Popcornteatret

Det er i hvert fall det som er mottoet, eller ett av mottoene, til Det Andre Teatret på Lilleborg i Oslo. Og så langt ser det ut til å tiltrekke seg et stort publikum fra den attraktive målgruppen ’unge’.

Kunst til folket De aller yngste får scenekunsten servert via Den kulturelle skolesekken (DKS) og eventuelle teaterbesøk i følge med foreldre eller andre foresatte. Men i den glidende aldersovergangen fra skolesekk til arbeidsliv ser det ut til å befinne seg et hull (og dermed et stort potensielt marked) som teaterhusene har kjempet om å beseire. Strategiene for å ’lokke’ de unge inn i teatersalene er mange, og resultatet sannsynligvis like sprikende. For ikke å si i stor grad: skuffende. Men så er det noen som lykkes på første forsøk. De kaller seg, treffende nok, Det Andre Teatret.

Litt morsommere På et gigantisk banner som pryder innkjørselen til bydelen Lilleborg i Oslo påstår Det Andre Teatret (DAT) at de er ”nesten som ordentlig teater – bare litt morsommere.” Hva de legger i ’ordentlig’ fremgår ikke av banneret, men de kommer også med følgende oppfordring: ”drøm litt større”.

I henhold til teatrets egne nettsider begynte historien i 2008 "da en liten gruppe fra Teater Liksom bestemte seg for at byen trengte et sted som kunne utvide teatertilbudet med utgangspunkt i improvisajon.” Improvisasjonsteatergruppen Teater Liksom holdt på det tidspunktet til på Chateau Neuf, men hadde begynt å se seg om etter et større sted for å utvide praksisen. Stedet ble altså et tidligere verksted på Lilleborg, og siden åpningen for ett år siden har teatret rukket å etablere seg – samt stadig utvide forestillingsplanen.

Popcornsuksess I forkanten av denne sommeren gikk debatten en smule varm omkring lederstrukturen på Dramatikkens Hus, utløst av at kunstnerisk leder Kai Johnsen trakk seg fra jobben. Diskusjonen omhandlet maktstrukturer og fordeling av makt mellom administrasjon og kunstnerisk ledelse – samt en prinsipiell diskusjon omkring rammevilkårene for kunsten og kunstnerisk ledelse.

Ber du DATS teatersjef og kunstnerisk ansvarlig Nils-Petter Mørland om å fortelle om sitt teater,trekker han sannsynligvis fram popcornmaskinen som teatrets største triumf. Det Andre Teatret belager seg nemlig i stor grad på dugnadsånd, samt reklamerer med ”billig øl, billig billetter og flotte toaletter” – og i det regnestykket er det salget av popcorn som gir størst overskudd.

I motsetning til andre scenehus ser ikke dugnadsånden ut til å være forbeholdt oppstartsfasen, men snarere tenkt som en del av teaterhusets ånd. Det er meningen at det skal være lyst- og viljestyrt, og med det må man anta at teaterlederne bevisst prøver å unngå en struktur hvor store deler av ressursene forsvinner i administrasjon.

Dugnadsånd Et dugnadsdrevet hus har selvsagt sine svakheter. For det første avhenger det av frivillige, noe det så langt ikke har skortet på – samt en svært engasjert ledelse som klarer å motivere resten. Men – kan hende er ikke det en ulempe? I stedet for å etablere en struktur først, for så å finne innhold og publikum, så kan det kanskje være et fortrinn at man i større grad bruker etableringsfasen på mer kortsiktige mål. DAT har valgt å fokusere på innholdet og utvide/tilpasse rammene underveis.

Deres uttalte oppstartsmål var å holde ut i minst seks måneder, samtidig som ett av mottoene altså er ”drøm litt større”. To tilsynelatende motstridende utsagn – men kanskje handler det om å hele tiden fortsette å utvide drømmene, og slik drømme stadig større?

Debattrom? Debatten omkring Dramatikkens Hus kom i forlengelsen av nyheten om at teatret skulle inngå i et samarbeid med den danske dramatikeren Christian Lollike og hans arbeid med en teatertekst basert på Anders Behring Breiviks manifest. Reaksjonene lot ikke vente på seg, men foreløpig har debatten belaget seg på prinsipielle problemstillinger og ikke et faktisk verk, siden dette fortsatt er under utarbeidelse.

DAT er et eksempel på at scenerommet kan fungere som et diskusjonsrom i seg selv, ikke bare et refleksjonsrom eller et utgangspunkt for en debatt. De fleste forestillingene jeg har vært på har hatt et humoristisk tilsnitt og en lett tone, men formatet kan også være en egnet form for diskusjon og uttesting.

Men med improvisasjonsbasert teater er alle forestillingene på DAT i prinsippet åpne for innspill, og i mange av forestillingskonseptene er publikum direkte medskapende i forestillingens narrative og tematiske innhold. Det er selvsagt utøverne selv, eller regissøren, som har det siste ordet i forhold til hvilken tematikk som velges eller hvordan man velger å løse situasjonene som foreslås, men i prinsippet står alle muligheter åpne omtrent hver kveld. I tillegg til å være et visningssted for improvisasjonsteater, tilbyr også DAT kurs for nybegynnere – samt belager seg som nevnt i stor grad på frivillig virksomhet. Publikum kan med andre ord selv bestemme hvor involvert eller deltakende de ønsker å være i scenehuset og dets forestillinger.

Entusiastisk publikum Som del av publikum også i Chateau Neuf-perioden har jeg så å si fulgt DAT gjennom hele tilblivelsesprosessen. Og noe av det som kjennetegner både Teater Liksoms forestillinger der, og DATs produksjoner på Lilleborg, er et ungt og entusiastisk publikum.

I forbindelse med utvidelsen har de beholdt de ’gamle’ forestillingskonseptene, som allerede nevnte Teater Liksom – men andre har også kommet til. Programmet deres er inndelt i sesong- og barneforestillinger, samt konserter, gjestespill og prøvekaniner. Sistnevnte er et samlebegrep for uttesting av teaterideer. Til tross for at det muligens er ungdomspublikummet, som her nok i stor grad består av studenter, som er det mest ettertraktede, er det kanskje barneforestillingskonseptene jeg synes er mest interessante.

Lekene slår tilbake Det vises barneforestillinger både i samarbeid med Den kulturelle skolesekken, og som åpne forestillinger – da primært i helgene. Isenkramteatrets forestilling Lekene slår tilbake er et godt eksempel på hvordan DAT fungerer. Forestillingen baserer seg til dels på et medvirkende publikum, på den måten at man tar utgangspunkt i gjenstander (leker) som publikum har med seg og skaper fortellinger ut fra disse.

I likhet med mange av de øvrige forestillingskonsept til DAT er utøverne på plass i scenerommet og småprater med publikum når de ankommer salen. De samler inn leker og etablerer en trygg og åpen atmosfære, og når forestillingen starter er det fortsatt åpent for innspill fra publikum. Lekene slår tilbake har en episodisk dramaturgi, hvor utøverne improviserer fortellinger omkring hver leke – med utgangspunkt i den, samt innspill fra publikum. Når én situasjon er tømt for muligheter, utleveres den aktuelle leken til sin eier og man henter fram en ny for å opprette en ny situasjon.

Alle forestillingskonseptene til Det Andre Teatret kjennetegnes ved en skissert dramaturgi, hvor innholdet alltid utvikles der og da – delvis i samarbeid med publikum. Voksenforestillingen Instant Broadway er et eksempel på et lignende konsept. Her tar man utgangspunkt i musikalformatet, og gjennom innspill fra publikum bestemmer utøverne hvor handlingen skal legges og hva slags konflikt den skal ha. Resten, inkludert sangene, improviseres fram som en lek med musikalsjangeren.

Verdens yngste improvisatør Teatersjefen har også etablert et barneforestillingskonsept sammen med sin tolv år gamle sønn, Simon. Forestillingen heter Father and Son in the 24th Century og retter seg mot et sci-fi-interessert publikum. I likhet med de andre forestillingene er også denne basert på improvisasjon, med innspill fra publikum. Men forestillingen illustrerer også tydelig noen av premissene som jeg tror teatrets generelle suksess bygger på.

I dialogen og samspillet mellom Mørland Junior og Senior blir det tydelig at forestillingen belager seg på en gjensidig respekt for og trygghet på hverandre, og ikke minst: gjensidig glede. Teatersjef Mørland skriver på teatrets nettsider at ”aller mest tror vi på teater som er i dialog med publikummet sitt på en måte og som er laget av folk som synes det er gøy.” I praksis tror jeg dette er lettere sagt enn gjort, men det er desto mer gledelig å se at de faktisk lykkes i dette.

Suksessformel? Hvordan gjør de det? Med repertoar som stadig øker i omfang og med et publikum som hittil har vist seg svært lojale – besitter DAT en suksessformel? Foruten en tydelig kunstnerisk profil, så tror jeg det også beror på en raus lavterskelholdning. Alle er velkommen, og huset ser ut til å være godt befolket også utenom åpnings-/forestillingstid. Men når det er sagt, så er det også på sin plass å nevne at teatret fortsatt kjemper hardt for å få det til å gå rundt økonomisk.

Hva det i praksis innebærer å stadig drømme større antar jeg at man får se noen svar på i de kommende sesongene. Forhåpentligvis innebærer dette en styrket økonomi slik at teatret kan fortsette å tilby gjestespill fra både inn- og utland, egne forestillingskonsepter og ikke minst fortsette å utforske nye konsept som Father and Son in the 24th Century.

Selv om teatret har lave priser og lav terskel for sitt publikum, håper jeg de fortsetter å holde på sitt høye ambisjonsnivå og engasjement. Det er muligens popcornet som står for den største inntjeningen, men jeg har likevel inntrykk av at det er forestillingene folket kommer for. Fortsett festen!

Ytringsfrihet og paragraf 100 i grunnloven er rammen rundt Dramatikerforbundets 75-årsmarkering. I den forbindelse er det opprettet flere skribentstipend. Denne teksten er finansiert av et slikt for Scenekunst.no.