Bilde fra forestillingen Mulla Sigurd av Turnékompaniet. Foto: Turnékompaniet

Politisk korrekt?

Etter pandemi og streik er det sprekt gjort av Teater Innlandet å nærmest stunte noe de kaller «Politisk korrekt teaterfestival». Begrepet ble imidlertid hengende og dingle i løse lufta som et litt irriterende sesam sesam.

«Norsk teater er inne i en veldig bra periode med mange skarpskodde teatersjefer rundt omkring i regionene, med en retning og en tanke bak det de gjør», sa Nationaltheatersjef Kristian Seltun i et stort intervju jeg hadde med ham i våres. Jeg kan herved avsløre at Thorleif Linhave Bamle var en av dem han hadde i tankene. Da hadde Bamle, som sjef for Teater Innlandet, prestert bragden å sende en høyst sjelden og ureglementert versjon av Shakespeares Julius Cæsar ut på turné over hele det vidstrakte Innlandet.

Nå tar han mål av seg til intet mindre enn å rehabilitere begrepet politisk korrekt. Da jeg spurte ham om det kom til å bli den faste tittelen på den årlige teaterfestivalen som for første gang ble lansert nylig svarte han ja med den aller største selvfølge. Han er ikke skvetten, og det er kanskje ingen dum egenskap å ha når du skal lede et moderne teater blant de tradisjonsrike flatbygdene. Men en del av de ansatte på hans eget teater ønsket nok på et tidspunkt i høst at han hadde vært litt mer skvetten. Han var en av sjefene som gikk hardest ut mot den nå avslutta streiken blant de ansatte ved norske teatre og orkestre og deres forbund, Fagforbundet. Hvor «politisk korrekt» var det?

Festivalen ble avviklet på en både vennlig og profesjonell måte, men det var merkbart at sårene etter den nylig avslutta konflikten ikke var helt leget ennå. – Vi jobber med saken, men det tar tid, sa en av de ansatte da jeg spurte hvordan det gikk. – Tilliten er tynnslitt, men vi er avhengig av å jobbe sammen, sa teatrets hovedtillitsvalgte Thorleif Silkebækken til Hamar Arbeiderblad etter at streiken for en livslang og kjønnsnøytral pensjonsordning ble avsluttet med det de streikende selv anser som en seier.

Festivallogo for Politisk korrekt teaterfestival.

I drag’ens tegn
Politisk korrekt teaterfestival på Hamar sto i stor grad i kjønnsidentitetens tegn. Ved siden av Heddaprisvinneren fra 2018, Tobias og dagen det smalt, om en gutt fanget i ei jentekropp, var det Safe space med den oslobaserte dragking-gruppa Gutta, Drag Syndrome fra London, verdens eneste drag-ensemble der skuespillerne utelukkende består av personer med Downs syndrom, og ikke minst David Hoyle, som avsluttet den dagen, 19. november da jeg hadde anledning til å være tilstede på festivalen.

Hoyle er noe av det nærmeste man kommer en legende i levende live. Han kommer fra Lancashire hvor han som ung homofil performancekunstner startet sin karriere med å spille på en lokal working men’s club. Siden flyttet han først til London og deretter Manchester hvor han etablerte «anti-drag queen»-karakteren The Divine David, som også hadde sitt eget TV-show på både BBC og Channel 4. Som publikummer er det fort gjort å få en overflatisk følelse av at har du sett en drag-artist så har du sett dem alle, med den gjentatte dyrkingen av overdådighet og dekadanse. The Divine David tok mål av seg å være et alternativ, med sin innbakte kritikk av det borgerlige Storbritannia og den «materialistisk-hedonistiske homoscenen». På Teater Innlandet sto han fram under eget navn, kledd opp i fulle feminine pontifikalier. Det var David, en mikrofon og publikum, hvor han framsto som en slags healer for oss alle sammen. En gang var jeg til stede på et Ann Liv Young-show i foajeen på Black Box teater. Hun vandret rundt blant publikum og spurte i en aggressiv, invaderende tone: Onanerer du? Hvor ofte? Hvorfor spiller du offer? Hun skjelte oss ut for vår skandinaviske tilbakeholdenhet: «Kom igjen da, stå opp for deg selv! Hva er galt med dere? Hvorfor sitter dere bare der?»

På Hamar sist fredag kveld hadde David Hoyle den stikk motsatte innfallsvinkelen. Han nærmet seg publikum med genuin respekt og hengivenhet med utgangspunktet at alle som var i rommet, med sine sperrer eller skjevheter, sine spektakulære eller ordinære liv, var like vakre og verdifulle. Han stilte spørsmål som også kunne kjennes kontroversielle, som: Har du vært gjennom en MR-scan? De som nølte lot han være i fred. Men da han prøvde igjen en stund seinere fikk han som regel svar. Tilliten var opprettet, rommet kjentes trygt å være i. Det var visst uvanlig vindfullt på Innlandet under festivalen. Det merket jeg ikke noe til da jeg beveget meg ut i Hamar-natta etter å ha opplevd David Hoyle.

David Hoyle. Foto: Nationaltheatret

The Kippersunds
Et annet markant trekk ved den politisk korrekte teaterfestivalen var The Alle Steds Nærværende Kippersunds. De fire Kippersund-søsknene, Anders, Inga-Live, Peter og Jonas utgjør nærmest et stedlig annen-generasjons scenekunstdynasti. De er høyt og lavt i det lokale kulturlivet, de turnerer flittig med sitt eget Turnékompaniet og driver Hamar Teater sammen. Det var naturligvis en av festivalens arenaer. Oppvokst i Ingeborg Refling Hagens Suttungbevegelse og Suttungteatret, er de spesialisert på enkelt, nedstrippet fortellerteater av beste merke. Kollektivforestillingen Mulla Sigurdhandler om deres egen oldefar, Sigurd Folkestad, som utvandret til Wisconsin hvor han fikk bygget hele fem kirker. Han prekte i alle sammen på sitt morsmål(!) og giftet bort dattera si til fetteren hjemme i Norge. Fortellingen har et voldsomt driv. Søsknene spytter ut replikker som en firhodet variant av Ole, Dole og Doffen, med heftig bruk av bevegelser og posisjoner over hele rommet. På den måten synliggjør de hvor nært i tid denne fortellingen egentlig befinner seg. At disse søsknene er samspilt tar jeg for gitt, enda mer imponerende synes jeg det er at de både orker og klarer å etablere og videreføre et så tett og intenst samarbeid. Jeg elsker søstera mi, men vi er enige om at vi ikke kan jobbe sammen!

Anders Kippersund hadde også premiere på en liten monolog, Verden går under, jeg prøver å gjøre noe, men føler meg litt teit, om den gangen i 2008 da han, i godt voksen alder, stilte seg til rådighet for Natur og Ungdom i en lenke-seg-fast aksjon mot E6-utbygginga mellom Minnesund og Rudshøgda. Også den preget av selvironisk lunhet og en usvikelig forteller-timing. (Et forarbeid til monologen ble publisert her på Scenekunst.no i 2011.)

Lukta av våt høy
Hver av festivaldagene ble krydret med en «Politisk korrekt tale for dagen». Blant talerne som ble hanket inn var kritikerkollega Mariken Lauvstad, som på forhånd hadde bestemt seg for å prøve å være «folkelig». Hva det egentlig betyr er jeg ikke sikker på, men talen hennes var uansett morsom og poengtert og rettet seg mot den stadig eskalerende bruken av stråmenn, som gjør at lukta av våt høy begynner å bli plagsom.

Denne første utgaven av Politisk korrekt teaterfestival var, etter korona og streik, blitt stablet på beina i siste liten, og den ble uformelt avviklet under navnet «testival». Den må derfor få muligheten til å vise hva den egentlig er god for. Uansett er det sprekt gjort å ta et såpass ambisiøst initiativ på en så uformell måte for første gang i et område hvor det ikke finnes noen tradisjon for det og ingen forventer det. Talene understreker imidlertid litt av det som var denne første testutgavens problem. I sin åpningstale flagget teatersjef Thorleif Linhave Bamle store ambisjoner på vegne av teatret som en dagsordensettende politisk kraft. Han avsluttet med å «invitere dere alle til å være med å diskutere» hvordan dette skal realiseres og hvordan neste utgave av festivalen skal se ut. Nå kan diskusjoner oppstå hvor- og nårsomhelst, helt av seg selv, noe som jo ofte skjer på slike festivaler. Det er likevel bemerkelsesverdig at en festival med denne typen ambisjoner så vidt jeg kunne se ikke inneholdt ett eneste programpunkt der begrepet politisk korrekt ble belyst, diskutert og satt i sammenheng med det kunstneriske programmet. På den måten ble begrepet hengende og dingle i løse lufta som et litt irriterende sesam sesam. Vi vet jo alle hvem som pleier å bruke det og hvorfor, men nettopp derfor fordrer dette gjenerobringstoktet et minimum av refleksjon og grundighet. Ja, drag er visst per definisjon politisk korrekt, det er til og med opprettet som eget fag på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole på Ringsaker, akkompagnert av de sedvanlige shitstormene, men…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER