Patosfylt slektsdrama

I 2015 fikk Jon Fosse Nordisk råds litteraturpris for romantrilogien som består av verkene Andvake (2007), Olavs draumar (2012) og Kveldsvævd (2014). Juryen beskrev blant annet trilogien som «et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur». Tilsynelatende egner trilogien seg perfekt for en iscenesettelse i teatret: De tre tekstene er utpreget handlingsdrevne og står slik i sterk kontrast til flere av Fosses nyere skuespill, slik som Skuggar (2006) og Hav (2014), der det er svært lite konkret handling.

Trilogien beveger seg i et gjenkjennelig Fosse-univers. Handlingen kretser rundt de store, eksistensielle og evige temaene i tilværelsen. Liv og død, kjærlighet og hat, sorg og savn. Fosse skriver fram en slektsfortelling med tydelige forbindelser til en tradisjonstung litterær arv. Andvake har referanser til Bibelens juleevangelium og Olavs Draumar henspiller trolig på visjonsdiktet Draumkvedet, der Olav Åsteson ser dødsriket i en drøm. I fortellingene finnes spor av religiøs og kristen mystikk og det veksles mellom nåtid og tilbakeblikk slik at grensene mellom drøm og virkelighet tilsløres. På den måten oppstår det også forbindelser mellom personene på tvers av tid og rom.

Dystert og middelaldersk Fosse-univers I Hordaland Teaters oppsetning er handlingen bortimot identisk med den i de tre romanene til Jon Fosse. Trilogien er omgjort til tre akter, med ti minutters pause mellom hver del. I første del av forestillingen møter vi Asle og Alida, et ungt ugift par som venter barn og jages hjemmefra og flykter til Bjørgvin. De går fra herberge til herberge, men ingen vil gi dem husrom. Omsider finner paret et hus mens det antydes at Asle tar livet av kvinnen som bor der. Like etter kommer sønnen Sigvald til verden. I andre del av forestillingen har Asle og Alida byttet navn til Olav og Åsta og de har reist fra huset i Bjørgvin og bosatt seg i Barmen. Olav drar tross alle advarsler likevel tilbake til Bjørgvin for å kjøpe forlovelsesringer, men avsløres for sine tidligere handlinger og henrettes. I siste del møter vi Åstas datter Ales og får kjennskap til Åstas skjebne etter Olavs død.

I Hordaland Teaters forestilling er de lange indre monologene fra romanene skrellet vekk til fordel for et skuespillerensemble som selv ofte fører ordet og gjengir handlingen. I tillegg spilles konkrete scener hele tiden ut. Scenerommet er enkelt og gir assosiasjoner til en dyster middelalder, noe som for så vidt kler Fosses univers på mange måter og den litterære arven han skriver seg inn i. Musikk og lyssetting brukes aktivt til å underbygge stemninger og etablere handlingens veksling mellom nåtid og tilbakeblikk, drøm og virkelighet på scenen. Noen få rekvisitter flyttes inn og ut, deriblant en liten søyle av tre, et enkelt trebord, en seng og grå, runde klumper av grått stoff som likner store steiner og som sammen med en åre etter hvert forestiller en båt på havet. På bakveggen projiseres tidvis et bilde av havet og horisonten. Skuespillerne er kledd i kostymer som minner om noe fra et periodedrama lagt til en eller annen uviss fortid: kvinnene med skaut og lange skjørt, mennene med grå skjorter og slitte skinnsko.

Musikkoverdose Fortellingen om det undergangsdømte paret Alida og Asle er utvilsomt fengende, men både i bøkene og i oppsetningen ligger den farlig nært å tangere en god del klisjeer. Her tenker jeg for eksempel på skildringen av spelemannen Asle og hvordan «ei lykke så stor får spelet hans til å bli eitt med alt som veks og andar og han kjenner at kjærleik til Alida fløymer og fløymer i seg og den fløymer over i spelet hans…» (Sitert fra Andvake, s. 40). Der forfatteren Fosse ofte redder seg unna i siste liten, eller evner å kontrastere det høystemte med tilbakeholdt og lavmælt språk, går det dårligere med Hordaland Teaters iscenesettelse. Jeg er forbauset og flau over hvor lite engasjerende Andvake oppleves som teaterkunstverk. Jeg har store problemer med å leve meg inn i dette universet og ta det på alvor. Ordene som dukker opp i hodet mitt er «patosfylt», «svulstig» og «overdrevent». Hva skyldes det?

For det første har det å gjøre med hvordan musikken er misbrukt som virkemiddel i Andvake. Musiker Erlend Apneseths live felespill og Trio Mediævals forhåndsinnspilte musikk er i utgangspunktet fine musikalske virkemidler som dessverre mister mye av sin kraft etter hvert som forestillingen skrider fram. De samme melodiske temaene med luftige kvinnestemmer og Apneseths følsomme felespill repeteres i alle aktene og akkompagnerer scener der Asle og Alida elsker, flykter og erklærer sin kjærlighet til hverandre. Jeg savner mer musikalsk variasjon og dynamikk, men det jeg får isteden er utstrakt bruk av den samme kjenningsmelodien.

Ufrivillig komikk og parodi Min fremste innvending dreier seg imidlertid ikke om musikken. Det er skuespillet og hvordan det stadig overdrives så mye at flere scener er helt på grensen til å tippe over i det parodiske. Jeg har aldri vært på en Fosse-oppsetning hvor det ropes og skrikes så mye som dette. Flere ganger sliter jeg faktisk med å høre hva som blir sagt. Sammen med musikken gir det meg følelsen av at forestillingen hardt og inderlig forsøker å gjøre meg berørt. I både akt en og to overværer vi en krangel mellom en mor og en datter og i begge scener er det påfallende hvordan konfliktene utspiller seg gjennom melodramatisk og høylytt skriking, gråting og slåssing. Jeg klarer ikke holde latteren tilbake.

Jovisst finnes det spor av komedie i teksten og framhevingen av det humoristiske i situasjonene i Torkil Sandsunds regi er ikke utelukkende mislykket. For eksempel er scenen som innleder akt to et eksempel på hvordan overdrivelsen virker som effektiv forsterkning av det underliggende alvoret i fortellingen. Der følger en gammel mann i skuespiller Magne Håvard Brekkes skikkelse etter Asle på veien, mens han i en overdrevent ropende henvendelse spør om Asle ikke kjenner ham igjen. Scenen er spilt med en forfriskende og skrudd komikk som utvilsomt gir Asles redsel for å bli avslørt for mord en absurd kvalitet. Brekke spiller så karikert at han kanskje minner mest om en litt naiv bygdetulling, men intensiteten i scenen som forsterkes av et kommenterende ensemble som gir liv til Asles tanker, får det til å fungere.

Det er flere karakterer i Fosses univers som allerede er litt enkle, i betydningen enten veldig snille eller slemme. Med det overdrevne skuespillet glir dessverre den gamle mannen over i ren karikatur i løpet av akt to. Når han angir Asle er det så overspilt og støyende at jeg allerede er uengasjert. Mens Asle slepes til fengselet, får vi igjen en overdrevent dramatisk scene som er godt på vei over i parodi, når en ung, prostituert jente har stjålet armbåndet Asle opprinnelig kjøpte til Alida. Høyt og skingrende skriker Asle «NEI!» tre ganger mellom jentas utlegninger om armbåndet.

Noen ganger oppstår nye lag på lag av mening når teksten møter teateret. Skuespillerens uttrykksregister, kropp og stemme kan med ett synliggjøre muligheter i fortellingen jeg aldri hadde sett for meg at eksisterte. Med denne oppsetningen har Hordaland Teater dessverre prestert det motsatte. Resultatet er at Andvake likner mer på et patosfylt og utdatert slektsdrama der det meste av musikaliteten i Fosses språk er borte.