Piknik i Ramallah

Due to the critical situation, escalation of killings and to pay respect to the mourners the performance Area Y is cancelled today. We will be back performing tmw. Please phone Sareyyet Ramallah to reserve for tmw. If you had reserved for 2day, you will have a place for tmw. Sareyyet Ramallah, Siljeholm/Christophersen and Area Y team

I slutten av juli ble en 14 år gammel palestinsk gutt skutt i brystet av israelske styrker. Dagen etter døde en 18 måneder gammel gutt i en mordbrann, sannsynligvis påsatt av israelske bosettere. Bare to i en lang rekke drap i sommer.

– Det var en vanskelig prosess å vurdere hvorvidt vi skulle avlyse en forestilling. I prinsippet kunne vi avlyst alt, sier koreografene og danserne Helle Siljeholm og Sara Christophersen, nylig hjemvendt fra Ramallah etter at Area Y, første oppføring i deres treårige norskstøttede samarbeidsprosjekt med organisasjonen Sareyyet Ramallah er gjennomført.

Jeg treffer dem på utendørskafé på Grünerløkka, hvor støynivået må være det eneste som likner på det de nettopp kom hjem fra.

Helle Siljeholm og Sara Christophersen. Foto: Chris Erichsen

Slitasje og apati – Det har ikke vært mye å glede seg over i sommer. Det har vært mange drap. Slitasjen er stor og apatien griper om seg. Men vi kan ikke gi opp, og overlate arenaen til drapsmennene og terroristene, sier Sara Christophersen, som selv snart setter et nytt liv til verden.

Det treårige prosjektet foregår i samarbeid med den frivillige organisasjonen Sareyyet Ramallah, som står som arrangører av den årlige festivalen Ramallah Contemporary Dance Festival. Helle og Sara, som har jobbet sammen siden 2006, kom i kontakt med dem i forbindelse med et pilotprosjekt for en danseskole i Beirut i 2009. Sara er selv til dels oppvokst i området. – Som datter av en diplomat bodde jeg i Jerusalem i to år i min oppvekst og har fortsatt mange venner der. Interessen for politikk og verden utenfor Norge har vi felles. Vi er begge opptatt av samfunn og maktrelasjoner.

Hva er motivasjonen og målet for prosjektet deres?

– Palestina er jo ikke noe enkelt sted å reise til og fra. Det er ikke som å ta en svipptur til Brussel. Veldig mye av fokuset på dansefeltet har vært rettet mot denne ene årlige festivalen da alt liksom skal skje. Mange av de internasjonale kompaniene som kommer dit er flaggskipkompanier som er støttet av Goethe Institut, det franske kulturinstituttet, British Council og så videre. De har lite med det som faktisk foregår i Palestina å gjøre. Danserne ønsket noe mer enn det. De ønsket mer kontinuitet i sitt daglige arbeid. Et hovedmål er dermed å utvikle en mer selvstendig palestinsk dansescene, sier Helle.

Foto: Yazan Khalili

Hvordan går det med det?

– Vi har nå holdt på i ett år og vil gjøre noen forandringer for de to neste årene. For å oppnå en slik selvstendighet må palestinerne selv mer på banen i alle ledd. Muligheten for utvikling av eget arbeid, på et selvstendig grunnlag, må opp. Hvis du bare kan jobbe når du får penger fra Norsk kulturråd eller Utenriksdepartementet, har du et problem.

Hvordan få til det?

– Nå planlegger vi, i tett samarbeid med både kunstnerne og Saryyet Ramallah, å etablere både residens og flere undervisningsmuligheter for palestinske dansere. En annen idé er å opprette en alternativ, mer prosessorientert festival, et laboratorium hvor det ferdige resultatet står mindre i fokus. Saryyet Ramallah er jo ikke en spesifikt kunstnerisk organsisasjon. Det er en gammel organisasjon som driver med alt mulig; sosialt arbeid, speiderbevegelse, trening, fritidsaktiviteter. Administrasjonen der har ikke nødvendigvis kunstnerisk kompetanse. Vi er blitt en del mobbet for alle mailene vi sender fra oss hele tiden. De kan ikke skjønne meningen med dem. Så ja, kulturforskjellene er der. På den annen side: Vi to har jobbet lenge sammen og har vært mye i området. Dette hjelper oss når vi er midt i et prosjekt med så mange dimensjoner, som hele tiden dreier seg om å finne mulige løsninger og ideer for ulike kunstneriske, pedagogiske, økonomiske, politiske og institusjonelle problemstillinger.

Foto: Yazan Khalili

Orientalisme Lukter ikke dette litt av det den palestinsk- amerikanske forfatteren Edward Said kalte orientalisme, altså et eurosentrisk syn på de andre fra det fjerne Østen?

– Jo, men vi kan ikke ikke være oss selv. Vi kan ikke gå rundt og late som om vi er palestinere. Enten vi vil eller ikke, har vi med vår egen bagasje. Dette er det viktig at vi er oss bevisst. Vårt mål er hele tida å legge om strukturen og endre på bildet av at vi skal være bedreviterne og de snille giverne, og at de skal ta imot og være takknemlige. Det er klart at ingen gir nøytrale penger, alt er av politisk natur, ikke minst i Palestina, som står med begge beina i dette problemet. Men det største problemet er den israelske okkupasjonen, som umuliggjør en selvstendig palestinsk økonomi. I denne situasjonen blir det å etablere mer uavhengige frisoner, finne mulige lommer i de etablerte strukturene, et viktig mål. ”American aid” [et nordamerikansk regjeringskontrollert hjelpeprogram, red. anm.] er for eksempel kjent for å trekke pengene sine rett som det er. Norske penger blir her sett på som gitt med færre føringer, derfor er de også attraktive. Uansett må en alltid lete etter nye måter å arbeide uavhengig på. Vi bestreber oss på å møtes på et likt plan. Vi prøver å være så bevisste som mulig om de strukturene som automatisk oppstår i kraft av at vi kommer fra Vesten Med Pengene. Samtidig støter vi hele tiden på det lokale etablerte hierarkiet, som er sterkt. Vi har ingen klare svar på forhånd, men må hele tida reflektere og endre på ting underveis.

Hva er den største utfordringen?

– En av dem er å se helheten. Vi prøver å se ikke bare Ramallah, men Palestina under ett, uavhengig av muren. Okkupasjonsstrategien til Israel er jo å splitte opp og isolere palestinerne seg imellom, i Gaza, Vestbredden, palestinere som bor i Israel osv. Utfordringen i en sånn situasjon er å få til møtepunkter og bygge nettverk. Ramallah er på mange måter en boble. Det er der pengene kommer og der kunsten og kulturen utfolder seg, mens Øst-Jerusalem dør ut fordi Israel bevisst går inn for å drive palestinerne ut derfra. Og ikke minst eksisterer det også store politiske motsetninger innad i Palestina. Mange av de mest konservative, eller radikale alt ettersom, kreftene ser med skepsis på en organisasjon som Saryyet Ramallah. Festivaldirektøren Khaled Elayyan er presset fra to kanter: På den ene siden Israel, på den andre siden de kulturellt konservative, radikale islamistene. Hamas vant, for første gang, ungdomsvalget ved det største universitetet på Vestbredden. Det lover ikke godt for holdningen til dans og andre kunst og kulturformer. Penger som ikke kom som først lovet, gjorde at årets dansefestival ble annerledes enn arrangørene ønsket. Det viktigste var imidlertid å ikke avlyse, noe som i seg selv var en seier over de konservative kreftene.

Area Y ”Dette er en del av arbeidet med å styrke institusjoner i Palestina som er nødvendig med tanke på en fremtidig selvstendig palestinsk stat,” sa Cecilie Willoch i UDs kulturseksjon til Aftenposten om prosjektet deres. Det låter fint, men litt programmatisk, kanskje?

– Det er klart at dette må hun si. Det er jo en vesentlig begrunnelse for å gi disse pengene. Vi som kunstnere står imidlertid friere. Vi står midt oppi det og må konstatere at det er ikke så mye å rope hurra for i øyeblikket. Å styre klar av den generelle apatien krever eksepsjonelt mye pågangsmot, og akkurat nå er det hele nede i en bølgedal. Men igjen: Vi kan ikke gi opp. Og vi har heldigvis ofte følelsen av at det vi gjør, kommuniserer.

Gjorde Area Y det?

– Ja. Area Y ble en snakkis i Ramallah, noe som nok var en effekt av at mange så noe annet enn det de trodde de gikk til. Mange uttrykte i forkant at de ikke var så glade i dans. Det de er vant til er litt mer det en kanskje kan kalle ”moderne dans”, men dette var noe helt annet.

Ja, hva var det?

– Vi inviterte folk på piknik i det fri og viste ulike kunstneriske opptrinn med utgangspunkt i landskapet og gamle palestinske fabler og folkeeventyr. Det var et resultat av vårt arbeid for å få til direkte kunstneriske møter mellom oss som var med. Palestina er jo noe hele verden har et forhold til, ikke minst gjennom Bibelens fortellinger knyttet til jul og påske, men det er ikke så mange som vet så mye om dette hardt prøvete området. Vi snakker om et område fullt av historier og myter som hele verden kjenner, og som er i ferd med å forsvinne.

Hvorfor tittelen Area Y?

– Etter Osloavtalen ble området delt inn i soner: A, B og C. A er palestinsk kontrollert, C er israelsk og B er en kombinasjon. For oss ble Area Y en frisone. Det viste seg at området som vi trodde var A, var C, altså israelsk kontrollert. Forestillingen ble akkompagnert både av forbipasserende esler og av Apache-helikoptere, av ulovlige israelske bosetninger og såkalte "diplomatic housings" for rike palestinere, som likner mistenkelig på bosetterarkitekturen. Vi befant oss i forgrunnen av alt dette, i en lun olivenlund med utsikt til vakre trær og med sola i horisonten. På den måten spilte kontrastene og det uforutsigbare på lag. Det fungerte fint, og forestillingen skal på turné i Palestina neste år.

Foto: Yazan Khalili

Forestilling som forsvinner – Forestillingen blir dokumentert i en bok som er laget av en palestinsk billedkunstner og skal handle om en forestilling som forsvinner. I samme åndedrett inviteres folk til å spise boka når de har lest den.

– Det skal være litt hard jobbing å spise den, så en må tygge papir, men det er ikke farlig. Det blir dermed en konkretisering av en kunnskap man tar til seg. Dette er en tradisjon som skriver seg fra en beduinstamme som, da de skulle lære seg å lese og skrive, dyppet bokstavene i salt og vann og spiste dem og dermed helt konkret absorberte den kunnskapen de ervervet seg.

Hva blir neste prosjekt?

– Å tøye grensene ytterligere. Vi ønsker som sagt å se Palestina under ett. Bare det å sende Area Y på turné, å teste ut hvor en sone Y kan befinne seg, er en måte å tøye grensene på. Vi kommer også til å igangsette flere produksjoner for barn og unge, gjerne spontane, av popup-typen, hvor vi for eksempel ikke innholdsmessig, men helt konkret. later som om muren ikke er der.