Pappafortellinger

Katja Lindeberg har sterk tilstedeværelse på scenen, og selv om fortellingen ikke holder helt mål, imponerer den i formidlingen.

Når isbjørner får barn, går ungene sammen med moren i to år. Faren derimot, stikker av ganske kjapt etter unnfangelse. Når Katja Lindeberg bruker isbjørnen som illustrasjon på sin egen far i forestillingen Isbjørnpappaen, er det nettopp fordi han ikke var til stede i hennes barndom, men flyttet fra familien da hun var tre år. Dette gir forestillingen et dypt personlig utgangspunkt, og temaet ligger tett opptil et stort konfliktmateriale, men den styrer allikevel unna konflikten, og spørsmålene jeg sitter igjen med handler mest om kjærlighet. Jeg lurer imidlertid også på om det personlige utgangspunktet er nok til en hel forestilling.

Isbjørner
Scenen har et arktisk preg. I Sissel Rommes scenografi henger det lyseblå plastremser fra taket ganske langt frem på scenen, og på gulvet ligger store hvite sekker av noe slag, som kan minne om isfjell eller brøytekanter. En isbjørndrakt brukes innimellom både som scenografi og kostyme, og særlig det store hodet, som Lindeberg tar på seg eller sparker rundt som en ball, blir også en medspiller. Det arktiske preget gir assosiasjoner til isolasjon og ensomhet. Selv om det kan virke som om isbjørnparallellen er valgt på grunn av isbjørnfedres manglende kontakt med ungene, leser jeg det også mer komplekst. Faren hennes virker stor, litt skummel kanskje, men også varm. Litt som en isbjørn. Han er en einstøing, og isbjørner er ikke flokkdyr, de jakter på egen hånd. Sånn er også Katjas pappa.

Jeg blir irritert på denne faren ganske tidlig. Han har pensjonert seg, han har ingen venner og ingen interesser. Når Katja reiser til København, ringer han og vil at hun skal komme hjem igjen, for han kjeder seg uten henne. Han er krevende, men gir ingenting. Når hun spør ham om han var glad i henne da hun var liten svarer han at nei, det var han nok ikke. Hun tar ham med i svømmehallen og lager Tinder-profil til ham. Han slakter den første forestillingen hun lager. Hun sier at hun elsker ham. Jeg tenker at han ikke fortjener den kjærligheten hun gir ham, og får ikke lyst til å høre så mye mer om faren som ikke brydde seg om datteren sin. Jeg vil heller høre om hvordan Katja har det, jeg håper moren hennes er snill og at hun fikk all den kjærligheten hun trengte i oppveksten til tross for en fraværende far og problemene med å passe inn.

Sterk scenisk tilstedeværelse
Katja Lindeberg har god kontakt med publikum. Det er tilstedeværelsen hennes som bærer hele forestillingen, og dette synes jeg er imponerende. Hun er nær og tydelig, og har et ordentlig godt grep om samhandlingen med publikum. Det er også morsomt, fordi et av temaene hun bruker mye tid på å snakke om, er teatrets samhandling. Faren hennes, som før han ble pensjonist blant annet var lysdesigner, har på egen hånd jobbet med en avhandling om nettopp samhandling i teatret. Det er litt naivt, men også sant, at teater i bunn og grunn er samhandling, og Lindeberg klarer å formidle dette på en overbevisende måte.

Mens jeg så forestillingen syntes jeg hun gikk for lite inn på de viktige tingene. Det virket som om hun ikke helt turte å gå inn i det mest problematiske i materien. Hun forteller om hvordan hun egentlig hadde tenkt at han skulle være med i slutten av forestillingen, at han skulle komme inn og danse med henne mens han stod oppå føttene hennes. Det var et godt tenkt grep, tenkte jeg, men det ble altså ikke noe av. Jeg lurer på hvorfor. Hun forteller at han gav henne tillatelse til å lage forestillingen, men jeg får ikke egentlig noen forståelse av om det hadde vært noen konflikt eller om hun måtte mase på ham for å få den tillatelsen. Det kommer frem at han kanskje var lunken til prosjektet, men ikke noe utover det. Jeg føler at det ligger en sprengkraft her, i noe som egentlig er for vanskelig å ta opp på scenen. Det er som om det ligger noe uforløst i problemstillingene, noe hun kanskje kunne sagt hvis hun hadde vært på tomannshånd med noen, men som ikke kan behandles i scenisk form. Jeg er ikke tilhenger av at folk skal blottlegge sitt ett og alt på teaterscenen, men her er det litt som om prosjektet krever mer konfliktorientering. Samtidig ville et slikt grep kanskje tatt vekk noe av varheten og gjort dette til en ubehagelig utleverende forestilling.

Etterpå har jeg tenkt mye på faren til Katja Lindeberg, mannen jeg syntes tok for mye plass i forestillingen datteren laget om ham. Jeg har tenkt at han er helt alene, og at hvis Katja ikke tar dette ansvaret, gjør ingen det. Jeg har tenkt at det bak mannen som forlot henne som barn og som etterpå brukte samværshelgene til å lese for henne i åtte timer i strekk, ligger noe ubehjelpelig, og at det ubehjelpelige også trenger kjærlighet, men at det ikke kan være lett å ta det ansvaret. Det er noe som er uferdig i denne forestillingen. Den kunne vært strammere og tydeligere, men jeg fortsetter å tenke på den. Det at den ikke gir meg alle svar gjør at jeg får lyst til å finne helheten selv, og det er en sterk kvalitet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER