KUNSTprver13017 Foto: Kilden / Agder teater

Prisen på et vennskap

KRITIKK: Yasmina Rezas stykke Kunst handler i Agder Teaters versjon mer om vennskap enn om kunstsyn – men har skapt en debatt om hva kunst er, utenfor teaterhuset, skriver Anette Therese Pettersen.

Yasmina Reza har markert seg som en av de mest spilte nålevende dramatikerne de siste tjue årene. Kunst ble spilt første gang i 1994, på Théâtre des Champs-Élysées i Paris. Stykket omhandler tre menn og deres femten år lange vennskap. Den ene (Serge) har kjøpt et hvitt maleri, med noen så vidt synlige hvite striper. Vennene hans, Marc og Ivan, synes det er horribelt at han har brukt enorme summer på et slikt kunstverk, og dermed er det duket for et oppgjør i vennskapet.

Stykket er skrevet i Frankrike og for et fransk –mer spesifikt: parisisk – publikum. Iscenesettelser i Norge har en tendens til å spille opp under et elitistisk aspekt ved kunsten og sette det figurative, forklarbare opp mot det det abstrakte, mer konseptuelle.

Titteskap
Regissør Birgit Amalie Nilssen har valgt å fremheve krisen de tre mennenes vennskap gjennomlever, som et kammerdrama – et overdimensjonert, distansert kammer, vel og merke. I Nora Furuholmens scenografi har Kildens teater- og operasal blitt en stor, hvit kube – rett nok med rammekarmer langs sceneveggenes øvre kant. I taket henger et tak, et lokk (som er for lite til å kunne dekke hele gulvflaten), noe som bygger opp under fornemmelsen av et titteskap. Scenerommet refererer slik til den hvite kuben, men også til teaterscenen og dens fjerde vegg.

I rommet er objektene plassert med stor avstand mellom. Foran til høyre står en sofagruppe, fremme til venstre noen esker og en stol. På pidestaller står forskjellige gjenstander – som i et utstillingsrom – blant annet en hvit kaffemaskin. På veggene henger noen få landskapsmalerier. Noe av denne scenografien representerer hudlegen og kunstkjøperen Serges hjem (hvit sofagruppe), noe representerer Marc (landskapmaleriene) og Ivan (pappeskene, som peker mot hans arbeid i papirindustrien).

Samtalen om kunst og kunstsyn mellom de tre kameratene fungerer som et omdreiningspunkt for vennskapskrisen. Slik unngår forestillingen, nesten, å havne i en forslitt debatt om hvorvidt noe er kunst eller ikke. I stedet spør den: Hva utgjør bestanddelene i et vennskap? Hvor mye tåler det? Mennene i Kunst har vært venner i femten år, og kunstkjøpet til Serge er den utløsende faktor i en krise som langsomt har bygget seg opp. De tre spiller ulike roller i hverandres liv, har forskjellige forventninger til hva de skal hente ut av vennskapet – og tilsvarende varierende selvinnsikt i sin egen funksjon ovenfor og verdi for de andre.

2016_at_kunst
Foto: Kilden teater – og konserthus

Spoiler alert!
Det er ikke bare selve kunstverket Serge har kjøpt som provoserer Marc – men også hvor mye han har vært villig til å gi for det: tre millioner kroner. Krisen løses til slutt ved at Serge tilbyr Mark en tusj for at Mark skal tegne på det hvite landskapet. Serge ofrer altså maleriet sitt i det som viser seg å være en symbolsk gest ovenfor Marc, for å bevare vennskapet. Vennskap er altså tilsynelatende viktigere enn penger og kunst. Men det viser seg at tusjen lar seg vaske bort etterpå, noe Serge var klar over – uten at han fortalte dette til Marc. Der brutal sannhet om verdiforskjeller truet vennskapet, kan man kanskje si at det blir den Ibsenske livsløgnen som redder det.

De tre skuespillernes tilnærming til sine roller, og deres respektive bakgrunner og skuespillermetoder, skiller seg fra hverandre og gjør at også forestillingen får et sprikende uttrykk. Dette blir særlig tydelig i deres monologer, som spilles mot publikum – innskutt mellom replikkvekslingene dem imellom. Sondre Krogtoft Larsen som Marc viser et lite register i denne forestillingen og fremstår som flat og vanskelig å få tak på. Thomas Jørstad Pettersen, i rollen som Yvan, blir forestillingens comic relief med bruk av blant annet klønete fakter og etterligning av dialekter. Espen Grjotheim mangler noe av den arrogansen som gjerne skal til for å gjøre karakteren Serge troverdig. Utsagnet om at han elsker kunst blir en påstand eller en fasade. Dette kunne vært et bevisst grep for å vise frem posisjonene til de tre vennene, men det fungerer ikke som et helhetlig grep. Særlig ikke når krisen i vennskapet skal fungere som forestillingens dramatiske høydepunkt.

Avstanden mellom skuespillerne i rommet blir et bilde på avstanden mellom dem i vennskapet. Spørsmålet er bare: hvorfor er de i det hele tatt villige til å strekke seg så langt for et vennskap som forestillingen ikke gir belegg for at eksisterer? Forestillingen beveger seg mellom kammerspill, komedie og en mer tablåorientert fremstillingsstrategi. Det gjør det hele til en ujevn forestilling, men Kunst blir likevel et forelegg for flere interessante diskusjoner i etterkant.

Metateater?
Diskusjonen om kunst og kunstsyn som i forestillingen fremstår som noe utdatert, om ikke direkte bakstreversk, utspiller seg i virkelig tid og rom i etterkant av applausen. I Kristiansandregionens egen avis, Fædrelandsvennen, fikk Emil Otto Syvertsens anmeldelse tittelen Kjedelig, men tar seg opp på slutten. Syvertsens heller lunkne mottagelse av forestillingen har utløst en lengre debatt i samme avis. Det er særlig en kommentar fra Syvertsens kritikk vedrørende valg av spillestil og brudd med den fjerde veggen som skaper debatten:

Og hva er det for en maner som har inntatt vårt teater, at skuespillerne til stadighet skal snakke direkte til publikum, ikke bare  når de har en såkalt «asides», men midt i det som skal være en realistisk samtale? Her må regien ta et ansvar og gi oss realistisk teater, i alle fall en gang i blant.[i]

Regissør (og teatersjef) Amalie Nilssen svarer med en helsides kronikk hvor hun blant annet skriver at ”først og fremst skal scenekunst være nyskapende og bryte vedtatte sannheter og lover.” Videre skriver hun at i ”våre dager er grepet med å la skuespillerne ha ansiktet vendt mot publikum mens de snakker til hverandre, et hverdagslig fenomen.”[ii]

Regissøren er presis i sin beskrivelse av spillestil, da skuespillerne i Kunst etter hva jeg erfarte snakket mot – men ikke til publikum. De hadde ansiktene vendt mot oss i publikum, men teksten henvendte seg ikke til oss, og det var aldri på noe tidspunkt lagt opp til at vi skulle svare eller på andre måter bli involvert.

Fædrelandsvennens kritiker skrev et nytt svar til Nilssen, hvor han blant annet etterlyser mer nyskapning ved teatret: ”Men hvorfor skal Agder teater hele tiden underholde? Når skal teatersjef Nilssen servere et stykke som betyr en forskjell?”[iii]

Man kunne nesten tro at denne debatten var avtalt spill – en iscenesettelse i media. Sannsynligvis er den ikke det, og det er interessant at en forestilling som denne kan provosere fram kronikker i en regionavis som gir rom for utdypning av kunstneriske posisjoner. Syvertsen underbygger sitt ønske om teater som gjør en forskjell med en oppramsing av aktuelle konflikter i egen samtid – altså at han mener teatret bør konsentrere seg om et annet innhold enn Kunst gjør. Teatersjefen på sin side snakker tilsynelatende mer om form når hun vektlegger nyskapning.

Hva er egentlig kunst?
Foreløpig siste bidrag i debatten var en åtte sider lang reportasje i Fædrelandsvennen, med tittelen: Hvorfor er dette kunst?[iv] Reportasjen tar for seg ulike posisjoner og tilnærminger til begrepet ’kunst’. Hva er kunst og hva er ikke kunst, og hvilken funksjon skal kunst ha i våre liv? Det er dette som er stridens kjerne i Agder teaters forestilling Kunst, og det er interessant å se dette utspille seg også utenfor teaterrommet.

Faksimile, Fædrelandsvennen God helg, 30.12.16
Faksimile, Fædrelandsvennen God helg, 30.12.16

 

Jeg har tidligere sett flere iscenesettelser av Rezas tekst på norske scener, og de aller fleste har landet i et slags situasjonskomedieunivers som kan minne om tv-serien Mot i brøstet. Den ble vist på TV2 på midten av nittitallet – samtidig som Rezas tekst hadde premiere på franske teaterscener. Sammenligningen illustrerer muligens også hvordan fransk kulturoffentlighet skiller seg fra norsk – det som kan anses som allmennlære hos førstnevnte, anses som elitistisk her. At Agder Teaters oppsetning velger å løfte frem vennskapskrisen, synes jeg var et godt valg.

Til tross for at Kunst ikke lykkes helt som forestilling, så dannet den utgangspunkt for en lengre samtale om vennskap mellom meg og min medtilskuer etter forestillingen. Når forestillingen i tillegg skaper en større debatt om kunst og kunstsyn i regionens hovedavis, så klarer den som teater å komme i dialog med et publikum og en samtid. Og det vil jeg kalle et aldri så lite stykke kunst i våre dager.


[i] Syvertsen, Emil Otto: Kjedelig, men tar seg opp på slutten, Fædrelandsvennen, 22.01.16, s.32

[ii] Nilssen, Amalie: Kilden, Kunst og teatermanérer, Fædrelandsvennen, 27.01.16, s.22

[iii] Syvertsen, Emil Otto: Gi oss teater som betyr en forskjell, Fædrelandsvennen, 29.01.16, s.29

[iv] Eikeland, Torgeir: Hvorfor er dette kunst?, Fædrelandsvennen (bilag: God helg), 30.01.16, s.5

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER