Referanserike drømmer

Drømmer er fascinerende. Den psykoanalytiske ideen om drømmetydning henger sammen med en forståelse av menneskets indre der det finnes en genuin underbevissthet som avspeiler hvem vi egentlig er og hva vi egentlig tenker på. Da for eksempel August Strindberg skrev Ett Drömspel i 1902 var det med en tanke om drømmene som avspeiling av noe sant. I dag blir drømmer snarere ansett som tilfeldige, ulogiske strømmer av inntrykk og bearbeidelser, enn som en inngang til sjelens sannhet. Samtidig er det kanskje kombinasjonen av det antatt betydningsfulle og det betydningsløse som gjør drømmer så besnærende, og som gjør drømmespillet til en egen dramaturgisk form og idé. Uansett om man skulle være August Strindberg eller Lewis Carroll, kan drømmer fungere som en inngang til kunsten, til det ikke-virkelige eller over-virkelige, til en verden som bryter med hverdagen.

Når Inger Cecilie Bertran de Lis har laget en danseforestilling for hele familien basert på drømmer familien hennes har gjenfortalt, er mye av drømmelandskapet gjenkjennelig både fra faktiske drømmer og fra kunstens gjenskapelser. Studioscenen på Dansens Hus er drapert i noe som ser ut som grønn fløyel, og når publikum kommer inn og tar plass i amfiet, er hele rommet allerede rommet dekket av scenerøyk. Forestillingen begynner med to dansere som beveger seg som frosker, eller kanskje er de kaniner. Det tror i hvert fall seksåringen ved siden av meg at de er, for hun synes lydene de lager er mer kaninaktige. Det er noe fint med at en frosk og en kanin kan ha likheter, og at de kan plasseres i den samme tanken. Det understreker også drømmekvaliteten på uttrykket.

Den timelange forestillingen består av en rekke korte sekvenser basert på ulike drømmer spilt ut av til sammen fem dansere. Noe er veldig gjenkjennelig drømmeaktig, som når alle sammen plutselig ser ut til å miste tennene. Et gjennomgangstema er noen gamle mennesker som klirrer med kaffekopper mens de går og det er flere dyr, men også gjenkjennelige referanser fra eventyr og populærkultur som for eksempel Rødhette og ulven og Yoda fra Star Wars får plass.

Referansetungt En ung danser er kledd i hvit dress og bowlerhatt, som en blanding av Michael Jackson og Charlie Chaplins landstryker. Hun beveger seg cabaretaktig med uironisk bruk av jazzhands. En annen danser har på seg et enhjørningshorn. Allerede i første scene er referanseoverfloden tydelig. Alle hentydningene til populærkulturelle uttrykk av ulike slag er et gjennomgående element gjennom forestillingen, og disse referansene fremheves flere steder på bekostning av hovedtematikken. Dansen er også gjennomgående antydende: Den går ikke fullt ut inn i sin egen referanse, men indikerer forsiktig hva den vil formidle.

Det er for eksempel en sekvens der musikken, kostymene og dansen refererer til discoestetikk, men jeg synes de holder tilbake litt for mye. Jeg skulle ønske de var mer uttrykksfulle og direkte i bevegelsene sine og henvisningene til discoen. Istedenfor å lage et tydelig discouttrykk, blir det noe forsiktig og assosiativt i samtidsdansversjonen av det. Jeg opplever at referanserikdommen gjør at de holder litt igjen fordi de, både bevegelsesmessig og tematisk, ikke lar det de refererer til få ta ordentlig stor plass. Kanskje er det sånn drømmene våre fungerer. Det er ikke den faktiske opplevelsen, men referanser til ting vi har med oss, men som scenekunst blir det litt for forsiktig.

Drømmedramaturgi Dramaturgien følger en drømmelogikk der sekvensene går over i hverandre. Den innspilte musikken, som også er assosiativ og referanserik, veksler mellom å være lyrisk og abstrakt og mer konkret i referansene sine, som i discosekvensen. Tempo og intensitet er også vekslende, noe som gjør at de klarer å skape ganske god dynamikk og fremdrift i dramaturgien. Musikken er med på å skape fremdrift, og sammen med den musikalske dynamikken kommer vekslende uttrykk i dansen.

Dansen har klare trekk av danseteater og får meg flere ganger til å tenke på stumfilm. Danserne kommuniserer ordløst med hverandre og bruker kropp og gester til å signalisere hva de føler og tenker. Det gjør uttrykket ekspressivt og tydelig, men flere ganger tar jeg meg i å savne mer ekspressiv dans, mer teknikk og større bevegelser. Forestillingen er best der den er minst assosiativ og når referansene får mindre plass. Da får vi mulighet til å se potensialet som ligger i selve dansen. I én sekvens later aktørene som om de flyr, og i en kollektiv koreografi liksom «svever» de fremover. Det er lett å forstå at de flyr, de lager flyvebevegelser med hendene, så det er sånn sett ikke en abstrakt koreografi, men fokus ligger på bevegelsene og stemningen, ikke på det de refererer til.

Familiedanseteater Drøm er en forestilling for hele familien og barn fra fire år, står det i informasjonsmaterialet. Da jeg så den, var det også flere barn som var under fire år til stede, men bortsett fra sjarmerende småsnakk blant barna og noen forklaringer fra de voksne var det en konsentrert sal. Det dynamiske uttrykket involverer de yngste publikummerne og gjør det ikke kjedelig til tross for at en drøy time kan være lenge for den aldersgruppen.

Samtidig som jeg synes denne forestillingen var best i de partiene der referansene var mindre tydelige ser jeg at det referanserike språket fungerer som en inngang til samtidsdans for de yngste, og at måten bevegelsene gis en fortolkningsramme på skaper spenningsmomenter. Det var det som gjorde at min ledsager kunne tenke høyt rundt hva det var vi så på og vurdere om det var frosker eller kaniner. Da synes jeg nesten det var litt unødvendig at de mot slutten tok på seg kanintenner, for da ble undringen brutt. Ledsageren var fornøyd da, for hun hadde hatt rett. Forestillingen viser hvordan kunsten kan bruke sitt eget språk til å fortolke virkeligheten og virkelighetens referanser, selv om den store referanserikdommen gjorde at forestillingen ikke helt klarte formidle hva den ville si. Drømmene våre er ikke en inngang til sinnets sannhet, men kan være en inngang til kunsten, og det er også ganske verdifullt.