Juryen, Kilden Teater og Konserthus, 2017, Foto: Jacob Buchard

Realisme med teatral slagside

Kildens forestilling Juryen bringer på bane viktige spørsmål om demokratiske prosesser, men de formmessige valgene gjør at det ikke fremstår viktig som teater.

En sytten år gammel gutt er tiltalt for å ha knivdrept sin far. Rettsaken har gått sin gang, aktoratet har lagt frem sine bevis – forsvaret sine, og juryen trekker seg tilbake for å komme frem til en kjennelse: skyldig eller ikke skyldig. I førstnevnte tilfelle vil gutten få dødsstraff, men om juryen finner at det er noen som helst tvil om at han er skyldig, så går gutten fri. Det er ingen enkel avgjørelse juryen stilles ovenfor, og de må i tillegg komme frem til en enstemmig avgjørelse. Dette er utgangspunktet for Kilden Teater og Konserthus’ forestilling Juryen, som er basert på manus/filmen 12 edsvorne menn (skrevet av Reginald Rose, med Sidney Lumet som regissør) fra 1957. Forestillingen, som filmen, består av juryens prosess med å komme frem til en avgjørelse. Ved skuespillets start er elleve av tolv jurymedlemmer enige i at gutten er skyldig, mens én av dem ikke er helt overbevist.

Jurymedlemmene presenteres aldri ved navn, kun med nummer (jurymedlem 1, jurymedlem 2 etc.). De tolv mennene i filmversjonen er blitt til tolv personer, menn og kvinner, i teaterversjonen. At de har ulik bakgrunn, inntekt og sosial status indikeres gjennom klær, dialekter og talemåter. Dette blir dessverre et av elementene som fører til at forestillingen blir overtydelig. Kostymene, kombinert med kroppsspråk og talemåter, gjør dem karikerte og lite troverdige. Jurymedlemmet som jobber med reklame har på seg rosa skjorte, med rosa genser hengende over skuldrene, og silkeskjerf i halsen. Jurymedlemmene som tydeligst mener gutten er skyldig er også opptatt av sport, de snakker folkelig – ’jenta mi’, ’kamerat’ – og er iført henholdsvis cargo pants og cap, og har hvite tennissokker i sandaler. Det kunne vært et virkemiddel, men jeg opplever at forestillingen har ambisjoner om å være realistisk, overbevisende teater – og at det teatrale og karikerte ikke er intendert. Her jobber kostymebruken mot dette, og kanskje skulle forestillingen også vært spilt på en mindre scene, slik at skuespillerne slapp å rope til hverandre – og til oss?

Juryen, Kilden Teater og Konserthus, 2017, Foto: Jacob Buchard

Selve handlingen er forutsigbar – men det er ikke nødvendigvis hvorvidt jurymedlemmene endrer mening eller ei som er forestillingens tematikk, men hvordan. Altså, hvilke prosesser de går gjennom i diskusjonen om skyldspørsmålet. Hvilke vitner har vært mest troverdige? Hvem velger vi å tro på? Juryen tar sikte på å vise hvordan fordommer og retorikk spiller inn når vi tar avgjørelser, med utsagn av typen ”det var jo helt opplagt fra begynnelsen” og ”sånn er de”. Hva vi oppfatter som sant og hvilke stemmer vi mener er troverdige er både interessant og viktig å diskutere, og når jurymedlemmene blir forbauset over at de andre ikke mener det samme som dem selv, siden de alle ”satt i samme rettsal, hørte de samme tingene”, så åpner forestillingen også opp for en metadiskusjon om teatret – hvor vi også sitter i samme rom, ser den samme forestillingen – og kommer ut derfra igjen med ulike meninger. Men når selve handlingen er forutsigbar og karakterene overdrevent stereotypisk fremstilt, så blir det lite rom for undertekst og/eller nyanseringer

Jeg får en fornemmelse av at det er tekstinnholdet, temaet, som er drivkraften i oppsetningen. Spørsmålet om skyld, om hvordan vi vekter fakta og hvor etterrettelige og kritiske vi er.  ”I vår tid med stadig tettere ekkokammer, kan tvil fort bli mangelvare”, skriver teatersjef Birgit Amalie Nilssen i forestillingsprogrammet. ”Hvem er vi som kan kalle noen De Andre?”, spør regissør Harry Guttormsen samme sted.

Skuespillets nøkkelscene er for meg en scene som utspiller seg på toalettet, hvor to av jurymedlemmene snakker sammen. Det ene jurymedlemmet (som er overbevist om at gutten er skyldig) sier til den andre (som er sterkt i tvil om gutten er skyldig): ”Hvorfor bryr du deg så mye, hvorfor donerer du ikke bare penger til noe slik at du kan føle deg bedre?” Eller noe i den retning, jeg baserer her sitatet på hukommelse. Men det er denne todelingen mellom å bry seg og føle seg bedre som kanskje også er det Guttormsen og Nilssen refererer til i sine programtekster.

Juryen, Kilden Teater og Konserthus, 2017, Foto: Jacob Buchard

Teatret er absolutt et egnet sted for å se på juryprosesser – selve demokratiet i praksis. Men på Kilden virker det på meg som om det er innholdet som i større grad definerer en forestilling som god, fremfor form eller fremføring. Så lenge forestillingen handler om noe ’viktig’ (flyktningkrise, skilsmisse, dødsstraff/justis), så kan det virke som om sammensetting av skuespillere, scenografi, spillestil, musikkvalg – virkemidler generelt – er mindre kritisk. Hva vil vi med dette materialet, hvordan kommuniserer vi best dette til de i salen?

Jeg synes det er befriende å se et større ensemble – hele tolv skuespillere – på teaterscenen på Kilden. De tolv skuespillerne har derimot svært ulike tilnærminger til skuespillerrollen, samt ulik erfaring, utdannelse og kompetansenivå. Dette kunne vært gjort til en egen kvalitet, men det fungerer ikke i den nåværende formen – tvert imot blir det tydelig hvem som mestrer, og ikke mestrer, det valgte formatet. Forhåpentligvis fortsetter Kilden å eksperimentere med større ensemblesammensettinger, men forhåpentligvis kan også form bli medvirkende når noe regnes som viktig – og ikke bare innhold.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER