Statler & Waldorf i Balkongbaren

Referat med kommentar om teaterkritikk

Tirsdag neste uke tar møteserien Scenekunnskap Chat Noir for seg Kulturutredningen 2014. I den anledning har vi fått publisere Ingvild Holms notater fra januarmøtet om teaterkritikk, et område kulturutredningen forøvrig valgte å ignorere i ytringskulturens navn.

Referat med kommentar fra SCN#1- om teaterkritikk

22. JANUAR 2013, I SALONGBAREN PÅ CHAT NOIR.

Hovedinnlegg: Therese Bjørneboe (TB: redaktør Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, kritiker i Aftenposten)
Innlegg: Inger Merete Hobbelstad (IMH: Dagbladet) og Ida Lou Larsen (ILL: Klassekampen & Nationen)
Møteleder: Anette Therese Pettersen (ATP: Klassekampen)Arrangør: Scenekunnskap (GH: Gabrielle Haga/IH: Ingvild Holm) og Chat Noir (v/BH: Bjørn Heiseldal)

Referatet er basert på Holms knappe og tildels interessevridde notater.

Innleggene fra Inger Merete Hobbelstad og Therese Bjørneboe er i sin helhet publisert på scenekunst.no.

TB: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=2626
IMH: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=2612

Scenekunnskap Chat Noir antydet i forkant en mulig tittel: Teater og ideologi. TB meldte på mail at hun ikke hadde satt noen overskrift på innlegget, men hvis vi ville være litt tabloide foreslo hun overskriften Teaterkritikken i krise? Hun varslet at spørsmålstegnet var viktig, for hun ville neppe være polemisk, men snakke mer generelt om perspektiver på kritikk; utfordringer, kriterier, formater, utviklingstrekk, etc.

Møtet ble holdt i salongbaren på Chat Noir som er ca. 25 kvm stort, har oransje tapet med gullmønster, rødt teppe på gulvet, en bar, trebenker med puter i rødt stoff, fem barkrakker og fire svarte ståbord. Det ene var plassert foran til bruk for innleggene. Her stod Dælenenggatapalmen og en Kaptein Sabeltann-lykt (fra forestillingen på Chat Noir).

Dørene inn til hovedsalen var åpne, og BHs lysmann hadde laget en lysloop slik at publikum kunne se at det rørte på seg i teatret. Jeg var som vanlig kledd i narredrakt, og pleier å si at det er for å minne oss om at kunsten er å motsi makta på andre språk, i annen drakt og med andre metoder. Og at her og nå er dialogen først og fremst akademisk, men resultatet blir forhåpentligvis mer og bedre kunst. Publikum syntes at jeg var fin.

BH ønsket velkommen til Chat Noir. GH holdt innledning og ønsket velkommen på vegne av Scenekunnskap Chat Noir. ATP ønsket velkommen til TB.

Therese Bjørneboes innlegg:

1. notat: Frie grupper har lite kritikker å vise til, noe TB så da hun satt i scenekunstutvalget i Kulturrådet.

2. notat: Avisopplagene falt.

3. notat: Krise? Tja. Hun mener at det er bedre vilkår for teaterkritikken nå enn før, at det publiseres mer enn noengang, og at det har vært en profesjonalisering av kritikken. Men hvorfor skriver ikke forfattere teaterkritikk, slik de gjorde før?

4. notat: TB driver ikke med forbrukerveiledning. Hun vil skrive lengre, gjerne 7000 tegn. Mer som et essay. For å komme i dybden på, og formidle forestillingen som estetisk erfaring. I Aftenposten får hun bare halvparten så mange tegn, og det er vanskelig å kommunisere godt til kunstnere, lesere og publikum på så liten plass. Det blir f.eks. ikke plass til å skrive om både skuespillere, regi, musikk, scenografi og kostyme etc. Hun må ofte velge å skrive først og fremst om tolkningen.

5. notat: Kritikeren kan ikke si at hun tar den vanlige publikummerens rolle.

6. notat: Man må kunne kreve av kritikeren at hun har faglige kvalifikasjoner; bakgrunn fra journalistikk, teatervitenskap, litteraturvitenskap etc. Kritikere må være belest, kunne referansene, og ha en høy standard. Verst er halvskolerte anmeldere som irettesetter regissøren. Man må dessuten ha kunnskaper om teaterhistorien.

7. notat: Men man kan ikke leve av det.

8. notat: (likevel) må man kjenne sine svakheter, være ydmyk, og ikke opptre som publikums advokat. Man må være på øyenhøyde, åpen, og prøve å se strategien.

9. notat: Hun er glad for at Aftenposten ikke triller terninger, noe hun mener hverken inviterer til dialog eller at publikum skal tenke selv.

10. notat: TB viser til ILL som har sagt at man skal vise respekt, og at det ikke er hennes oppgave å gi dommer (noe ILL benekter at hun hadde sagt). TB mener at man må være ærlig selv når det er ubehagelig.

11. notat: Kritikere er ikke historikere, men opererer i samtiden.

12. notat: Dessuten må man ikke ta seg selv altfor alvorlig.

13. notat: Hun kritiserer norske avisers manglende vilje til å dekke produksjoner i utlandet, og mener de har en informasjonsplikt også på dette feltet.

14. notat: Det er lite Iunker og Løveid.

15. notat: En kritiker må vite at de kan ødelegge eller skape en karriere. Hun ser seg som en talentspeider, og gjør det hun kan for å følge opp. Eks. Vinge og Müller. Som nylig var invitert til Theatertreffen i Tyskland, en prestisjefylt festival. Men man kan si at de er tabloidvennlige.

16. notat: Det er altfor dårlig kunnskap om teater i kulturredaksjoner. Hun nevner et eksempel der hun refererte til Klaus Kinski, og kulturredaktøren strøk referansen fordi hun ikke visste hvem det var, og ingen av de andre i redaksjonen visste det heller.

17. notat: Det har blitt bedre. Før var det mye pliktoppramsninger. Kritikeren turde ikke annet enn å nevne alle ved navn. Det er mindre av det nå.

18. notat: Det var skuespillerne som vakte TBs interesse for teatret, og som fikk henne til å skjønne dette med scenisk intelligens og musikalitet.

19. notat: Samtidsdramatikk har ofte flere referanser, og man må vite mye. Målgruppeteater gir helt andre utfordringer.

20. notat: Det viktigste er å se ballen.

 

Gabrielle Haga leser Inger Merete Hobbelstads innlegg da Hobbelstad var forhindret:

21. notat: Det er ikke krise i teaterkritikken, men den er under press. Hun presenterer fem fingre som legger press på teaterkritikken.

22. notat: Ressursfinger’n. Teateranmelderen kan ikke få teaterforestillingen i posten. Man må faktisk være der. Hun mener at den samme anmelderen bør besøke alle teatrene for å få kunnskap om forhold i hele feltet.

23. notat: Plassfinger’n. Hun beklager seg også over for få tegn, og prøver seg med å levere for lange tekster, som hun håper skal gå gjennom. Men korte tekster blir oftere lest, og det er en fordel.

24. notat: Ideologifinger’n. Kritikeren kan bli beskyldt for å ha et visst type teatersyn, som f.eks. «borgerlig». Dette er ikke en relevant diskusjon for Hobbelstad. For henne er det viktigst å formilde et sceneunivers som engasjerer.

25. notat: Habilitetsfinger’n. Ingen kritikere er fast ansatt.

26. notat: Moralfinger’n. Det er noen begrensinger når det gjelder det å si det man mener om andre. Det er hardt med dårlig kritikk. Hvordan skal man si at noen gjør jobben dårlig? Hun kan noenganger beskytte folk hun oppfatter som sårbare, men prøver å være ærlig.

IdaLou Larsen holder innlegg:

27. notat: Hun kjenner seg mer igjen hos Hobbelstad enn hos TB. TB er mer akademisk.

28. notat: Hun prøver å gå til hver enkelt forestilling uten fordommer.

29. notat: Hun har noen ganger våget seg opp til 4300 tegn, men syns mer enn det er vanskelig.

30. notat: Romeo og Julie i 1985 (?)

31. notat: Teaterkritikken er kanskje i krise, men teatret er ikke i krise. Teatret er en så spesiell kunstform at den vil stå seg opp mot andre kunstformer. Samtale med publikum (som nevnes ved navn i de tilfeller jeg vet det):

32. notat: Siren Leirvåg påpeker at et mindre antall tegn kan gjøre det vanskelig for forskningsempirien. Hva blir stående igjen for ettertiden når antall tegn er såpass begrenset?

33. notat: ILL svarer at redaksjonene bruker mye plass på store bilder, og dermed reduserer plassen for teksten.

34. notat: TB bekrefter at teaterkritikken har dokumentarisk verdi.

35. notat: Bjørn Heiseldal foreslår å bruke nettet mer. Han forstår at avisene ikke vil gå seg selv i næringen ved å legge kritikk som trykkes i avisen ut på nettet samme dag, men f.eks. etter et par dager? Han påpeker at den nye generasjonen henter informasjon fra nett, ikke aviser, og at man må finne måter å nå dem på. I tabloidavisene er det Tone Damli Aaberge som dominerer kultursidene, -slikt er det alltid plass til. For ham er det ikke antall tegn som først og fremst bekymrer, men innholdet i tegnene, men det er synd at plassen til teaterkritikk nedprioriteres.

36. notat: En dame påpeker (jeg tror hun er ny informasjonssjef på Nationalteatret) at selv den smaleste bok får anmeldelse. Hun foreslår at småscenene burde få kortversjon av kritikken i avisene, og lengre versjoner på nettet, om det er slik at de vil formidle til folk som ikke pleier å gå i teatret. Hun mener at man må se forbi redaksjonenes argument rundt hvor mange kritikken er relevant for.

 

(Jeg noterer meg at vi er 25 til stede i balkongbaren, og at det er stapp fullt.)

 

37. notat: Rolf Engelsen vil sette teatrets rolle i dag i perspektiv. Han etterlyser estetiske refleksjoner.

38. notat: TB kommenterer at kritikere ikke er så flinke til å takle kritikk.

39. notat: ILL sier at hun gjerne vil ha kritikk.

40. notat: Hild Borchgrevink sier at det ikke handler om noe er godt eller dårlig, men om å diskutere noe.

41. notat: Chris Erichsen sier noe sånt som: hvis kritikken er i krise, er teatret i krise, og er det i så fall en identitetskrise? Som i kulturinstitusjon vs det kommersielle systemet? En krise i sammenhengene?

42. notat: Pia Maria Roll sier at det er bedre, men ikke bra nok. Hun mener at diskursen innenfor teatret er svakere enn f.eks. i billedkunsten, og at dette kan bedres blant annet gjennom kritikken.

43. notat: ILL sier at ingen egentlig har råd til å være bare anmelder.

44. notat: TB etterlyser flere og nye anmeldere fra teatervitenskap.

45. notat: Hild Borchgrevink etterlyser en diskurs som er bredere enn kritikken, og mener at kritikere også må skrive andre ting enn teaterkritikk.

46. notat: En islending på bakerste bord presenterer seg som regissør på Nationaltheatret og påpeker at teater tross alt handler om smak.

47. notat: ATP avslutter møtet med å si at man må være tydelig på hvor man står, og at fokuset
må være å berike.

Applaus. (Tidligere har vi klappet for både ILL og TB som begge har vært tredve år i kritikken).

Noen av oss drakk mer vin. Hanne Tømta sa at utsikten inn i teatret var fin.

Kommentar:
Omtrent slik forløp møtet om den viktige teaterkritikken ledet og framført av teaterkritikerne selv. Møtet var ment som et armslag til kritikken, og som en anledning til kritikk av egen virksomhet og forhold rundt den. Kort oppsummert: teaterkritikerne mener at noe har blitt bedre, men det er kanskje litt krise. Jeg mener også at det er litt krise.

Til tross for dette nettstedet og Norsk teater- og Shakespearetidskriftet er det lite kritikk av den eksperimentelle og mer performanceorienterte scenekunsten, først og fremst av såkalt frie grupper, men også av institusjoner. Det som blir publisert er gjerne basert på kunnskap som er institusjons- og/eller tradisjons- og tekstorientert.  Profesjonelle scenekunstnere blir dermed utsatt for uprofesjonelle kvalitetsvurderinger i et kultur- og medielandskap der profesjonalisering ser ut til å bli forstått som kommersialisering eller god teknikk. Da kan det bli (identitets)krise, og ikke minst store misforståelser hos publikum og bevilgende myndigheter rundt begreper som verdi og kvalitet.

Eksperimentering må til for å komme fram til relevante nyskapninger, og de som skal skrive hvis de tør må være i stand til å språkliggjøre og diskutere estetikk, innhold og form, historisk og samtidig, på verkets egne premisser. En kunnskapsrik og godt skrevet slakt er også en god kritikk.

Diskursen innenfor teatret er svakere enn for eksempel i billedkunsten. For å gjøre et framstøt mot mer kritikk og bredere diskurs har jeg foreslått for kunstkritikk.no at de anmelder samtidsteater der, og innlemmer teatret i samtidskunsten. Kanskje gjør de det.

Overraskende nok var det ikke særlig fokus på årelang kulturell dumping og elendige lønns- og arbeidsforhold (i likhet med resten av frilansfeltet). Dette er forhold som opplagt gjør det vanskelig å utvikle profesjonelle og kunnskapsrike kritikere, og beholde dem (i likhet med resten av frilansfeltet). Dessuten bidrar det vel ikke til å gjøre kritikken modigere.

At kritikken ble glemt av Enger-utvalget er krise. Det er for å få bukt med krisa i teaterkritikken og andre kriser i scenekunsten at vi har møtet om Kulturutredningen og fokuserer på tiltak.


Neste Scenekunnskap finner sted 7. mai kl. 19.30 på Chat Noir.
Arrangør: Scenekunnskap Chat Noir ved Gabrielle Haga & Ingvild Holm.
Møtene er støttet av Norsk kulturråd & Produsentforeningen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER