Bilde fra Teater Ibsens koronaversjon av Vildanden - et rettsdrama

Professor Grans utfordring

Teatersjef på Teater Ibsen, Thomas Bye, er overbevist om at vi bare har sett begynnelsen av det digitale teatret.

Mindre enn en måned før samfunnet ble stengt ned som følge av Korona-viruset, presenterte BI-professor Anne-Britt Gran en ganske oppsiktsvekkende rapport som i korte trekk dokumenterte at norske teatre opplever en betydelig markedssvikt.

Denne rapporten ble hendig ignorert av en samlet teaterbransje (meg selv inkludert).

For det er i sannhet vondt å lese at besøket ved norske institusjonsteatre sank fra en andel på 35 prosent til rundt 28 prosent i perioden 1993–2000 sett i forhold til befolkningsveksten.

Hvis man ser på besøket ved de samme teatrene i 2017 er andelen 30 prosent. Men da har man inkludert aktiviteter som «arrangementer» og «utleie”, som teatrene ikke spesifikt ble bedt om å telle før i 2014. (Disse tallene utgjør nesten en fjerdedel av publikumstallene på for eksempel Den Norske Opera & Ballett). På toppen av dette påpeker Gran at andelen nordmenn med høyere utdanning nesten er firedoblet i perioden 1980 til 2017, noe som skulle tilsi at det er blitt langt flere potensielle teatergjengere, ettersom denne gruppa er overrepresentert i publikummet, samt at setekapasiteten i Norge har økt betraktelig siden årtusenskiftet. Konklusjonen er altså at teatrene opplever en betydelig markedssvikt.

Under et flammende, morsomt og frekt foredrag om forskningen sin som jeg så på Vinterscenen, Grenland Friteater, hevdet Gran at en av hovedgrunnene til denne markedssvikten er at teatrene ikke har klart overgangen til en digital hverdag. Hun presenterte det nærmest som et være eller ikke være for teatret: Digitaliser, eller dø!

Jeg tenkte mitt.

Men så kom koronaviruset.

Over natta ble alle Teater Ibsens forestillinger avlyst, alle ansatte ble henvist til hjemmekontor og alle produksjonsplaner ble kastet opp i luften.

Det ble raskt tydelig at det var to hovedveier å velge mellom: 1. Stans all aktivitet og permitter de ansatte. 2. Fortsette produksjon tilpasset de gjeldende smittevernregler.

Teater Ibsen valgte alternativ to.

En av grunnene til dette handler om det faktum at teateret årlig mottar 40 millioner kroner fra staten og fra eierne våre som blant annet skal betale lønn til de ansatte. Å stenge teatret, permittere de ansatte – og så sende regningen til den samme staten som allerede har betalt oss, var ikke et alternativ.

Til dette bildet må det presiseres at Teater Ibsen (til forskjell fra flere av våre langt større søsken-teater) kun har én scene – og dermed også et helt annet inntjeningskrav enn flere av de største teatrene. Jeg må allikevel uttrykke min store forundring over at teatersjef ved Den Nationale Scene, Stefan Larsson, som var den første til å permittere sine ansatte, på kulturplot.no er sitert på å kalle «iveren etter å strømme teater på rekordtid» for «onanistisk», uten at noen har uttrykt akkurat hvor arrogant og hårreisende det er.

Den andre – og selvfølgelig viktigste grunnen – var at vi så på situasjonen vi stod i som et mulig veiskille, og som en mulighet til å svare på professor Grans utfordring: Ville vi klare en overgang til et digitalt tilbud over natta?

Svaret var ja.

I løpet av de siste to månedene har Teater Ibsen presentert/produsert en rekke ulike forestillinger, i så godt som alle de «kategoriene» vi har hatt tilgjengelig: Vi har produsert nytt, digitalisert gammelt – og hentet frem fra arkivet. Vi har produsert teater, men også digitalt markedsmateriell av en helt annen kvalitet enn tidligere.

Teaterviter Ine Therese Berg spør i et innlegg her på Scenekunst.no om «korona-aktiviteten egentlig er et symptom på kreativitet eller desperasjon?» Hun spør videre om «det en en reell etterspørsel etter alle forestillingene som hentes fra arkivene».

Til dette må jeg vise til de seertallene som Teater Ibsen har hatt på de digitale forestillingene. Vi sitter på en hel masse tall, som i sum forteller oss at vi har nådd ut til svært mange mennesker som normalt ikke oppsøker Teater Ibsen. Vi opplever kort og godt at interessen for teater har økt i vår region, og at andelen som følger oss i sosiale medier har eksplodert.

Jeg vil også påpeke at det digitale tilbudet har vært gratis, noe som har gjort oss til et lavterskeltilbud. Vi har i sannhet vært der for alle. I vår region er det langt fra noen selvfølge at majoriteten oppsøker teater, så jeg har egentlig ikke ord for hvor viktig det digitale løftet kan ha vært for Teater Ibsen på sikt.

For ordens skyld, til slutt: Det burde være unødvendig å skrive det, men det digitale teatret kan selvfølgelig aldri erstatte det analoge. Selvfølgelig savner også jeg at vi kan møtes i samme rom og kollektivt oppleve levende teater. Men det digitale tilbudet er et potensielt svært viktig supplement til det analoge teatret.

Jeg er overbevist om at vi bare har sett begynnelsen på det digitale teatret, og det er det liten grunn til å være redd for.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER