S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Ole Jacob Hoel – 15. juni 2018

Primalskriket fra nord

Almost Nothing av Henriette Pedersen. Avbildet: Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar. Lysdesign: Tilo Hahn. Kostyme: Kjell Nordström. Scenografi, kostyme: Olav Ryland Myrtvedt. Foto: Sveinn Fannar Johannsson


Publisert
15. juni 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Almost Nothing Regi, koreografi: Henriette Pedersen. Utøvere: Håkon Mathias Vassvik, Sulekha Ali Omar. Lyddesign: Vilde Nupen. Lysdesign: Tilo Hahn. Kostyme: Kjell Nordström. Scenografi, kostymer: Olav Ryland Myrtvedt. Produsent: Morten Kippe. Tekst fra boka Joelle Joelle av: Vibeke Tandberg. Black Box teater, hovedscenen, 9.juni 2018


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/primalskriket-fra-nord/
Facebook

Etterklangen av Almost Nothing er den stivnede geipen, det bunnløse skriket til et menneske gjort lite i et ugjestmildt landskap, skriver Ole Jacob Hoel i denne kritikken som er skrevet som en del av Dansekritikerrørsla.

Lengst nord i Europa, i Norge, like ved Polarsirkelen, bor det også mennesker. I hvert fall inntil videre. Koreograf Henriette Pedersen tar oss i Almost Nothing med til et landskap der det er lyst døgnet rundt om sommeren, og mørkt hele vinteren. Vinteren er desidert lengst.

Dialekt fra lengst nord i landet bidrar sterkt til at vi så tydelig stedfester denne historien. Den arktiske følelsen forsterkes av scenografien, som utgjøres av en kvadratisk, blafrende papirduk som dekker nesten hele scenen. Den gir assosiasjoner både til tøffe havstrekninger og den monumentale ensomheten i en snødekt vidde.

Det er i de siste lysstrålene av sommer, inne i en skog der de få solgløttene uansett knapt får gjennomslag, at handlingen tar til. Skjønt handling, det er en overdrivelse. Den en time lange har brokker av tekst, og tilløp til bevegelse. Det er to karakterer, én fremstilt av Håkon Mathias Vassvik – som stiller i retroskjørt, vidåpen bluse og raggsokker og én kvinnelig aktør, Sulekha Ali Omar, kledd i noe som gir assosiasjoner til Karlsson på taket.

De fremfører et par monologer hver i løpet av forestillingen, hentet fra norske Vibeke Tandbergs roman Joelle Joelle. Monologene består av observasjoner fra en kvinne, om en mann, en skog, en fugl, en katt.

Tekstbrokkene er til å kjenne igjen på scenen, selv om Almost Nothing går sine egne veier, bruker den boka som et fritt utgangspunkt. Monologene er vanskelig å forstå, delvis på grunn av dialekten, mest på grunn av den spastiske måten ordene blir fremført. Det er tydelig at noe står på spill, for ordene blir avlevert med stort besvær, som om aktørene er hardt skadet, eller at noen tvinger dem ut av munnen på dem. En av monologene handler om mannens besværlige forhold til sin motorsag. Motorsagen rister, armene verker, sagflisen spruter. Mot slutten av monologen blir hvert ord så oppspist at vi ikke får med oss hva som skjedde med motorsagen. Kom mannen i skade for å skjære av seg tungen?

Meget mulig er det moderne mennesket i ferd med å kødde til naturen, men det er ikke vår klønete motorsagmann sitt ansvar. Han taper sin kamp mot naturkreftene med bravur, han er i ferd med å gi helt opp. Han identifiserer seg kanskje med det lille dyret med fire bein og et hode som han finner i magen til fuglen han parterer på kjøkkenbenken. Til slutt søker han tilflukt under den omtalte papirduken, bruker den som skjold mot kreftene som truer hans eksistens.

Henriette Pedersen har altså basert Almost Nothing på en roman. Men bokas forfatter er opprinnelig, og mest kjent som, billedkunster; og billedkunst fremstår også som en sentral inspirasjon for koreograf Pedersen.

Den mørke scenen blir svakt opplyst fra høyre side, mens heftig bruk av røykmaskin understreker det øde og uinntagelige. Det er det store bildet, det tidløse, det skulpturelle som griper. Det uforanderlige i naturen, som gjør oss mennesker til sammenligning så små. Enkeltbildet som står igjen på netthinnen, som et ekko av en historie som er sterkere i etterklangen enn under selve forestillingen, er den fastlåste geipen, det bunnløse skriket til hovedperson Håkon Mathias Vassvik. Mer burlesk, mer teatralt, men også enda mer illevarslende enn hos Munch.

Lydkulissene til Vilde Nupen er så sterkt integrert at du til tider ikke legger merke til den. Som når en klukkende lyd muligens indikerer snøsmelting og en ny vår, et piano langt borte i det fjerne antyder rester av en sivilisasjon. I en ti minutters tid skjer ikke noe annet enn at de to aktørene står nesten helt rolig og ser tomt foran seg, mens de svært langsomt siger nedover til de står på knærne. Publikummere som sovner i løpet av disse stemningsmettede, men noe langsomme minuttene, blir belønnet med solid bråvåkning når lyden plutselig skrus på toppnivå og vel så det.

Pedersen er ikke kjent for å være gnien på lydnivået, hun har ikke vært gnien på noen effekter. Men her har hun, som tittelen antyder, skåret ned på vante barokke dikkedarier. Dette er teater vidåpent som Finnmarksvidda, der hvert element får luft, tid og rom.

Men scenebildet er ikke uten burleske elementer. En puddelaktig parykk som følger forestillingen er muligens mest et meta-element, et lekent nikk tilbake til gamle Pedersen-forestillinger, kanskje for å holde det barokke varmt til mer overdådige forestillinger igjen popper opp. Det samme gjelder den bevisste kjønnsforvirringen som har fulgt Pedersens forestillinger, og er nærværende også her. Det er ikke rart om Pedersen følte trang til å ha noen lekne, og antydningsvis muntre, elementer i en ellers ganske tung materie.

Dystre mennesker som bor på hver sin knaus i ugjestmilde landskap. Det er en aura av klassisk finsk fjernsynteater over Almost Nothing, altså en tilsynelatende ensidig dyrking av det eksistensielt miserable.

Der og da, i teatersalen, kan nettopp det monomant mistrøstige overdøve de finstemte nyansene som faktisk finnes i Almost Nothing. Den eksperimentelle formen, med referanser til så vel dans og teater som litteratur, billedkunst og performance, vil for noen sikkert også stå i veien for opplevelsen. Kombinasjonen av eksperimentell form og monoton mistrøstighet kan avgjort blokkere for det sanselige i forestillingen, men Almost Nothing er bygd opp rundt sterke visuelle tablåer. Publikum zoomer inn på ansikter i eksistensiell smerte og ut på det helt store scenebildet. Dette er bilder som i hvert fall hos undertegnede står igjen lenge etter endt forestilling.

Kritikken er skrevet som en del av Dansekritikerrørsla, et kritikerverksted for utvikling of diskusjon av dansekritikk. Det er ledet av Anette Therese Pettersen og er holdt i samarbeid med Black Box teater, Dansens hus, KHIO og Scenekunst.no


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no