Redegjørelse fra Jo Strømgren

Scenekunstmiljøet står overfor store utfordringer og jeg ønsker å bidra til at argumentasjon som involverer JSK skjer på et nyansert grunnlag. JSK har siden 1998 definert seg som kollegial kampfelle i det frie scenekunstmiljøet, men denne ambisjonen har kanskje ikke vært signalisert tydelig nok. I mangel på innsikt og fakta forstår vi at det oppstår generaliseringer og antagelser. Det er imidlertid synd hvis aktører i et allerede marginalt miljø trekker hverandre ned, om det så er JSK eller andre. Samhold gir styrke, og vi bør ikke miste vårt felles mål av syne. Dette målet er friske midler som kommer flere scenekunstnere til gode.

Et allerede oppnådd delmål har tilsynelatende gått mange hus forbi, og det er kanskje på sin plass å nevne det: Feltet er faktisk tildelt syv friske millioner som tillater at ytterligere to kompanier mottar basisfinansiering. Dette er midler som blir stående, uavhengig av hvilke kompanier som ble tildelt finansiering i denne runden. Et av dem ryker etter all sannsynlighet ut etter 2 år. Det er også på sin plass å nevne at Kulturrådet ikke hadde søkt om denne økningen, den er heller et resultat av iherdig arbeid fra andre aktører, blant andre JSK.

Anekdote For å belyse noen av JSKs problemer vil jeg starte med en anekdote. For noen år siden fikk jeg et nytt bekjentskap i scenekunstmiljøet. Vi hilste og pratet hyggelig en stund før det ble stille og jeg merket at noe var i gjære. En lengre tirade fulgte om hvor provosert vedkommende var over hvordan jeg utnyttet Kulturrådets midler til å gjøre kommersielle mainstreamprosjekter når jeg visste hvor mye andre kunstnere måtte snu på flisa for å gjennomføre sine. Det var selvfølgelig den jævla Fotballforestillinga det var snakk om. Og jeg var en jævla sviker. Jeg husker ikke adjektivene helt.

Det er litt voldsomt å oppleve ekte aggresjon. Ved tiradens slutt fikk jeg heldigvis mulighet til å forklare meg og kunne fortelle at Fotballforestillingen i sin tid fikk skarve 80 000 kroner fra Kulturrådet. Med dansere, koreograf, scenograf, kostymedesigner, lysdesigner, lyddesigner og komponist var dette i praksis gratisarbeid. Søknader senere for å videreutvikle forestillingen ble kategorisk avslått av Kulturrådet fordi de ikke støttet videreutvikling, kun nyproduksjoner. Jeg kunne også fortelle at mainstream var et misvisende adjektiv. Forestillingen var den første i verden med symbiose av fotball og dans, og var, som man ser av den originale programteksten, skapt først og fremst for å undersøke skjæringspunktene mellom populærkultur og samtidsdans. Dette siste er noe som har blitt stadig mer legitimt å undersøke i vår tid.

I realiteten var vi det motsatte av mainstream. Fotballforestillingens raskt voksende suksess skyldtes ikke et bevisst publikumsfrieri men at den ble definert som nyskapende av innflytelsesrike aktører i kunstfeltet. Initiativet ble tatt av meg og Sven Åge Birkeland, og blant de første som promoterte den internasjonalt var kunstnerisk leder og stifter av Dansens Hus i Stockholm, Jan Zetterberg, og nå kunstnerisk leder ved Theatre de la Ville i Paris, Claire Verlet. Den er trolig den mest spilte norske danseforestillingen gjennom tidene med rundt 1000 forestillinger i 36 land. Den mottok Kritikerprisen og har i to tiår fått gode kritikker i internasjonal presse. Det er også en tankevekker at forestillingen fortsatt spiller, selv etter 22 år. Ikke mange danseforestillinger overlever epoker og trender på et slikt nivå. Noen kommersiell suksess har den heller aldri vært, verken for kompaniet eller for meg personlig. Jeg har gitt avkall på royalties av billettinntektene og heller ført dette tilbake til kompaniet for å finansiere andre produksjoner. Rundt regnet snakker vi her om tre-fem millioner kroner. Akkurat det siste glemte jeg visst å nevne for min venn, men jeg nevner det nå, det er voldsomme tall og hadde jeg vært en jævla sviker så hadde jeg jo selvfølgelig grafset de til meg underveis. Men jeg fikk sagt til min nye venn at Fotballforestillingen også har fungert veldig bra for barn og unge som en første dør inn mot scenekunst, og at vi alltid har lagt ressurser inn på oppsøkende virksomhet. Jeg innrømmet også at jeg var lei av forestillingen selv. Den hadde stigmatisert meg som koreograf og blitt en evig fotlenke. Enkelte dansekunstnere har skult stygt på meg siden premieren, jeg tuller ikke. Vår samtale sluttet med at vedkommende beklaget tiraden på det dypeste. JSKs tidvise problem er altså dette: mange tror uten å vite og velger dessverre å tro negativt.

Politisk arbeid Så til saken. Mange i scenekunstmiljøet forholder seg undrende til at JSK blir favorisert av de folkevalgte og stiller spørsmål om hvilken innflytelse kompaniet egentlig har. Aller først vil jeg presisere at JSK aldri noensinne har krevd å bli klausulert inn i noen ordning. Da Trond Giske var kulturminister droppet han armlengdes avstand helt, Trine Skei Grande har beholdt den. Hennes uttalelser om saken er umulig å misforstå, selv om noen prøver hardt å definere det som en øremerking. Rådsleder Tone Hansen har i tillegg gitt en klar redegjørelse om dette. For Giskes del hadde ikke Kulturrådet noe valg, i Skei Grandes tilfelle var det Kulturrådet som tok en autonom beslutning.

JSKs politiske arbeid startet ved stiftelsen i 1998 hvor kompaniet satte seg noen klare mål. Vi skulle få et internasjonalt nedslagsfelt som eksistensgrunnlag. Vi skulle få mest mulig ut av institusjonene gjennom co-produksjoner og samarbeid. Vi skulle holde oss håpløst utrendy og heller satse på et personlig uttrykk. Vi skulle på sikt oppnå 50% egeninntjening. De tre første punktene kan virke banalt normale i dag, men i 1998 var situasjonen ganske annerledes. Det var derimot liten resonnans i miljøet for drømmen om høy egeninntjening. Det ble knyttet til å være “kommersiell”, et skjellsord på den tiden. Men vår intensjon var aldri å gå på akkord med den kunstneriske prosessen, vi ønsket bare å spille mange forestillinger og ha godt besøk. Kompaniet har oppfylt alle sine målsetninger.

Som alle frigrupper innebærer en oppstart å finne seg selv og sin nisje. Alle fagets fasetter skal assimileres og manøvrering på det internasjonale læres gjennom erfaring. Men etter bare noen år merket vi at vår drift stanget mot Kulturrådets begrensninger. Ethvert møte med konsulenter og rådets ansatte utviklet seg til diskusjon og ditto frustrasjon. Et skisma for JSK kom noen år i forkant av Basisfinansieringen. Etter gjentatte henvisninger til at en proaktiv holdning overfor Kulturdepartementet om friske midler til en ny ordning var “utenfor Kulturrådets mandat”, bestemte vi oss for å ta saken i egne hender.

Vi innledet lobbyvirksomhet overfor politikere direkte. Noe kompetanse på dette kunne vi ikke støtte oss på. Vi var ikke representanter for en organisasjon, vi var bare en frigruppe med ambisjoner på vegne av oss selv og et felt. Jeg skal ikke gå i detaljer men prosessen forut for opprettelsen av Basisfinansieringen var hard. Støtte i ryggen fra Kulturrådet hadde vi ikke. De var informert om prosessen men ga verken positiv eller negativ tilbakemelding på initiativet vårt. Kulturrådets dialog med departementet om en ny slik ordning var også ikke-eksisterende. Dette bekreftet ministeren selv da jeg ville forsikre meg om at jeg ikke blandet meg inn i pågående strategier. Danse- og teatersentrum (DTS) hadde arbeidet for en langsiktig og forutsigbar ordning for etablerte kompanier i flere år. Det samme hadde flere forbund. Aktiviteten manglet derimot en spydspiss og vi sa ja til å være nettopp det.

I et møte med Giske sto vi sammen med Norsk Teater- og Orkesterforenings (NTO) daværende direktør Trond Okkelmo og Tove Bratten fra DTS og belyste situasjonen i det frie miljøet med krav om en nyordning. Korrekt framlagt og med et helt felt i tankene. Hva som gir utslag hos en politiker vet man aldri, men det hjelper også å møte ministre på tomannshånd. Det tillot meg å snakke fra levra, noe representanter fra brede felt ikke kan gjøre. Denne typen politiske samtaler er normalt, hvis noen skulle se noe udemokratisk i det. Alt jeg agiterte for var i tråd med føringene fra DTS og NTO. Jeg supplerte prosessen med et ultimatum i Aftenposten om å legge ned kompaniet dersom ministeren ikke kom opp med friske midler til en ny ordning. Dette var ikke pokerspill, jeg la faktisk hodet på hoggestabben.

Ny ordning Det som skjedde i ettertid kjenner alle. Giske annonserte friske midler til en ny ordning og klausulerte at JSK skulle være en av mottakerne. Kulturrådet var ikke forberedt på dette. Symptomatisk nok ble ordningen i halvannet år ble kalt Strømgren-ordningen i påvente av et passende navn og ditto retningslinjer. I etterkant av opprettelsen har JSK ikke påvirket Basisfinansieringens utvikling og vært en regulær søker på linje med alle andre. JSKs rolle i denne prosessen har vi holdt for oss selv i alle år. Målet om å presse fram friske midler ble oppnådd, og vi er stolte over å ha vært del av en felles bredside i den kampen.

Da Basisfinansieringen besluttet å sette en 12-årsgrense presiserte vi overfor Kulturrådet nettopp dette “lenge varslede problemet”. Vi etterspurte en strategi for hva som burde skje etter 12 år. Hvis intensjonene med ordningen slo til ville vi få en rekke kompanier og prosjekter med langt større profesjonalitet, infrastruktur og samfunnsmessig betydning enn før. Vi ville også få sterke kunstnerskap som det ville være synd å avslutte med en paragraf. Kulturrådet svarte på samme måte at “det er utenfor vårt mandat” å være proaktive overfor departementet om en ny ordning.

En slik holdning fra Kulturrådet mener jeg for øvrig ikke er kritikkverdig, de er verken en fagforening eller en ideologisk eller politisk aktør. De har fått sitt mandat tildelt og vi bør i de fleste tilfeller verdsette at de holder seg til den rollen de er gitt. De står muligens for verdens beste støttesystem totalt sett. Vi opplevde imidlertid at de denne gangen oppmuntret oss til å ta saken i egne hender. Dessverre var Giske for lengst borte, Norge var på vei inn i en høyrebølge og nye begreper ga oss utfordringer. Entreprenørskap, egenfinansiering, internasjonalisering, gaveforsterkningsordning, talentutvikling, innovasjon, osv. Samtidig som alle så hvordan punktprogrammene til H og FrP kunne rasere vårt kunstfelt slik vi kjente det, så forsto vi at JSK faktisk oppfylte en rekke av de samme punktene. Vår tanke ble å fungere som nok en spydspiss for en ny ordning med friske midler som kunne komplettere Basisfinansieringen.

Vår holdning i all lobbyvirksomhet har vært at vi ikke er annet enn et eksempel på et basiskompani, og at vi ikke representerer andre enn oss selv. All virksomhet har derimot vært myntet på en generell ordning og ikke en egen løsning for JSK. Det er ingen hemmelighet at kulturpolitikere legger helt andre verdier til grunn for politiske valg enn hva Kulturrådet vektlegger i sine tildelinger. I politikken generelt betyr tallmessige resultater og samfunnsøkonomiske konsekvenser mye, samt sosiale ringvirkninger og eksportpotensial. Sysselsetting er også noe de verdsetter. Det kan være vanskelig å få innpass i korridorene på Stortinget og i regjeringsbyggene, spesielt hvis man er ukjent for allmennheten eller ikke har lettforståelige resultater å vise til. JSK har de siste årene slitt med dette dilemmaet: hvis vi har det som er nødvendig for å trenge gjennom den politiske jungelen, er det da ikke vårt ansvar overfor miljøet vårt å bruke dette aktivt? Samtidig vet vi jo at et samlet scenekunstmiljø også omfatter de kompaniene og prosjektene som har et fjernere forhold til Kulturådet enn basiskompaniene. Å støtte seg på DTS i denne situasjonen var det korrekte. De er det nærmeste man kommer en representant for feltets helhet. Kompaniets fokus på målbare resultater og tilgjengeliggjøring av våre forestillinger kan av mange sikkert oppfattes som et svik av tradisjonelle kunstneriske idealer. Men dette henger sammen med vår kulturpolitiske kamp.

Brevet fra utvalgene Når scenekunstutvalgene i et åpent brev nå i oppløpet skriver at JSK har hatt “betydelige ressurser til å fremme sin sak for politikerne” så er dette et godt eksempel på antagelser om JSK som ikke stemmer med virkeligheten. Kompaniet har ingen onkel i Amerika og vi har ikke funnet en sjørøverskatt. Hvis det er noen som bør vite at JSK de siste tildelingsrundene har ligget i nedre sjikt av bevilgningsbeløp så er det scenekunstutvalgene. En rekke andre kompanier har hatt større ressurser å forvalte til lobbyvirksomhet uten at jeg kan se at noen har prioritert dette. Jeg kan heller ikke se at noen utvalgsmedlemmer eller de fleste andre som ytrer seg i pågående debatter har tatt spaden fatt og gravd seg inn i maktens korridorer for å oppnå forandringer.

JSK har bare det siste året, og på toppen av annen aktivitet, gjennomført 20-30 møter med regjerings- og stortingsmedlemmer. Vi glemmer heller ikke sisyfos-arbeidet overfor politikere under Widvey og Helleland som ga liten effekt. Hvis noen skulle lure så kan jeg informere om at en sånn jobb er uhyre slitsom. Vi anser uansett vår samlede politiske lobbyvirksomhet som en formidabel innsats.

Hva er det så vi har agitert for de siste årene? Det er faktisk det samme som Chris Erichsen refererte til i en kommentar nylig her på scenekunst.no. Det er også sammenfallende med DTS sine strategier for å fange opp erfarne kompaniers behov for forutsigbarhet og langsiktighet ut over dagens innretninger. For JSKs del er det i et større perspektiv et ønske om en ordning med andre kriterier enn de Kulturrådet opererer med og optimalt sett administrert utenfor Kulturrådet. Her har det vært flere alternative modeller og innspill, forsøkt manøvrert utenfor de åpenbare ønskene høyresiden har hatt, som eksempelvis samarbeid med næringslivet.

Jeg har hele tiden brukt min internasjonale erfaring til å belyse hvordan ulike modeller fungerer i ulike land, en kompetanse mange i feltet for øvrig har og burde bruke mer aktivt. Målet med alle forslag har vært en større frihet til å legge opp autonome strategier, uansett om de er nyskapende eller selvbekreftende. I hovedsak en type ordning hvor kunstnerne har størst mulig selvbestemmelse uten påvirkning fra fagfelleutvalg eller politiske organer, og hvor evaluering fokuserer på om hvorvidt de forelagte intensjoner blir gjennomført eller ikke. I praksis en boltreplass hvor publikumsfrieri likestilles med det å grave seg inn i sin egen navle uten at noen føler at de må forholde seg til annet enn å fullføre sin egen ambisjon.

Jeg har tro på at kunstnere blir mer kompromissløse og radikale uten konsultering og insentiver. Summa summarum ønsker vi oss en ordning som er både mer utfordrende, radikal og inkluderende enn Kulturrådet er i dag. Det er tross alt mye dynamikk i norsk scenekunst som verken slipper til hos Kulturrådet eller Kulturdepartementet. Eksempelvis ville norsk black metal nok aldri ha fått sin første søknad godkjent noe sted men de har gjennomført et kompromissløst prosjekt uten sidestykke og bevist sin eksistensberettigelse. Noen kan mene at de låter helt for jævlig men ingen kan bestride at de bør fortsette å eksistere, de har blitt en global referanse og en viktig del av den moderne norske identiteten.

Mine forslag vil aldri bli en realitet, men min hensikt har delvis vært å åpne tankene og interessen hos politikere for hvilket potensiale et bredere kunst- og kulturfelt har. Politiske endringer kan lettere skje hvis de folkevalgte ser muligheter framfor problemer. Om det så er syv friske millioner i 2018 eller en revolusjonerende ny ordning om fem år spiller ikke så stor rolle. For meg er selve kampen en drivkraft i seg selv. Jeg fører den for øvrig ikke alene, jeg bare bidrar. Viktig i denne sammenhengen er at jeg aldri har påstått å representere et fellesskap, pisket opp til splittende debatter eller nevnt kolleger i negative ordelag.

Forskjellen på prosessen med Giske og Skei Grande er at kompaniet overfor sistnevnte har sluttet seg til DTS sine strategier. De forestående behov og potensielle omveltninger er for omfattende til at JSK bør ha større innflytelse enn å være kun et av mange eksempler. DTS sitt valg om å fokusere på JSK i denne omgangen er en vurdering de har gjort. Jeg har tillit til at en organisasjon som arbeider med flesteparten av alle frigrupper i Norge tar valg som er hensiktsmessige for dette kunstfeltet. Hva politikerne selv mener og tror og kjemper for er ikke godt å si. Men at de leser årsrapporter er sikkert. Jeg antar at mange av dem, uavhengig av partitilhørighet, ser verdien av å bevare et kompani som overgår et gjennomsnittlig regionteater i aktivitet. JSK har tross alt hatt mer enn dobbelt så mange forestillinger og publikummere som Carte Blanche de siste årene. Kulturpolitikernes ansvar skal ikke jeg definere, men jeg forstår at de vil bevare JSK etter å ha lest kompaniets rapporter. Det er dog problematisk at de i denne omgangen har valgt å lempe noen ideologiske utfordringer over på Kulturrådet. Men her har jeg tro på at DTS i lys av det som måtte fremkomme i kulturmeldingen vil følge opp utviklingen av tilskuddsystemet for fri scenekunst og hvordan den mest hensiktsmessig bør innrettes i forhold til dagens praksis i hele scenekunstfeltet.

”Strømgren må reddes” En annen sak som er verdt å nevne er pressens vinkling på kompaniets situasjon med mantraet “Strømgren må reddes”. Jo Strømgren trenger selvfølgelig ingen redning. Jo Strømgren er priviligert opp til ørene, såpass at han forårsaker irritasjon hos enkelte. Han har flere andre arenaer å utfolde seg på mens andre sliter med å klamre seg fast i den kanskje eneste muligheten de har, nettopp støtte fra Kulturrådet. Slike overskrifter er et dilemma for alle som involverer pressen i sine kampsaker. Journalister vil alltid legge til og trekke fra, og desken i enhver redaksjon sper deretter på med litt drama i overskriftene. Den gjengse avisleser kunne komme til å tro at JSK er så desperate at de går over lik for å få videre støtte. Men det har kompaniet altså ikke gjort. Det er ingen tragedie om vi skulle forsvinne, men jeg mener bestemt at JSK har fortjent en plass i kulturlandskapet. Den plassen burde ikke være Kulturrådet. Det har jeg sagt til dem i sikkert 10 år. Men inntil videre er det dessverre det eneste stedet vi kan eksistere.

Avslutningsvis vil jeg si at det er synd å se at kunstnerisk kvalitet stadig oftere blir brukt som et argument for eller mot kolleger. Det kommer også fram av den pågående debatten. Det slår meg at parametrene for kvalitet synes å snevres inn. Hva Kulturrådets utvalg vedtar, hva en professor på KHIO mener eller teatervitere skriver, oppfattes av mange som en absolutt målestokk for kvalitet. Kombinert med en nedprioritering av kulturjournalistikk i den brede presse kan dette skape en konsensus for både smak, ideologi og identitetsmarkører som vil svekke feltet på sikt.

JSK og stadig flere frigrupper måler seg derimot opp mot helt andre parametre for kvalitet. Summen av internasjonale kritikker og priser og publikumsoppslutning er vanligvis en solid målestokk. Hvilke festivalinvitasjoner som dukker opp gir også en god pekepinn. Det samme gjelder hvilke co-produsenter som ønsker samarbeid. Hvor lenge en forestilling holder seg aktuell er også et parameter. Det å overleve sin samtid er ikke alle verk forunt. Det norske scenekunstmiljøet har blitt radikalt internasjonalisert det siste tiåret med den konsekvens at stadig flere skaper forestillinger som ikke nødvendigvis forholder seg til norske referanser eller den hjemlige diskursen. Jeg tror mange ville ha fått ny forståelse for kontekst og relevans og dermed kvalitet hvis de hadde sett de ulike kompaniene i sitt naturlige habitat, hvor det nå enn i verden måtte være.

Jeg håper min åpenhet har vært oppklarende på en del punkter.

Hvis noen har oppfølgingsspørsmål så ta kontakt og jeg svarer gjerne.

Hilsen Jo Strømgren