist Ellen Ugelvik i Theory of the subject. Oslo-Filharmonien 2016 (videostill). Foto: Viggo Krüger

Historiens spøkelse
Spørsmålet HVA NÅ stilt på vegne av Samtidsmusikkomponisten med stor S er som sedvanlig et omdreiningspunkt i Reinholdtsen verk. En påtatt nevrotisk komponist filmes der han sitter på bakrommet og bakser med alle de uregjerlige og umulige notene som må settes sammen på akkurat riktig måte, og en personifisert utgave av Den rene kunstneriske idé sitter på en stol ved siden av komponisten, kledd i heldekkende laken med hull til øynene à la spøkelset Laban, med påskriften Geist.

Musikalsk er verket en pastisj, med blant annet sitater fra Madame Maos hjertebarn Yellow River Piano Concerto – selve hovedlydsporet til den kinesiske kulturrevolusjonen, referanser til John Cages Concerto for prepared piano and orchestra, og passasjer med et ekstremt hardtslående etterkrigsmodernistisk tonespråk, der mottoet høres ut til å være jo hardere, kaldere og høyere, jo bedre. Det er aggressivt og hjerteskjærende på samme tid, som om det var selve manifestasjonen av komponistens innbitte kamp med notene.

Der Ø endte med eufori, entusiasme, sanselighet og seier over den uniforme blåkledde kapitalismen, har dette kapittelet en potensielt dystrere utgang. Mens pianisten ligger blodig og modig under flygelet, har orkestermusikerne gitt avkall på sine personlige instrumenter og gått over til å spille på munnstykker fra sopraninoblokkfløyter. De blåser lange, pistrete toner, mens bildet på lerretet zoomes inn på en naivistisk fargesterk “barnetegning” av en øy med sol og blå himmel – Utopia? Den skjærende og skjøre remjingen av de likelydende munnstykkene gir assosiasjoner til stalinistisk konformitet. Er det fryd og gammen og kollektivisme og samhold som venter, eller marsjering i takt og forbud mot å tenke utenfor boksen?

Som vanlig får vi ingen svar, men siste rapport fra garderoben er ikke oppløftende. Dusjen er fylt av våt, klissete jord, og Geist, a.k.a. Den rene kunstneriske idé, ruller seg rundt i den, og han er ikke lenger hvit, men like mørkebrun som gjørme.

Det begynner kanskje å bli på tide å stille spørsmålet om hvor lenge det er interessant å ironisere over gamle former og kunstnerisk stagnasjon. Like fullt, når man nå engang er fanget i postmodernismens leirete hengemyr er det vel ikke stort annet å gjøre enn å formidle tilstanden med det man kan oppdrive av vidd, kløkt og raffinement. Og det klarer Reinholdtsen til gagns, med god hjelp av helproffe orkestermusikere som gjør jobben uten å fortrekke en mine, en stødig Cathrine Winnes ved dirigentpulten og den dyktige og tapre proletariserte pianist (og skuespiller) Eller Ugelvik.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER