S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 21. mai 2015

Prosessens klokskap


Publisert
21. mai 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/prosessens-klokskap/
Facebook

Det begynner med et rom. Verdensteatrets Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune og Asle Nilsen tegner og forteller om sin kunstneriske prosess.

– Prosessen er mye klokere enn vi er, konkluderte Verdensteatrets Asle Nilsen under sesongavslutningen for Dramatikkens Hus sin foredragsserie.

Siden i fjor høst har Dramatikkens Hus arrangert en serie foredrag hvor en fargerik vifte av regissører, skuespillere, dramaturger, dramatikere, scenografer og teatersjefer er blitt invitert til å snakke om emner de er opptatt av. Hensikten er, med husets egne ord, «å skape et refleksjons- og møterom, som ikke er direkte knyttet til pågående teaterarbeid, men gir foredragsholderen mulighet til å sette eget virke i perspektiv.»

Det har gitt et varierende antall publikummere et til dels overraskende innblikk i foredragsholdernes skjulte univers. For eksempel snakket Black Box-sjef Jon Refsdal Moe om filmskaperne Wam og Vennerød, regissør Runar Hodne om den franske middelalderdikteren Rabelais, scenograf Signe Becker uttrykker seg primært ikke gjennom ord og arrangerte derfor en hel performance mens Trine Falch berettet om sin vandring fra det postdramatiske og konseptuelle og inn i det nydramatiske. Denne vårens to ytterpunkter må ha vært Carte Blanche- sjef Hooman Sharifis høyttenkning for og samtale med 10 tilhørere som satt i en halvsirkel på scenen og tirsdagens sesongavslutning med Heddanominerte Verdensteatret for fem- seks ganger så mange.

Utforutsigbart For folk som er litt mer enn gjennomsnittet interessert i scenekunstens flagrende univers har denne møteserien, med sitt uforutsigbare innhold og varierende form og kvalitet, vært et kjærkomment frirom, med lav terskel og uten tyngende forventninger og prestasjonspress.

Verdensteatrets veteran Asle Nilsen innledet med å berolige alle som var tilstede om at teatret fortsetter sin virksomhet etter medveteran Lisbeth Bodds død i fjor høst etter at siste visning av deres forestilling Broen over gjørme var over. – Av og til regner det et hardt regn, men vi har reist oss og er på podiet igjen, sa han og kunne fortelle at Broen skal ut på veien igjen til høsten, først på Black Box Teater, deretter til Moskva, New York og mange andre steder.

Lisbeth Bodd var på mange måter gruppas ansikt og stemme utad. I lys av det var det spennende å se hvordan Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune og Asle Nilsen ville målbære Verdensteatrets kunstneriske prosjekt. Det gjorde de gjennom å gi oss et fascinerende innblikk i dette kunstnerkollektivets indre, skapende prosess.

Som kjent driver ikke Verdensteatret med teater, i den forstand at forestillingene deres tilsynelatende ikke har skuespillere. De som er på scenen, bortsett fra musikerne, opererer den mangfoldige teknologien og teknikken som sørger for det mektige visuelle og lydmessige scenarioet som utspiller seg. Vi som er i salen kan bare ane hva som skal til for å gjennomføre det. Sånn sett bidro tirsdagens trehodete foredrag ikke til å avmystifisere noesomhelst, ”mystikken” ligger ikke først og fremst i teknikken, men i de avgjørelsene som tas og når, hvor, hvordan og hvorfor de tas.

Applaus Dette ble det snakket en del om. Utgangspunktet var en avspilling av en applaus som varte i flere minutter, gikk over i trampeklapp og høylytt jubel for så sakte å dø ut, mens de tre satt i taushet på scenen og lyttet. Applausen, som det for øvrig ble understreket ikke var fra noen av Verdensteatrets forestillinger, ble her et auditivt bilde på teatrets kunstneriske prosess: Et kontrollert tap av kontroll, eller et selvorganisert system i frustrasjon. Frustrasjon her forstått som et positivt begrep, en streven etter å komme seg videre.

De tre på scenen framsto med hver sin stemme og hver sin innfallsvinkel til prosessen som naturligvis krever en enorm teknisk innsikt og overblikk. Dette ble illustrert av Piotr Pajchels serie med digitale illustrasjonsbilder av hvordan rommet, eller rominstrumentet som de kaller det, bygges opp (se illustrasjoner til høyre), noe de understreket så enda verre ut i virkeligheten.

Men den helkontinuerlige og store utfordringen er hvordan imøtekomme alle ideene som dukker opp i løpet av prosessen. Verdensteatret er jo et ektefødt barn av fenomenet som Lisbeth Bodds lærer på teatervitenskap i Bergen, Knut Ove Arntzen, kalte likestilt dramaturgi. De tre på scenen virket, med sin Ole- Dole- Doffen aktige komplementaritet, også tilsynelatende svært så likestilte. Det ble understreket at arbeidet deres er en søken etter en ”kollektiv oppdagelse der alle er med og frambringer og favner det gyldne øyeblikk.”

Og likevel var det tydelig at Asle Nilsen, senioren i selskapet, fortsatt i praksis utgjør den kunstneriske ryggraden og autoriteten i gruppa.

Total åpenhet Særegent for Verdensteatret er en tilnærmet total åpenhet, et fravær av innholdmessige og idémessige føringer. Målet her er, nesten på zen-buddhistisk vis, å kvitte seg med ideer som står i veien for løsningen, eller det udefinerbare ”gylne øyeblikket” som de hele tiden jakter etter. Dette eksemplifiserte Asle Nilsen med en historie om løvetannfallskjermene, de bitte små frøene som kan blåses ut og sveve rundt i omgivelsene. Sånne ville de ha og brukte mye tid, energi og frustrasjoner på å finne ut av hvordan de skulle klare å realisere det i forestillingsform. For det viste seg jo umulig. Frøene klumpet seg sammen. Den eneste måten å klare det på var å plukke tusenvis av blomster som tusenvis av statister kunne stå og blåse ut. Men det ville i neste omgang krevd en fotballstadion, så hva skulle de gjøre?

Løsningen kom nærmest av seg selv. Noen fylte, i en annen sammenheng, opp små plastposer med helium som steg opp i taket. Men det var jo ikke så gøy å bare ha dem hengende der. Dermed ble posene påfestet noen bittesmå vekter, som i sin tur sørget for at de løsnet fra taket og begynte å sveve rundt i rommet av seg selv. På den måten fant de den vektløsheten de var ute etter. Den opprinnelige ideen var m.a.o. proppen som satt i veien for det de søkte etter. – Det viser seg igjen og igjen at prosessen er mye klokere enn vi er, sa Asle Nilsen.

Så sånn holder Verdensteatret på, når de skaper disse komplekse, spektakulære, poetiske, udefinerbare hybrider av noen forestillinger.

Bedre sesongavslutning kunne ikke Dramatikkens Hus fått på denne foredragsserien, som har slitt litt med å finne både sin form og sitt publikum. Det lover godt for fortsettelsen til høsten, som konferansier Ole Johan Skjelbred forsikret om ville finne sted.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no