PIT kuttet Foto: Foto: Kyrre Jansen/Porsgrunn Dagblad

PIT

De tre bokstavene er godt kjent. Om to dager starter Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

Telefonintervju med Hans P. Eliassen og festivalsjef Trond Hannemyr

Festivaler kan være en tid for nyskaping, for det som blir toneangivende i senere sesonger. Er det slik med PIT også?

– Vi har vært tidlig ute med nysirkus, som har etter hvert fått godt fotfeste i Norge. Festivalen har som ambisjon på generelt plan å hente inn nyskapende, internasjonal scenekunst. Det er noe av hensikten med festivalen. Da vi startet opp for 18 år siden, noen år etter at Oslo internasjonale teaterfestival ble lagt ned, var det et vakuum, en mangel på internasjonale gjestespill i Norge. I den bakevja mente vi at noen må få vannet til å renne igjen. Situasjonen har gudskjelov endret seg siden den gang. Jeg synes vi har en bra miks nå: De programmerende teatrene som Black Box Teater og Avantgarden har sin profil, så har du Stamsund Internasjonale Teaterfestival med en annen profil, og oss. Til sammen gir det en stor bredde av internasjonale gjestespill. Vi er ikke like. I lang tid var også figurtaterfestivalen i Kristiansand en viktig berikelse av feltet innefor sin sjanger, men den er dessverre lagt ned.

Programmer deres ser ikke spesielt teksttungt ut?
– Vi kommer jo fra et veldig fysisk teater. Vi programmerer ikke tematisk, men prøver å vise en bredde innenfor sjangrene vi synes er fascinerende. Vi bruker vår energi på å programmere det teatret vi kjenner best.

– Teater i forandring
– Det er kanskje ikke et tema, men det er en liten tråd som går gjennom årets program, vil jeg si. Det er mange fortellinger som skal fortelles. Noen bruker tekst. Monica Hunken fra New York jobber foreksempel tekstbasert. Litterært teater skal være til stede selv om vi liker andre fortellerteknikker enn teksten. Men ellers bruker scenekunstnere stadig mer av hverandres grep, audiovisuelle, litterære og fysiske. Teatret er definitivt i forandring og det blir færre stereotyper. Selv institusjonsteatrene er ikke så teksttunge lenger som de en gang var.

Betyr det at skillet mellom institusjonene og det frie feltet i ferd med å løses opp, mener dere?

– Ja. Gudskjelov, må jeg si. Det er i ferd med å mykes opp. Vi er stadig oftere inne på hverandres arenaer. I Danmark har jeg fått inntrykk av at du ser de samme skuespillerne på de veldig etablerte scenene som på de bitesmå sidescenene. Det er en mye høyere besøksfrekvens på hverandres arenaer enn i Norge. Jeg synes det er interessant og det er dit vi bør komme. Hvorfor det ikke er helt slik her, handler mye om økonomi. De frie gruppene sliter med å betale teknikere og skuespillere slik institusjonene har budsjetter til å gjøre. Jeg håper og tror at miljøene beriker hverandre når skuespillere vandrer mellom ulike prosjekter. Samtidig skal det finnes skiller også så man får ulike typer teater.

– Forbausende like programmer
– Et viktig skille mellom institusjonene og de frie gruppene som fortsatt består, handler ikke om økonomi. Det gjelder programmeringen. Institusjonsprogrammene er forbausende like. Det er de samme stykkene, gjerne med samme regissør og skuespilllere. Signaturen, det som kjennetegner det enkelte teatret forsvinner. I det frie feltet har du sterke kunstnere bak prosjektene og ensembler som jobber med en kunstnerisk ide over lang tid, gjerne år. Du gjenkjenner hva som kommer fra de ulike gruppene.

Duoen framhever en sterk regionteatersjef som et unntak:

– Sogn og Fjordane Teater gjør noe interessant. De har en teatersjef (Terje Lyngstad, red.anm.) som i flere år nå har prøvd å programmere forestilinger som taler til publikum i Sogn og Fjordane.

Lokal festival

Hvem besøker PIT?
– Vi lager en festival i Porsgrunn. Sånn sett er vi veldig opptatt av det publikummet som finnes i regionen. Det er rundt 200 00 mennesker, og  de er vært kjernepublikum. Hadde vi vært først og fremst opptatt av teaterfolk fra Oslo, hadde vi lagt festivalen dit. Men de kommer selvsagt de også. Teaterfolk fra hele Norden kommer.

Eliassen og Hannemyr mener de har en stor fordel som arrangør:

– Vi er et teater som arrangerer en festival. Vi vet hva som er viktig for kunstnerne som kommer, og de føler seg vel tatt i mot. Og siden vi er en liten by, står hele byen på huet under festivalen. Det er morsomt å spille på festival når den preger hele byen. I en storby kan du ha 12 festivaler samtidig uten å merke det.

Ingen store innescener
– Et kjennetegn for PIT er at vi aldri har hatt de store innendørsscenene. Det har blitt et særpreg at vi spiller på odde steder. Det har nok senket terskelen for mange publikummere, for det føles ikke så krevende og høytidelig som å gå inn i en storslått teatersal. Jeg snakket med en gutt fra Porsgrunn som hadde flyttet til Oslo for å studere. Han sa at han hadde vært på Nationaltheatret. – Det var rart teater, det! utbrøt han. Det er mange her som har vokst opp med Grenland friteater og PIT og som har inntrykk av at det er sånn teater er.

Dette er i ferd med å endre seg. Om ett år skal kulturhuset Ælvespeilet stå klart til åpning. Hovedsalen rommer opp til 400 publikummere. Grenland Friteater er mest begeistret for skyveamifet som kan endre scenerommet etter behov fra flatt gulv til bratt amfi.

Odin teatret fikk ikke etablert seg i Norge pga manglende støtte. Er det et tap for norsk scenekunst – eller er det kanskje en styrke siden gruppen muligens har fått flere impulser fra andre land på grunn av "utflaggingen"?

– Det blir hypotetisk. Det er typisk for norske myndigheter at de ikke kunne bli her, men takk og pris at de dro til Danmark. Norske myndigheter og Oslo by hadde aldri gitt dem muligheten de fikk der.  De har blitt et gruppeteater som har preget teatret som sådan. Det er en begivenhet at de kommer tilbake, slår duoen fast i kor.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER