Foto fra Radioteatrets serie Dickie Dick Dickens. Foto: NRK

Radioteaterarkivet – en teatertidsreise

Radioteatrets rikholdige arkiv er en julegave til trette og overarbeidede desemberhoder, som har stirret øynene fuktige på dataskjermer i tørt, oppvarmede rom: Hvile for øynene, og teaterhistorisk dypdykk på samme tid.

For et par år siden fikk jeg beskjed av en øyelege om at kombinasjonen skjermtid, kontaktlinser og et friskt lite knippe av allergier (og dertilhørende allergimedisiner) hadde ødelagt den skjøre væskebalansen i øynene mine, og jeg ble oppfordret til å unngå dataskjermer så mye som mulig. Fullstendig skjermsølibat er vanskelig ettersom mitt virke i stor grad består av å skrive, lese og redigere tekster (på skjerm), men underholdning i form av nett-tv forsvant fra prioriteringslista. Da jeg begynte å bla i Radioteaterets rikholdige arkiv, ble overgangen fra NRK nett-tv til radio likevel enklere enn forventet.

For, som det uttales i Ray Bradburys Tåkeluren (1978): «eg var ei einsleg måse som skreik (…) mennesket er dyr som er plaga av keisemd, vi treng forandring!». Og i hvilken grad man opplever Radioteatret som en forandring kommer nok an på hvor man forflytter seg fra. Fra et teatervitenskapelig og -historisk perspektiv er Radioteatrets arkiv en av få muligheter til å oppleve teater fra en annen tidsperiode, tett opptil på samme måte som samtiden gjorde det. Rett nok er man i dag mer fristilt fra radioapparatets mer stedbundne format enn man var på 1950-tallet, men den gang som i dag er iscenesettelsen tilgjengelig gjennom lyd. Dermed er iscenesettelsen mer eller mindre den samme, den fremstår i samme form, og man kan liksom foreta en tidsreise for å lytte seg gjennom radioteaterhistorien. Tilbake til den gang riksmålet dominerte og man uttalte nei slik det skrives – ikke ‘næi’ slik man gjerne gjør i dag. Den gang man sa De og Dem, og børnene fikk sin undervisning hos en (som regel veldig streng) skolemester, og hvor man kunne forledes til å tro at dialekter var ikke-eksisterende i Norge. Lyttingen synliggjør hvordan det norske språket, og forholdet vårt til det, har endret seg. Den formelle tonen, og særlig dette med å bli dus med noen (altså, gå fra De til du), er fremmed og får også svært mange av stykkene til å fremstå ironiske. De rasistiske og sexistiske vitsene er mange, og det er noen formater og sjangre som dominerer.

Detektimen
Radioteatret står blant annet solid plantet i en NRK-tradisjon med detektime og kriminalhørespill. For dem som i likhet med meg har hatt stor glede av fredagskrimserieklassikere som Poirot, Morse, Miss Marple og Lewis, så er det bare å la fingrene bla seg nedover i arkivet og navigere etter sort-hvitt fotografier. Jeg ble tidlig i min lytting gjort oppmerksom på stykker instruert av Paul Skoe, og har etter hvert lyttet meg gjennom nesten samtlige av hans arbeider i NRK-arkivet. Her vil jeg særlig anbefale serier som Damen i tåken (1962), Evig natt (1971) og den litt corny Jeg vil vite hvem jeg er (1958). For den som vil ha kriminalhørespill av høyresidens favorittforfatter, Ayn Rand, så finnes serien Faulknersaken (1973) – også denne i Skoes trygge regi. Alternativt kan man flytte seg litt lengre frem i tid, til Døde menn går i land (1988), skrevet av Bernhard Borge – André Bjerkes kriminelle alter ego.

Radioteaterarkivet har også en hel del å by på om man liker å ‘binge’ – altså; konsumere store mengder underholdning på kort tid. Det er eksempelvis hele åtte sesonger tilgjengelig av den ikoniske serien Dickie Dick Dickens (spilt inn mellom 1962 og 1976), og det skorter heller ikke på hørespillversjoner av sir Arthur Conan Doyles romaner (som Den tapte verden (1972) og En studie i rødt (1987)). Inspektør Scott på farten (1970) er en serie bestående av fire sesonger med fire episoder hver, hvor man får presentert en kriminalgåte – før det spilles musikk i et drøyt minutt, slik at lytteren selv har anledning til å diskutere med medlyttere om hva som er løsningen på gåten. En slags radioteaterets kriminaljulenøtter.

Tid for klassikere
Desember er preget av tradisjoner og juleunderholdning på repetisjon. Teatrene viser Snøfall og Nøtteknekkeren, og nå kan man til og med se moderne juleklassikere som Love Actually (2003) på kino om man ønsker. Det er overraskende mange hørespill som handler om jul i Radioteatrets arkiv, og her er det særlig mye å velge i for den som vil ha en motvekt til Hollywoods sukkersøte happy endings. Her vil jeg særlig trekke fram Arthur Schnitzlers Juleinnkjøp (1989) som et stykke som det passer godt å lytte til mens man selv gjør juleinnkjøp, og som muligens fører en lenger inn i juleblues enn juleglede.

Med vinterens debatt om målgruppetenkning i mente, så kan man lytte seg gjennom noen perler fra Radioteaterarkivet om man trenger å få skaket opp igjen sitt moralske kompass. Alternativt undre seg over hva som er endret (og ikke) i norsk teater de siste sytti år. I Ludvig Holbergs Julestue fra 1955, møter vi eksempelvis en skolemester som fritter ut den litt tregtenkte Arv om antallet himler i verden, hvor langt det er opp til glasshimmelen – og hvem som ropte så høyt at hele verden kunne høre det (på sistnevnte kunne resten av skoleelevene svare i kor: «det var et esel i Arken, for hele verden var i Arken»). Herren i huset, den aldrende Jeronimus, er den som oppfordrer til at Arv skal møte Skolemesteren og barna, slik at «han kan komme inn og bli utskjemt av børnene». Så tenkt, så gjort. Skolemesteren stiller Arv en rekke spørsmål, som den tregtenkte Arv på ingen som helst måte kan svare på. «Børn, pek fingre av Arv!», oppfordrer Skolemesteren, hvorpå børnene synger i kor: «Fy for en skam, fy for en skam, kan han ikke leksen, kan han ikke leksen, fy for en skam!». «Det var flinke børn, det», svarer Jeronimus da. Hovedintrigen i Julestue finner vi derimot mellom den godeste Jeronimus og hans unge kone Leonora, som lurer sin mann trill rundt for å få møte den jevngamle Leander. De er mange i husholdningen som konspirerer for at Leander og Leonora skal få møtes bak den gamles rygg. Noe over halvveis ut i stykket er det også en lengre sekvens bestående av julesanger, som er noe anmassende for den lett juleallergiske, men med kostelige replikker fra Jeronimus, som «nei, nå kom du for tidlig igjen med den gjøken din, Else».

Nettopp Julestue hører til blant de eldre innspillingene som NRK har sendt i nyere tid, nærmere bestemt i desember 2015 og 2016, så vidt jeg kan se, og da sammen med Vilhelm Krags De gamles julaften, også innspilt i 1955. Og der Julestue er full av ablegøyer, julesanger og nokså utspekulerte pek, er De gamles julaften mer lavmælt lytting.

Her møter vi frøken Clara Carstensen, sorenskriver Fredrik Maribo og doktor Petter Carstensen som alle er godt oppe i årene. Sorenskriveren har bodd nordpå noen år, og frøken Clara (vertinnen) lurer på om han ikke har hatt noe å hygge seg med der? Så galt var det ikke, han har hatt det svært hyggelig innendørs: «hadde mange blomster, da, som jeg gikk og pillet med og vannet». En stund hadde han også fire gullfisk i et akvarium (eller, den ene var nu faktisk en sølvfisk), og det var riktig så fornøyelig: «joda, det er svært så meget selskap det kan være i slike dyr». Så døde dessverre fiskene, og sorenskriveren fikk seg en katt, men det var slett ikke like mye hygge i katten som det hadde vært i gullfiskene. Etter middagen kan jeg avsløre at det er duket for betroelser, men noen lykkelig eller oppløftende slutt er det sjelden i disse hørespillene. De er mer bittersøte, det ender kanskje godt for noen, men ikke alle, og noen steder kan man bli litt i stuss om slutten overhodet.

Selveste klassikerrosinen i juleteaterarkivet må likevel være Gabriel Scotts Tante Pose fra 1940. Her er tempoet og drivet betraktelig høyere enn i De gamles julaften, og replikkene er kostelig lytting. Nok en gang finner vi en sorenskriver midt i handlingens sentrum. Mens familien hans og herskapets undersåtter gjør gården klar til jul, melder sorenskriverens høyst upopulære søster (kalt tante Pose av niesene) sin ankomst. Noen god stemning blir det ikke direkte når hun ankommer gården, og hun lirer blant annet av seg følgende til den ene niesen: «Kirsten nesevis, (…) kunne tenke meg det – sånn en dusteper du har blitt!» Snakker om festlig tante-forbilde: Nesevis, frekk og ufyselig! Tante Pose går etter hvert i sultestreik mot usømmelighetene på gården, ettersom det er invitert unge menn til julefeiringen. For juleromantikeren som synes Juleinnkjøp blir litt hard kost, så kan Tante Pose muligens være litt hyggeligere lytting. Intrigene er mange, og avslutningen er muligens ikke helt lykkelig, men i det minste bittersøt.

Norsk (nesten)samtidsdramatikk
Det er ikke overveldende mengder med samtidsdramatikk i radioteaterarkivet, men Cecilie Løveids Måkespisere (1982) står seg etter min mening fortsatt godt. Hørespillet er en befriende lek med særlig denne teatersjangerens konvensjoner og kjønnsrollefremstilling, og i bakgrunnen høres ved flere tilfeller utdrag fra Ibsens Gjengangere (fra 1955, må vi anta, men det foreligger også en versjon fra 1985 i arkivet). Stykket utspiller seg i forkant og etterkant av andre verdenskrig, og vi møter Kristine Larsen som innledningsvis «er 14,15,16 år og går med regninger, eg er bud. Eg har stygge støvler, men eg har pene bein.»

Familiens boksamling er stampet, med unntak av en kokebok, som Stine synes er «den mest spennende dramatikk», og som hun leser mens hun drømmer om å være en del av teaterlivet.

Her er det harde brudd mellom scenene, og vi beveger oss raskt mellom ulike stemmer og steder. Tidvis er det bokstavelig talt flere stemmer som filtrer seg inn i hverandre, og mitt personlige høydepunkt er barnekoret som synger: «når du en gang blir gift, bør du aldri trette med din mann, men heller elske han».

Bittersøt er gjennomgangstonen i Radioteatrets arkiv, også hos Løveid. Hvorvidt dette er noe som dominerer enkelte perioder, sesonger eller regissører har jeg foreløpig ikke klart å finne ut av. Forskeren i meg blir trigget av tanken på at man kan lytte seg litt mer systematisk gjennom Radioteatrets arkiv, og på bakgrunn av det også se noen linjer eller tendenser i repertoarvalg og iscenesettelsesstrategier. Men store deler av denne hørespillbanken er også undervurdert som underholdning og adspredelse, enten man lytter mens man går, gjør juleinnkjøp, er på reise (forutsetter nettilgang, siden arkivet kun kan strømmes og ikke lastes ned), lager mat eller tar seg en strekk på sofaen.

 

For en oversikt over nyere produksjoner, kan man lese teksten Usynlig teater? fra 2018.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER