Vi må snakke om Faust. Foto: Øyvind Eide. Scenografi: Daniel Angemayr. Kostymer: Monika Ulrich. Lys: voxi Baerenklau

Reduksjonistisk dekonstruksjon

Er Goethes Faust virkelig “selve symbolet på patriarkatet”? Og i tilfelle, nøyaktig hvordan skal stakkarsliggjøring av den kvinnelige hovedrollen bidra til patriarkatets undergang?

Nationaltheatrets nye storsatsning Vi må snakke om Faust er basert på Johann Wolfgang von Goethes livsverk Faust, om den lærde doktoren som solgte sjelen sin til djevelen for å få stilt sin kunnskapstørst. Fra 1772 til sin død i 1831 beskjeftiget Goethe seg til og fra med Faust. Del I ble utgitt i 1808, og Del II kom ut posthumt i 1832. Faust-skikkelsen er ikke Goethes oppfinnelse, men har sitt opphav i tysk folkediktning, og er sannsynligvis basert på en eller flere historiske personer. Den første nedtegnelsen dukket opp i 1587, Historien om Doktor Johann Faust, og sagnet har siden antatt mange litterære former, som for eksempel Christopher Marlowes skuespill The Tragical History of the Life and Death of Doctor Faustus fra 1604. Ibsens Peer Gynt (1867) er også inspirert av Faust-myten.

 Regissør Thorleifur Örn Arnasson og dramatiker Mikael Torfason har gått løs på Goethes Faust med hagesaks og storslegge. Forestillingen er satt sammen av en rekke fragmenterte hendelser som glir over i hverandre uten klar sammenheng, godt rammet inn av Daniel Angermayrs både nedstrippede og kaotiske scenografi. Teknisk utstyr, stillaser og bakre scenevegger er synlige, mens scenen ellers er overlesset av mer eller mindre obskure symboler og referanser. Fra taket henger for eksempel en diger meteorittlignende kampestein, omgitt av diverse slagord i store hvite bokstaver, som “Verden vil bedras”, “But remember carnivals come cheap” og “Don’t fall in love with yourselves”.

Også karakterene er ristet løs fra sin sammenheng. Gud (John Emil Jørgensrud) har mer eller mindre kapitulert, og loffer rundt i slåbrok og tøfler. Mefistofeles (Nader Khademi) er en slags gangster-rapper som entrer scenen på taket av en sønderskutt svart bil, akkompagnert av hiphop på barnslig høyt volum. Guds engler (Kjersti Tveterås, Marika Enstad og Petronella Barker) kjederøyker og danser med det tekniske teamet. Stadig trer noen ut av rollen og kommenterer som “seg selv”, og det oppstår krangler om formen, hvor stykket skal gå videre og hva de egentlig ble enige om på prøvene. Midt i alt dette forsøker Faust (Mads Ousdal) å gjennomleve sine eksistensielle kriser og begå sitt berømte selvmordsforsøk, uten at noen egentlig ser ut til å bry seg.

Vellykket kaos
Det er i dette kaoset, glitrende fremstilt av alle utøverne, at forestillingen er på sitt beste. For det første kan den usammenhengende formen sees som en parallell til oppbygningen i den originale Faust, både del I og II, der mange av scenene fremstår løsrevne fra sammenhengen, kronologien mellom scenene stemmer ikke alltid, og handlingen hopper mange tusen år frem og tilbake i tid, mellom historiske epoker og mytologiske univers.

For det andre oppstår de beste øyeblikkene når forestillingen forsøker å ironisere lag på lag – over temaene, over seg selv og over sin egen ironisering. For eksempel når Mattis Herman Nyquist bryter inn med sin frustrerte harang over hvor møkka lei han er av de pretensiøst vage referansene og alle metalagene, også det han der og da tilfører selv. Eller når Guds engler skifter til uformelige mannlige bodysuits og røde “Make America Great Again”-capser, og spiller inn pornofilm med Gud, der han får slappe hårløse tøypeniser forsøkt stappet inn i diverse fordypninger og åpninger, inkludert navlen. Filmet nærgående og live og spilt av på små og store lerret rundt omkring på scenen. Det er dratt så langt at jeg ikke lenger kan være sikker på hvem som harselerer med hvem, og slik blir forestillingen stående i spenn mellom alt og ingenting, som en kjeve som er gått av ledd i forsøket på å gape over for mye. Det kunne vært et godt sted å oppholde seg i en tre timers tid, hvis idéene ble videreutviklet i samme sporet.

Problematisk alvor
Men inni dette absurdkaotiske universet figurerer også en ideologisk knyttneve, og den har jeg større problemer med. For det første stiller jeg meg ganske uforstående til premisset som bombastisk legges til grunn i omtalen av forestillingen, nemlig at “[p]atriarkatet har utspilt sin rolle, og det har også Faust. Som historisk litterær figur, som tysk nasjonalepos og som symbol”.

Det er det ikke så vanskelig å svelge første påstand, selv om jeg mener at begrepet “patriarkat” er såpass ladet at det trenger en liten avklaring før man legger i vei, men la gå. Men at Faust i seg selv har utspilt sin rolle, i vår verden av kunnskapsforakt, fake news, kritisk journalistikk under press, der autoritære politikere frir til religiøse fanatikere og Trump-tilhengere bruker “intellectuals” som skjellsord, er en skremmende trangsynt påstand. Jeg håper litt at de bare tøffer seg, men måten forestillingen spiller seg ut på, tyder på at de mener det.

Hvis man skal krølle sammen dette mangefasetterte historisk-mytologiske eposet til symbol for én ting – selv om det uansett er reduksjonistisk – må det vel være et humanistisk menneskesyn. 1500-tallets folkediktnings-Faust kom til helvete for sin utidige kunnskapstørst, og historien om ham ble spredt til skrekk og advarsel for alle som vurderte å stille spørsmål ved Kirkens lære. Men Goethe lar Gud gripe inn og redde Faust ut av djevelens klør i siste liten, og hans Faust er dermed blitt lest som en hyllest til renessansemenneskets erkjennelsestrang. For som englene sier i siste scene, her i André Bjerkes gjendiktning: “Den sjel som alltid strekker seg, kan vi befri og lede”.

Selvsagt er dette heller ikke en dekkende tolkning alene, og en skarve teateranmeldelse kan ikke romme en adekvat diskusjon om hva Faust “egentlig” handler om. Ikke er det mitt felt heller, men jeg vil likevel tørre å påstå at hvis man leser Faust og sitter igjen med mannssjåvinisme som eneste overskrift, har man lest boken ganske vrangt.

Hva mener Gretchen?
Selvsagt kan man si at det finnes mannssjåvinisme i Faust, selv om jeg ikke er helt overbevist om at det er det som best beskriver beveggrunnene for hans handlinger. I alle tilfelle er det ingen tvil om at hans behandling av Gretchen er grusom og hensynsløs og utilgivelig under alle omstendigheter. En forestilling som slipper til Gretchen er derfor ytterst kjærkommen. Men isteden for å gi henne den plassen hun fortjener, reduseres hun til et passivt offer, til en liten jente i blått kjoleforkle og rosa fletter, med faktene til en syvåring. Jeg er klar over at Gretchen bare er fjorten år, og at hun dermed per definisjon i den virkelige verden er et barn, men som litterær karakter er hun en kvinnefigur. Hvis vi ikke greier å se på henne som det, i hvert fall det også, mister vi mange nyanser.

I tillegg gjøres historien hennes til en moderne #metoo-sak der noen slapp noe i drinken hennes, og hun har dermed mistet sin frie vilje. All mulig støtte til #metoo-ofre som får noe sluppet i drinken sin, og måtte deres overgripere havne hos Mefistofeles, men jeg synes ikke det er en særlig moderne eller kvinnevennlig tolkning. Hva om Gretchen er et tenkende menneske som velger kjærligheten med åpne øyne, enda hun kjenner til den enorme sosiale risikoen hun løper hvis Faust svikter henne? Hvorfor kan ikke kvinners kjærlighet også være egoistisk motivert, at hun velger Faust for sin egen del? Det gjør ikke akkurat sviket hans noe mindre.

Dessuten viser Gretchen en nesten umenneskelig viljestyrke, som vi ikke ser noe til i denne forestillingen. Knust og sosialt utstøtt sitter Gretchen i fengsel og venter på dødsstraff for å ha drept sitt og Fausts felles barn i ren desperasjon. Moren er død, broren er død. Hun har ingen, og ingenting. Men når den bittert angrende Faust kommer med Mefistofeles på slep, vil hun ikke rømme med ham. Hun er fast bestemt på å ta sin straff, og ta ansvar for sin ene fatale, på mange måter svært forståelige, ugjerning, enda samfunnet rundt henne ikke tar ansvar for sine tusen. Hva følte Gretchen, hva tenkte hun, hvorfor gjorde hun som hun gjorde? Se, det kunne man forvente at en moderne versjon gadd å spørre om. Men når Gretchen endelig kommer til orde, er det med en varm og ullen historie om sin oldemor (riktignok mesterlig fremført av Kjersti Tveterås).

For ikke å snakke om at hun etter kun kort tid i rampelyset blir overkjørt av – ja, Elvis. Men det får bli en annen historie.

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER