PS14. Grenland Friteater og Teater Ibsen 2014. Foto: Grenland Friteater.
PS14: oppdagelsesferd eller teaterstykke?
Publisert
28. september 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Teater Ibsen og Grenland Friteater PS14
Dramatikere/regissører: Dag Larsen, Pål Øverland, Lars Vik, Tor Arne Ursin, Kjersti Posti Høgli, Gyrid Axe Øvsteng Kunstnerisk leder for prosjektet: Geddy Aniksdal Scenograf: Hans Georg Andersen Lysdesign: Erik Spets Sandvik Kostymedesign: Mona Grimstad Komponist: Guttorm Guttormsen
PS14 er en storslått mobilisering av Grenlandregionens teater-, dans- og musikkmiljøer til en fem timer lang utendørsforestilling langs det som kalles Skienselva i Skien og Porsgrunnselva i Porsgrunn. Forestillingen er et samarbeid mellom områdets to profesjonelle teater, Grenland Friteater og Teater Ibsen, og involverer i tillegg fire kor fra regionen, Scheen Jazzorkester og flere unge talenter. Både form og innhold preges av samarbeid mellom forskjellige aktørgrupper, regissører og dramatikere. Forestillingen er satt sammen av i stor grad uavhengige scener som framføres på forskjellige steder, og i de fleste er veksling mellom korsang, musikk og sceneforløp strukturbærende. http://grenlandfriteater.com/ http://www.teateribsen.no/
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/ps14-oppdagelsesferd-eller-teaterstykke/
KRITIKK: På tross av flere gode tekniske prestasjoner, fremstår det som uklart hva forestillingen PS14 fra Teater Ibsen og Grenland Friteater som helhet egentlig vil, skriver Rudolf Terland Bjørnerem.
Kvelden starter ved de gamle lokalene til Porsgrunn Porselænsfabrikk. Her blir vi presentert for det som først framstår som forestillingens hovedfortelling: «Sangen om Ellida», forfattet av dramatikeren Dag Larsen. Dette er fortellingen om Ellida (spillt av Anne Fransen Aasland) som er barn av en norsk militærtrommeslager fra indre Telemark og en fransk tjenestepike. I 1814 har faren falt i Napoleonskrigene og Ellida er på vei til hjembygda med tromma hans, som er fylt med frø fra frukt og grønnsaker. Disse skal hun plante og lette på sulten som herjer i Norge, et løfte hun ga faren før han døde. Frøene er samtidig åndelige frø, ideen om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen, som Ellida bærer med seg for å lyse opp i «Telemørket». For, som hun sier, «frihet og mat er ett».
«Sangen om Ellida» legger an et interessant og noe uvanlig perspektiv på 1814. Det løfter fram hungersnøden som herjet som en følge av den engelske og svenske blokaden og setter spørsmåltegn ved hvor viktig de høytflyvende idealene i grunnloven egentlig var for den jevne nordmann. Særlig Eidsvoldmannen og verkseiren Jacob Aall (spilt av Ola Otnes) bidrar til dette perspektivet, som spissformuleres i spørsmålet: «Hva er egentlig viktigst for Norge, poteten eller grunnloven?» I neste scene lenger oppe langs elva videreføres denne kontrasten mellom frihetsidealer og materielt grunnlag. Her møter vi en gruppe fattige koner som graver i en potetåker. Flere av dem har har problemer med å forsørge familien fordi mennene deres har fallt i krigen. I bakgrunnen ser vi et sitat fra grunnloven: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares.» Konfliktlinjene og karakterene forblir imidlertid ikke endimensjonale. Lederen av kvinneflokken, Mor Groen (spillt av Sylvia Salvesen), lar stadig et ektefølt klassehat komme til uttrykk. Samtidig kommer hun flere ganger med kraftige fremmedfiendtlige og antisemittiske utbrudd, blant annet som forklaringer på fattigdommen og krigen. Dette leder henne inn i konfrontasjon med både Ellida og Jacob Aall, som på dette punktet fremstår som betydelig mer progressive enn de fattige konene.
Dramaturgisk brudd I neste scene skjer det jeg opplever som et kraftig dramaturgisk brudd. Fram til hit har vi kun fulgt Ellida og hennes ferd. Denne fortellingen slippes nå helt til fordel for en lengre scene om tre bevere – en far, en sønn og en bestemor – som lever en utsatt tilværelse, truet på livet av menneskene. Scenen er isolert sett interessant nok, men den har ingen klar sammenheng med det foregående. Videre følger en halvtimes pause med middag og to lengre scener som også er frikoblet fra fortellingen om Ellida. Den første er en heseblesende presentasjon av Gunnar Knudsen, regissert og ført i pennen av Lars Vik. Her opplever jeg at spenningen mellom «historien sett nedenfra» og «historien sett ovenfra» fra Sangen om Ellida forsvinner. Presentasjonen av Gunnar Knudsen gjøres hovedsakelig av søsteren, kona og hushjelpen hans. Scenen tar form som et historisk portrett i revyform hvor et ironisk operakor kommenterer utleggelsene om Knudsen. Den delikate balansegangen mellom humor og alvor som forestillingen fram til nå har mestret erstattes av lengre deler som spiller hovedsakelig på humor og underholdning. Den andre scenen omhandler Menstadslaget. Dramatikeren og regissøren av denne scenen, Tor Arne Ursin, har valgt en virkningsfull innfallsvinkel. Konflikten blir presentert gjennom øynene til en gruppe arbeiderungdom, noe som lar oss se den som mer enn en viktig politisk og historisk hendelse. Scenen synliggjør også de menneskelige konsekvensene av konflikten. Barn som bærer protestskilt og ungdommer som sjangler småfulle hjem fra møte mens de etterligner arbeiderbevegelsens talere gir et tydelig bilde av hvordan konflikten berørte flere enn de direkte involverte. Sterke prestasjoner fra de unge aktørene er i tillegg med på å løfte scenen.
Inn i «Telemørket» Etter dette lengre strekket tas endelig fortellingen om Ellida opp igjen, og forestillingen går inn i sin avsluttende fase. Vårt tredje møte med Ellida er en vakker drømmescene hvor Ellida blir oppsøkt av faren og får skyldfølelse fordi tromma har blitt stjålet. Scenen blir spesielt virkningsfull på grunn sangen til en jente (spillt av vekselsvis Aurora Gozzi Tobiassen og Nelia Ballestad) som hele veien har fulgt Ellida som en musikalsk kommentator, uten å ta direkte del i handlingen. Kombinasjonen av sang, musikk og dialog som oppstår her er etter min mening en av de mest vellykkede i hele forestillingen. Vi fraktes så videre oppover elva i retning av Skien. På veien kjører vi forbi to installasjoner som selv om de er vakre og imponerende, ikke har noen tydelig forbindelse med alt annet vi har sett denne kvelden. Vi kommer til slutt fram til Skien, hvor den siste scenen utspiller seg i Telemarkskanalens nederste sluse. Ellida sier her nei til både en kjærlighetspakt med Mikkel (spillt av Joakim Fink Graasvold) og en forretningsavtale med Jacob Aall, og forsvinner inn i Telemarkskanalen med tromma, akkompagnert av Knut Buens felespill. Vi i publikum blir sittende igjen. Hvordan det skulle gå med Ellidas drøm om frihet og mat, og hvordan ståa er med den i dag, forblir ubesvarte spørsmål.
Musikkens rolle Stykkets musikk fortjener en spesiell omtale. Den er tilstede i det meste av forestillingen. Både i form av sang fra stykkets skuespillere og de fire involverte korene, men også i rene instrumentalpartier fra Scheen jazzorkester. Et fellestrekk for flere av scenene er at de kombinerer sang og skuespill. Vekslingen representerer ofte to nivåer av teatralitet i det skuespillet presenterer en handling, mens sangene kommenterer og ofte henvender seg direkte til publikum. Dette er spesielt vellykket der aktørene klarer å ivareta både det dramatiske og det musikalske. Et eksempel som utmerker seg er damekoret Andantes innsats som fattige koner i potetåkeren. Denne scenen veksler effektfullt mellom skuespill, arbeidssang og sang som henvender seg direkte til publikum. Andre steder, som i åpningsscenen og scenen om Gunnar Knudsen, lider strukturen under at teksten ikke er hørbar og av at enten det dramatiske eller det musikalske ikke overbeviser.
Som en kan forvente seg av et jazzorkester befinner det meste av musikken seg tydelig innenfor et jazzideom. Musikken bærer handlingen og bidrar til å drive den fram. Tomrommene mellom scenene, hvor vi beveger oss fra et spilleområde til et annet, er i tillegg flere steder fylt med instrumentalpartier. Musikken er vakker og virtuost framført, men jeg savner likevel flere steder at den i større grad sier noe, at den har en betydning som knytter an til sceneforløpene. Den forblir stort sett stemningsskaper eller kulisse, og i dødtida i mellom scenene oppleves den i litt for stort grad som fyll uten motivasjon i handlingen.
Mangler overordnet regi Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at PS14 mangler en overordnet regi eller rød tråd. På tross av den imponerende samlingen og koordineringen av forskjellige aktører, og på tross av flere gode tekniske prestasjoner, fremstår det som uklart hva forestillingen som helhet egentlig vil. Jeg opplever at den oppdiktede fortellingen om Ellida kommer i konflikt med PS14 som en «vannbasert oppdagelsesferd». Hvis hovedprosjektet var å fortelle en historie om elva som renner mellom Skien og Porsgrunn og den betydningen den har hatt, fremstår utvelgelsen av temaer og historiske epoker som noe vilkårlig og fortellingen om Ellida som overflødig. Samtidig oppleves forbindelsen mellom flere av de rent geografisk og historisk motiverte elementene og fortellingen om Ellida som utydelig. Kanskje kunne en argumentere for at den røde tråden i PS14 er tilblivelsen av nasjonen Norge, en fortelling om «hvor og hva vi kommer fra og hva vi har oppnådd», som det står i presentasjonen av stykket. I så fall lar stykket flere sentrale epoker og hendelser utebli, samtidig som vår nyere historie forblir mer eller mindre ukommentert. Samarbeidet i PS14 muliggjør den storslåtte formen og det brede spekteret av uttrykksformer og sceneoppbygninger, som i stor grad er det som gjør forestillingen unik og spennende. Samtidig gjør mangelen på et tydelig overordnet prosjekt at samarbeidet mangler retning.
