Foto: Markus Spiske/Unsplash

Pensjonen, arbeidslivet og streiken

Streiken i kultursektoren avdekker forskjellene.

Fra 3. september har det vært streik i kultursektoren i Norge. Siden 1. oktober har 805 ansatte som er fagorganisert i de tre LO-forbundene Creo, NTL og Fagforbundet Teater og Scene streiket. Streikeuttaket har rammet hovedscenene, og en rekke forestillinger er blitt avlyst og premierer er blitt utsatt. Årsaken til streiken er en uenighet om pensjon. I 2016 ble tjenestepensjonen midlertidig omgjort til en innskuddspensjonsordning. LO-forbundene streiker nå for å få på plass en hybridpensjonsordning som vil sikre pensjonsutbetalinger livet ut.

Det er viktig å beskytte streikeinstituttet, det er det viktigste verktøyet vi har for å sikre et rettferdig arbeidsliv. Det har vært påpekt at det etter halvannet år med ulike grader av smittevernbegrensninger på teatrene og i orkestersalene er dårlig timing med streik nå. Men det ligger i streikeinstituttets natur at det ikke finnes noen passende tid for en streik. Streik er og skal være krevende. En streik skal ramme arbeidsgiverne, og selv om Creo har sagt at de selv hadde ønsket å få til meklingen og konflikten i vinter, men ble bedt av Spekter om å utsette, ville det også da føltes krevende å stenge de allerede utsatte teatrene.

Rammer frilansere
Det spesielle med denne streiken er at den ikke bare rammer arbeidsgiverne, men en god del av arbeidstakerne. Kultursektoren er helt avhengige av frilansere. For ordens skyld er en frilanser i denne sammenhengen definert som en arbeidstaker som ansettes på korte kontrakter i forbindelse med enkeltproduksjoner. Mange av disse, som scenografene og teknikerne, er organisert i henholdsvis CREO og Fagforbundet Teater og Scene, mens for eksempel regissører, skuespillere, dansere og koreografer er organisert andre steder. Det store flertallet av de som er tatt ut i streik er uansett fast ansatte, og streiken rammer mange av frilanserne uavhengig av organisasjonstilhørighet. De som nå får avlyst oppdragene sine eller ikke får gå inn i nye oppdrag, mister arbeidsfortjeneste, og det står ingen streikekasse klar til å hjelpe dem over den kneiken som er blitt ganske bratt etter alle koronaavlysningene.

Samtidig som det er åpenbart at streiken rammer enkelte arbeidstakere, er situasjonen svært kompleks fordi frilansernes vilkår også er en del av grunnlaget partene er uenige om. Både arbeidsgiverforeningen Spekter og LO-forbundene mener at de sitter på de beste løsningene for frilanserne. Det finnes en lov som sier at man ikke har rett på pensjonsopptjening for arbeidsforhold som varer kortere enn 12 måneder, og de færreste frilansere jobber på ett sted mer enn 12 måneder av gangen. Før 2016 fungerte det derfor sånn at det frilanserne tjente opp av pensjon under arbeidsforholdet gikk tilbake til arbeidsplassens pensjonsordning når arbeidsforholdet var avsluttet. Med innføringen av innskuddspensjon og personlig opptjening i 2016 fikk arbeidstakerne på korte kontrakter endelig delta i pensjonsspareordningene. Ifølge Spekter vil dette ikke være mulig å fortsette med i en hybridpensjonsordning på grunn av den nevnte lovgivningen. LO på sin side viser til et brev fra Finanstilsynet datert 26. november 2020 der det konkluderes med at det kan gjøres unntak fra loven. Det skal bety at man fortsatt skal kunne få pensjonsopptjening med hybridpensjon selv om man er ansatt i engasjementer som er av kortere varighet enn 12 måneder.

Spekter mener LO tar feil og at brevet fra Finanstilsynet ikke er gyldig fordi det «overser lovforarbeidene». De sier også at brevet er skrevet før Finansdepartementet i lovforarbeidene til sin egen pensjonskonto slo fast at det ikke er i tråd med loven å gi hybridpensjonsrettigheter ved arbeidsforhold som er kortere enn 12 måneder. Jeg har prøvd å finne ut hva som er riktig, men Finansdepartementet kan ikke svare nå fordi de er opptatt med statsbudsjettet som skal legges frem 12. oktober, og Finanstilsynet har lovet å komme tilbake til meg.

Det er altså ikke så lett å vite hva som stemmer eller hvem som sitter på de beste løsningene. Det gjør også situasjonen for de mange som opplever usikkerhet om egne rettigheter og arbeidsmuligheter enda vanskeligere. For mange av de korttidsansatte er det fremdeles nytt at det i det hele tatt er mulig å ha en pensjonsordning, og det blir viktigere å kunne få beholde pensjonsoppsparingen enn å endre ordningen. Usikkerheten gjør at de ikke føler seg ivaretatt.

Lovendring
Det er også en kjensgjerning at det ikke kan opptjenes pensjon hvis man ikke først har lønn. For mange scenekunstnere og musikere er kampen om de nye oppdragene alltid et pågående arbeid, og jobb er ikke noe man tar for gitt. Pensjon blir nødvendigvis underordnet, og hvis man står i fare for å få jobber avlyst eller tilgangen på nye oppdrag minsker, så spiller det kanskje ikke så stor rolle om pensjonsordningen er av typen innskudds- eller hybridpensjon. Når det attpåtil hersker usikkerhet rundt om den ordningen det streikes for vil komme dem til gode mens de ikke selv får gått på jobb, da er det ikke rart at det oppstår en økende misnøye blant uavhengige scenekunstnere.

Når dette er sagt, så skulle det bare mangle at også de kunstnerne som jobber på kortere kontrakter får rett til livsvarig pensjon fra arbeidsgiverne. I et arbeidsmarked som i økende grad belager seg på at folk er på arbeidsplasser på korte kontrakter, er det helt nødvendig med en lovendring der man går bort fra hovedregelen om de 12 månedene. For det denne streiken så tydelig avdekker, er at det finnes forskjeller internt i kultursektoren og at kultursektoren skiller seg fra andre sektorer i arbeidslivet. Alle opplever ikke at streik er et virkemiddel de har, og en stor del av forskjellen ligger her. I dag kan det sikkert virke som om de fast ansatte sitter med privilegier de andre ikke er i nærheten av å kunne drømme om, og hybridpensjon kan fort fremstå som et sånt privilegium. Men løsningen er ikke å gi de fast ansatte færre privilegier, det er å se sektoren og arbeidsmarkedet i sitt rette lys og sikre at også de som jobber på kortere kontrakter har ordentlige rettigheter. Det innebærer både å legge til rette for at det skal gå an å være kunstner gjennom livsløpet og at man skal kunne få pensjon livet ut.

Creo sier at nøkkelen til løsningen på streiken ligger hos de lokale lederne. Det kan det godt hende de har rett i. Jeg tror også at mye av løsningen på å ivareta frilansere ligger her fordi de lokale lederne kjenner sitt eget felt godt og forstår hvorfor arbeidslivet for kunstnerne er organisert på denne måten. Fagforeningene og -organisasjonene må også være bedre på å vise at de arbeider for et arbeidsliv der det skal være normalt å ha flere arbeidsgivere i løpet av et år og der ordningene er tilpasset denne virkeligheten. Hvis streiken og kampen for pensjonsrettighetene skal beholde sin legitimitet i det som virker som en svært fastlåst konflikt, så må også frilanserne virkelig tro på at det vil gagne dem. Da må det ordninger på plass som sikrer at frilanserne i kultursektoren er en fullverdig del av feltets arbeidsliv med de godene det innebærer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER