S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 23. september 2016

Psykedelisk om vennskap og angst

Jeg er kosmos. Dansens Hus 2016.


Publisert
23. september 2016
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Jeg er kosmos

Konsept, koreografi, utøvere: Siri Jøntvedt og Snelle Hall Komponist: Ivar Grydeland Scenografi og- kostymedesigner: Elinor Ström Lysdesigner: Evelina Dembacke Tekst: Aina Villanger fra «langsang – et flytans habitat» (Forlaget Oktober AS, 2012) Konsulent: Liv Hanne Haugen Produsent: Annika Ostwald Foto: Antero Hein Samproduksjon: Dansens Hus

Dansens Hus, studioscenen, 16.mars 2016

Forestillingen spilte også på festivalen Tid for dans i Porsgrunn 22. september 2016.

http://www.siriogsnelle.no/


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/psykedelisk-om-vennskap-og-angst/
Facebook

Siri&Snelles “Jeg er kosmos” tar for seg frykten for det store og det lille, og poesi som trøst, skriver Anette Therese Pettersen.

Allerede ute i gangene, på vei inn til Dansens Hus’ studioscene, møtes publikum av et høyt, knitrende og pulserende lydbilde. Under et skråstilt lysrørtak på scenen står dj/musiker Ivar Grydeland, mens danserne/koreografene Siri Jøntvedt og Snelle Hall ligger livløse på gulvet. Etter hvert begynner utøverne å bevege seg, med stive lemmer i et spastisk kroppsspråk.

Visuelt har scenograf Ellinor Ström laget et lekent univers som virker sci-fi-inspirert, på en 70-tallsaktig måte med metalliske farger og kubistiske objekter i scenerommet. Lyskasterne er arrangert i klynger og grid av Evalina Dembacke, og slik blir lyskasterne objekter i tillegg til at lyssettingen forsterker sci-fi-estetikken. Også musikken er fysisk tilstedeværende, gjennom musiker Grydeland – samt en sekvens hvor Siri og Snelle spiller på glass. Alle elementene holdes frem som medspillere

”Jeg er redd for å dø”, uttaler Snelle. ”Det er helt fysisk, som tæring,” sier hun videre. Samtalen om angst fortsetter mellom de to, og felles for begge utøverne er trøsten de finner i poesien: ”Poesi hjelper mot kosmisk angst.”

Vennskap Siri og Snelle (det oppleves riktig å benytte fornavn, gitt at utøverne har valgt å benytte disse som kompaninavn, og siden de også bruker fornavn i forestillingen) har drevet kompaniet Siri & Snelle Produksjoner i over ti år. Det merkes i fortroligheten de har til hverandre. Kanskje særlig i Jeg er kosmos, hvor det er den eksistensielle angsten som fungerer som et slags omdreiningspunkt – og litteraturen som trøst og vennskap. Litteraturen, og da spesifikt poesien, er både et samtaletema og nedfelt i dramaturgien gjennom Aina Villangers langdikt langsang – et flytans habitat.

Med Jeg er kosmos favner Siri og Snelle over flere tematikker parallelt. På ett plan er forestillingen en utforskning av poesi og koreografi. Siri og Snelle siterer fra Villangers tekst, som begynner inni mors liv: i nattvått hinsides låru mykt / i vev a morshav med gjenklistra øyne og / hendene knytta som blinde blikk i dypvann. Villanger skriver seg fra dette kosmoset, og videre ut i universet – på tvers av tider. Jeg er kosmos peker kanskje tydeligst tilbake til begynnelsen av Villangers tekst, til den gravide som et kosmos for sitt foster.

Samtidig fungerer vennskapet (og kunstnerskapet) mellom Siri og Snelle også som et prisme for å diskutere de samme eksistensielle temaene som Villanger tar opp i sine tekster. At poesien kan ha en trøstende effekt gir litteraturen en menneskelig egenskap, omtrent som et vennskap. Det er en tilnærming jeg kan kjenne meg igjen i. Å lese et helt forfatterskap er som å ha en samtale med en venn, og Jeg er kosmos oppleves som en hyllest eller ode til vennskapet – i alle dets former. I begynnelsen av romanen Underkastelse (2015) skriver Michel Houellebecq om noe av det samme. Nå dreier boka seg etter hvert mer om andre typer vennskap, eller like gjerne fraværet av disse, men innledningsvis er det litteraturen som vennskap som beskrives:

Å lese kan ha samme effekt på meg som et møte med en god venn. Det oppleves som en dialog, en samtale med noen som ikke lytter, men hvor det heller ikke er påkrevd. Men, samtidig: det trygge i et litterært vennskap er vissheten om at den andre ikke kan svikte. Det gjelder både for leseren og forfatteren. Selve møtet, vennskapet, finner ikke sted i samme presens. Det finner sted i ”et nå som er alltid” (for å stjele fra Villanger). Det gjør det litterære vennskapet trygt, men Siri og Snelle får med Jeg er kosmos også frem den andre dimensjonen av vennskapet – den, hva skal man si –performative, den som finner sted i samme presens. Møtet som finner sted i samme tid, og ofte også i samme rom. Det er samværet, det fysiske samværet i samme presens, som scenekunsten som kunstform også tilfører.

Jeg er kosmos. Dansens Hus 2016. Foto: Antero Hein

Hakkete om omsorg Som forestilling er likevel Jeg er kosmos litt hakkete. Forbindelsene mellom rom, bevegelser og tekst hadde ikke helt funnet en god form da jeg så forestillingen. Hvilket muligens også er én av årsakene til at denne teksten ble liggende på (data)skrivebordet mitt i flere måneder før jeg fikk ferdigstilt den. Jeg var ambivalent til den. Det var så mange elementer som jeg likte, men som lugget som form.

I etterkant er det ikke ambivalens som er høyest oppe i bevisstheten min. Den er tvert imot omsatt til en litt krøkkete kommunikasjon på en linje full av støy. To venner som trøster hverandre, som finner trøst i hverandre og i poesien, og som har omsorg for hverandre. Det er øyeblikkene med samhandling i koreografien, hvor den ene bysser den andre, som et lite barn, som følger meg etterpå.

Avslutningsvis skriver Villanger ”flokk blei familie blei klasse blei subjekt”. Og behovet for å være alene, sett opp mot ønsket om å tilhøre en flokk – finne trøst hos hverandre, er tydelig tilstedeværende i Jeg er kosmos gjennom svette og hetetokter, kropper i aldring som er skjøre. Å være kosmos innebærer alle potensielle farer. At kroppen kan im- eller eksplodere. Jeg er kosmos lar Siri og Snelle være to planeter som søker seg inn i et planetsystem. Og det er dette bildet, disse to planetene som surrer rundt hverandre, som skinner sterkest i ettertid.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no