Punjabi på Nynorskens Hus

Forestillingen Kaffetår er både skrevet og regissert av Toni Usman. Usman er selv opprinnelig fra Pakistan. Han er utdannet skuespiller fra Asha Chandras Filminstitutt i Mumbai i India, men har bodd i Norge i flere tiår. Han har en lang karriére bak seg som frilansskuespiller i norsk tv og teater. I Kaffetår har han fått med seg Thomas Bipin Olsen og Kadir Talabani, begge skuespillere med utdanning fra Det Multinorske.

I den lille foajéen på Nynorskens Hus i Oslo står om lag tretti-førti mennesker stimlet sammen og skravler på familiært vis. De fleste ser ut til å ha pakistansk eller indisk bakgrunn. Bak et lite bord med en glitrende duk sitter en gutt i elleve-tolvårsalderen og selger billetter. På bordet står kaffe og sirlig plasserte After Eight-sjokolader på et skinnende blankt brett. Regissør Toni Usman hilser og tar i mot oss.

Hybrid identitet I forestillingen møter vi to norskpakistanske menn, Sadiq og Shafeeq. De er førstegenerasjonsinnvandrere som en gang reiste til Norge fulle av pågangsmot og forventninger. Nå, mange år senere, har de rukket å bli to eldre herrer som ser tilbake på et liv med både oppfylte og brustne drømmer. Hele handlingen i Kaffetår utspiller seg hjemme hos Sadiq. Han inviterer stadig sitt pakistanske nettverk til sammenkomster. Men folk har sluttet å komme. Bare Shafeeq dukker fortsatt opp, av lojalitet til sin gamle venn. De to møttes allerede dagen Sadiq kom til Norge, og båndet mellom dem er sterkt. Vi blir kjent med de to gjennom anekdotiske fortellinger, mimring og betroelser. Her er tett med referanser til ulike familienettverk, intriger og fordømmende utstøtelser.

Det mest spennende i Kaffetår er perspektivet. Sadiq og Shafeeq har, som konsekvens av å leve sine liv i krysningspunktet mellom to kulturer, utviklet det den indiske kulturteoretikeren og kritiske tenkeren Homi K. Bhabha kalte hybrid identitet. I boken The Location of Culture (1924), som bygger på Edward Saids ideer om vesten og det ikke-vestlige i en postkolonial kontekst, ser Bhabha på hvilken dynamikk som oppstår mellom dominante og marginaliserte kulturer som sameksisterer i multikulturelle samfunn. Innvandrere som har forlatt sine hjemland må finne identitetsforankring ved å balansere mellom kulturen i landet de vokste opp i og kulturen i landet de har innvandret til. Bhabha skisserer to binære utfall. På den ene siden ser han for seg det fullstendig integrerte individ, og på den andre siden det motsatte: Individet som i essens er uforandret, men tilpasser seg ved å etterligne og imitere den nye kulturens væremåte og karakteristiker.

Ifølge Bhabha er denne imitasjonen en motreaksjon mot påtvunget forandring, altså en slags motstand som oppstår i affekt. Ingen kulturer er statiske, tvert imot er kulturer alltid i flux. Men i enkelte minoritetskulturer oppstår det, naturlig nok, et sterkt ønske om å bevare det opprinnelige. Hybridplasseringen mellom majoritets- og minoritetskultur gjør at innvandrere ofte ender i en slags mellomposisjon. Ifølge den indiske teoretikeren Gayatri Spivak opptrer slike grupper ofte som om deres kulturelle identitet er stabil nettopp som del av prosessen med å skape ny tilhørighet, identitet og forankring. Dette kan forstås som en minoritetskulturs motstand mot kulturell appropriasjon og assimilering mot den nye, dominerende kulturen.

Førstegenerasjonen På plass i salen begynner forestillingen med en kort, sprakende filmsekvens i super-8-estetikk som presenterer skuespillerne i en font som gir assosiasjoner til urdu eller punjabi. Mens tekstlinjer på norsk glir forbi kan vi høre en voiceover på et av disse pakistanske språkene. Dette skaper et fint anslag som kler stykkets tematikk.

Der Shafeeq har forsonet seg med livet, strever den bitre Sadiq med å akseptere at han aldri kan reise tilbake til Pakistan slik han hadde sett for seg. Med et vakkert lydbilde som overgang kommer en dansende kvinne (Lamya Nefertiti Taoussi) inn på scenen og danser det som ser ut som punjabisk folkedans med bollywood-anslag til tradisjonell pakistansk musikk. Dette er et grep som benyttes også for å understreke ulike stemninger og binde sammen scener utover i forestillingen.

For det meste spilles handlingen ut foran scenen, tett på publikum. Flanelldekkede grå blokker på framscenen utgjør en nøytral scenografi som bare antyder hvor skuespillerne befinner seg.

På selve scenen er det laget en enkel scenografi som forsterker scenens titteskapsperspektiv. Den består av det som kan minne om en abstraksjon over hvite vintertrær satt opp i en slags allé-formasjon. Og, skal det vise seg, den ene hovedkarakteren, Sadiq, kom til Norge nettopp en kald vinterdag.

Siden scenografien er såpass nøytral tar det noen øyeblikk før jeg forstår hvor vi befinner oss i første scene. Når Bipin Olsen kommer inn, en skuespiller jeg har sett i flere forestillinger tidligere, er han knapt til å kjenne igjen. Den konservative dressen, sminken og håret gjør at han rett og slett ser ut som en tretti år eldre pakistansk herre. Det er tydelig at de to skuespillerne har arbeidet med kroppsspråk, fysikk og gestiske detaljer for å framstå troverdige i karakterene de gestalter. Dette blir klart allerede i første scene gjennom måten Sadiq slurper i seg kaffe på tradisjonell pakistansk manér ved å legge en sukkerbit på tungen og helle kaffen over i skålen før han drikker den. På et tidspunkt ser vi også Sadiq og Shafeeq børste støvet av gamle, pakistanske dansetrinn.

Underrepresenterte fortellinger Det finnes nærmere 38.000 norskpakistanere i Norge, hvorav i overkant av 17 000 er norskfødte etterkommere av førstegenerasjonsinnvandrere. De første norsk-pakistanerne kom i perioden 1965-1975, da arbeidsinnvandringen til Norge startet.

Stort sett var innvandrere fra Pakistan ressurssterke. Likevel endte mange opp i lavstatusyrker i Norge som de holdt skjult for familien i Pakistan. Det er ikke uvanlig at barn av pakistanske arbeidsinnvandrere kjenner på å stå i gjeld til foreldre som forlot Pakistan for å skape en bedre framtid for seg selv og sine barn. Norsk-pakistanere presterer i snitt veldig godt i det norske skolesystemet, og mange opplever et forventningspress fra foreldrene om å utdanne seg til høystatusyrker som lege, advokat eller ingeniør. Dette tar Kaffetår tydelig opp: “Har du noen anelse om hvor skuffet jeg var da hun ikke kom inn på medisin verken i Norge eller Polen?” utbryter Shafiq om sin datter på et tidspunkt i forestillingen.

For foreldre-, og etter hvert besteforeldregenerasjonen, har integreringsprosessen gjerne vært vanskeligere. Samtidig har førstegenerasjonsinnvandrere fra Pakistan den største andelen selvstendig næringsdrivende enne noen andre grupper i Norge, med hele 9% opp mot tverrsnittet på 4,5% i befolkningen for øvrig. Som de spøkefullt sier i Kaffetår: “Vi kjøpte opp alle hjørnebutikkene!”

Mannens fortelling Det er tankevekkende at Kaffetår faktisk er det aller første stykke norsk dramatikk som skildrer identitetskonflikten til førstegenerasjons innvandrere. Ettersom ingen før har fortalt denne historien, er det desto mer interessant og viktig å høre den. Anekdotene tar publikum med til seksti- og søttitallets Oslo. En tid da Eldorado Kino viste pakistanske filmer på lørdager og pakistanere etter hvert driftet flere nattklubber og utesteder. Forestillingen skildrer et vell av kulturelle misforståelser med varme og selvironi.

At Kaffetår forteller dette gjennom to menns perspektiv har jeg egentlig ingen problemer med. Men kontrasten til den kvinnelige danseren, som kun er til stede som et slags språkløst, visuelt smykke og kulturelt symbol, blir lovlig sterk. En ting er at forestillingen problematiserer hvordan Shafiqs konservative verdenssyn skaper problemer for ham i forholdet til sin familie, og ikke minst datteren. En annen ting er når kjønnskonservatisme reproduseres som en del av forestillingens form og i de kunstneriske valgene som er tatt.

Det er først og fremst Sadiqs karakter som er drivende for handlingen. Den bitre mannen, som har skjøvet både venner og familie fra seg, lar anklagene hagle. Utfordringen er at denne dynamikken blir for ensformig: Replikkene spyttes aggressivt ut i litt for lange drag, og den langvarige opphetede aggressiviteten mellom de to blir monoton. Til gjengjeld skaper det muligens en større kontrast til vendepunktet som etter hvert kommer. Det er også litt skurr i det skuespillertekniske: gjentakende snubling i replikker hos Bipin Olsen gjør at samspillet mellom de to skuespillerne ikke framstår helt skarpt. I tillegg opplever jeg en del av de regimessige, strukturelle og dramaturgiske valgene som veldig tradisjonelle (i norsk forstand), og forestillingens form framstår derfor som lite nyskapende utover det rent tematiske og estetiske.

Samtidig er forestillingen full av både humor og sårhet. Fortellingen bærer preg av å være forfattet av en som selv har kjent problemstillingene tett på kroppen. På mange måter representerer karakterene i Kaffetår, Sadiq og Shafeeq, reaksjonene Spivak og Bhabha beskriver. Shafeeq misliker sosial kontroll, og har gjort opprør mot det pakistanske miljøet i Norge, mens Sadiq tviholder på pakistansk tro og kultur. Forestillingen løfter ingen moralske pekefingre, men lar oss bli kjent med de to karakterene og deres indre konflikt. Den tar for seg viktige spørsmål omkring identitet. For hvordan er det for foreldre å skulle håndtere ikke bare sin egen kulturelle splittelse, men også det å ha barn som omfavner norsk kultur i langt større grad? Jeg sitter igjen med langt større kunnskap om pakistansk historie og pakistansk arbeidsinnvandring til Norge. Dette er i seg selv forestillingens store styrke. For publikum med flerkulturell bakgrunn vekker nok forestillingen først og fremst gjenkjennelse. For meg ga den økt kunnskap. Man kan knapt begripe hva det gjør med et menneske å forlate sitt hjemland, for alltid, men denne forestillingen brakte en slik forståelse nærmere.