Foto: Dag Jenssen.. Scenograf og lysdesigner: Norunn Standal. Kostymedesigner: Anna Hoelsæter Hansen

Postmoderne tenåringsdrama

Bérénice er påpeker på festlig vis likhetene mellom tenåringsdramaet og fransk klassisisme.

Ivar Furre Aams oppsetning av Jean Racines Bérénice minner meg på sitt beste om filmen Clueless med Alicia Silverstone fra 1995 regissert av Amy Heckerling. Det er ikke fordi Aam serverer publikum en amerikansk high school-virkelighet eller at det viktigste i oppsetningen er å være kul, men det er fordi både forestillingen og filmen viser frem hvordan tenåringsdramaets intriger har noen intrikate likheter med verdensklassikere. I Clueless tok regissør Heckerling utgangspunkt i Jane Austens roman Emma og omarbeidet den til et amerikansk tenåringsdrama som finner sted blant rike ungdommer i California.

Bérénice er et fransk klassisistisk dramatisk verk fra 1670 inspirert av romersk historie. Det handler om den palestinske dronningen Bérénice som har et kjærlighetsforhold til den romerske keiseren Titus. Når Titus’ far dør, regner alle med at de skal gifte seg, men Titus avviser henne fordi det er i mot romersk lov å gifte seg med utlendinger. Dette bygges det en enda større intrige rundt fordi Titus ikke tør å si fra til Bérénice selv, men sender sin betrodde venn Antiokus for å gjøre det slutt med henne. Problemet er bare at Antiokus også er vilt forelsket i Bérénice, og med det er det duket for trekantdrama med hemmelighold og forviklinger. Det at verket også slutter med at Bérénice innser at det er like greit å la guttene være, gjør også at ungdomsrammen passer dramaet godt.

Mye regi
Når vi kommer inn, står Ina Svenningdal alene på scenen. Eller, det vil si, helt alene er hun ikke, for publikum er også plassert på scenen med utsikt til det tomme amfiet der det etter hvert også befinner seg noen skuespillere. Utover dette er det nesten ikke scenografi. Senere blir det trillet inn en liten opphøyet scenekonstruksjon med glitterstrimler, og det lekes mye med lyslenker, men innledningsvis er det bare skuespillerne, salen og publikum. Svenningdal vifter med et langt, lilla banner av typen RS-utøvere bruker. Hun smiler inviterende til publikum, sprudlende som en lett forelsket ungpike, men med en distanse som utviser en bevissthet om skuespillerens forhold til publikum. I tillegg til Svenningdal er det tre andre skuespillere på scenen. Eivin Nilsen Salthe og Karl-Vidar Lende spiller henholdsvis Titus og Antiokus, mens Joachim Rafaelsen spiller dramaets tre gjenværende støtteroller helt sømløst.

Bérénice er regissør Ivar Furre Aams avslutningsforestilling på regilinjen på KHiO, og innledningsvis tenkte jeg at denne forestillingen er av en type teater der regien råder. Jeg følte at tekst og regi ikke spilte helt på lag og dro i ulike retninger. Det minnet på den måten om en del mindre vellykket regiteater som var vanligere for 10-15 år siden der teksten ble nedprioritert uten å dekonstrueres mens regien stadig vekk skulle gjøre noe uventet. En av måtene jeg skjønner at teksten og dens materialitet ikke har vært det viktigste i prøveprosessen på Bérénice, er at diksjonen er relativt dårlig i hele ensemblet. Noen ganger mumles det også helt eksplisitt. Racines språk i oversettelse av Halldis Moren Vesaas er nødvendigvis litt oppstyltet, og det bidrar også til at det blir en kontrast mellom regi og innhold. Disse to lagene, og at det blir viktigere hva skuespillerne gjør enn hva de sier, skaper en konflikt i estetikken. Meningsdannelsen ligger i gestene, kostymene og musikken, og det kan derfor virke som om teksten blir et middel spillet kan bruke til ironi og distanse, ikke som noe de har et genuint ønske om å formidle.

Teatral sjarm
Etter hvert finner imidlertid denne konflikten i estetikken sin form, og når jeg skjønner hvor Aam vil med dette, synes jeg det er overraskende intelligent løst. Mye av dette skyldes at Ina Svenningdal spiller den ungdommelige Bérénice med massivt overskudd og stor sjarm. Spillet hennes kler det bevisst uforløste forholdet mellom tekst og form. I tillegg til Svenningdals kontroll på ungpiken, er det særlig musikken som trekker assosiasjonene i retning av de amerikanske tenåringsdramaene. Jeg lurer litt på om det hjelper å ha vært ung på 90-tallet for å kjenne gleden og symbolverdien av musikken. Det spilles blant annet hits av Aerosmith, Take That, East 17 og Toni Braxton, låter som på godt og vondt føles som soundtrack til min egen ungdomstid. I fraværet av scenografi blir lyden og musikken det designet som i tillegg til kostymene i størst grad setter stemningen. I scenen der Titus sier at han ikke kan gifte seg med Bérénice, spilles det filmatisk seiersmusikk for ironisk å understreke Titus’ idé om egen keiserstyrke og beslutningsvilje.

Det er gjennom bruken av det lekent teatrale forestillingen klarer å finne en løsning på den estetiske konflikten. Det er noe litt påtatt postmoderne med det, men det er tilgivelig fordi det er så gjennomført. Når Svenningdal spiller ut Bérénices kjærlighetssorg får hun en håndholdt mikrofon som styrker lyden av hulkingen. Det forsterker leken med det dramatiske og skaper en teatral effekt.

Selv om det gråtes høylydt og det trues med død og fordervelse, er det lite lidenskap i forestillingen. Forelskelsene og konsekvensene kjennes, på tenåringsvis, som noe som kan føles som om det står om livet, men som mest av alt handler om show. Kjærlighetssorg har det også med å gå over. Det klassisistiske dramaet er kjent for å være strengt regelbundet, og det at Racine overholder de tre enhetene gjør at dramaet også har noe sterkt formmessig ved seg som tekstbearbeidingene forsterker. Når dette overflatiske, polerte og stiliserte i dramaet kombineres med en annen form for overflatisk teatralitet skjer det noe, og når dette får lov til å utvikle seg på egne premisser blir det en gjennomgående fin forestilling med vilje og inspirasjon. Det er mye regi, de kunne stolt mer på teksten og latt den spille en større rolle. Men forestillingen står også veldig støtt på egne ben.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER