Pass deg for løgnaren

«Det står ein dinosaur utanfor vindauget mitt», sier Fredrik Høstaker i rollen som Barnet. Han står oppreist med ei dyne foran seg, under en lysspot, og utenfor vinduet hans står det en dinosaur. Barnet forsøker å ligge helt stille for ikke å bli oppdaget, men tenker samtidig på hvordan de andre barna i skolegården kommer til å reagere når han forteller det til dem: «oi! har dette skjedd deg? først ei død bestemor / og rett etterpå ein dinosaur!»

Dramatiker Eirik Fauske har allerede her, i skuespillets første scene, etablert en kompleksitet som bærer stykket og som ivaretas godt i denne iscenesettelsen. Gjennom den førtifem minutter lange forestillingen inviteres vi inn i Barnets mange fantasifulle universer, bebodd av dinosaurer, laserstråler og hundrevis av barn i vill kamp på havet. Innimellom bryter stemmen til den bekymrede forelderen inn, samtidig som Barnet har et blikk på seg selv og på hvilke hendelser som har oppmerksomhetsverdi i skolegården.

Fargesprakende scenografi Det er det relativt nyetablerte scenekunstkompaniet Agder Nye Teater, ved Magnus Sparsaas og Sunniva Fliflet, som har regi på forestillingen. Kompaniet har base i Arendal, og mens Sparsaas har en bachelor i regi fra Kunsthøgskolen i Oslo, har Fliflet en dramaturgiutdannelse fra Århus Universitet. Tidligere i år hadde de premiere på forestillingen White Heart, og de arrangerer også årlige teaterlaboratorier. I denne produksjonen har de samarbeidet med Christa Barlinn Korvald, Herman Breda Enkerud og Erlend Peder Kvam som sammen har stått for scenografi og kostyme. Trioen er alle utdannede grafiske designere, og tilhører performancekollektivet Narves1biblioteket. Scenografien består av åtte fargesprakende romskip- eller blekksprutlignende objekter, samt en rekke oppblåsbare figurerer. Objektene har små skjermer på seg (som gjør at de ligner ytterligere på små romskip), hvor bilder av forvrengte ansikter vises underveis i forestillingen.

Joakim Stiens lysdesign skaper intimitet og gjør det samtidig umulig å si hvor rommet slutter. Hele forestillingen dreier seg omkring Barnet, og den plastiske scenografien bidrar til at forestillingen ikke blir monoton. Høstaker veksler i rollen som Barnet mellom det ekspressive og mer dempede, og han fremstår svært troverdig.

Sorg som dramaturgi Som voksen kan møter med barn som er i sorg oppleves nesten irrasjonelt. I det ene øyeblikket er sorgen bunnløs, i det neste avløses dette av et like intenst raseri, før det nesten virker glemt når leken tar overhånd. Den smertefulle sorgen får også her utløp gjennom leken, hvor Barnet og Veslesøster blant annet spiller ut scener hvor de etterligner Bestemor. En kamp med dinosaurer avsluttes med replikken «sånn døde bestemor», før Barnet forsøker gjenoppliving med hjertekompresjoner på Veslesøsters hofte. Den oppblåsbare scenografien bryter seg bokstavelig talt inn i leken og lar seg forme av Barnets fantasi.

Ragnhild Meling Enoksen spiller både Veslesøster og Mamma, og mens førstnevnte er energisk til stede på scenen, ivrig etter å få delta i storebrorens lek, er foreldrerollen mer tilbaketrukken. Her er det tilstedeværelse mer gjennom stemme enn kropp, og stemmen er også lett fordreid. Barnets navn på de voksne er ‘løgnarane’, og det er Mamma som er Den store Løgnaren:

dei laug til meg

dei lurte meg

kvifor sa dei ikkje at det gjekk an å døy

kvifor haldt dei vaksne det hemmeleg?

bestemor havner jo ingen plass no

ho blir jo berre borte

Fauskes tekst har likhetstrekk med skuespillet hans Under barnehagen fra 2010. Også der veksler teksten mellom barnets lekeunivers og forsøkene på å forstå verden. Det er særlig barnets forsøk på å forstå hvordan livssyklus, liv og død, henger sammen i det store bildet som går igjen her. I Hundrevis av barn i vill kamp finner Barnet og Veslesøster en død fugl og holder begravelsesseremoni for den. Fuglen skal begraves i et hull i hagen, og «så skal ei dame synge ein lang sang og då griner alle dei vaksne». Teksten er skrevet med den voksnes observasjon av barnets sorgreaksjon, noe som gir den en gjennomgående humoristisk tone. Jeg opplever likevel at den ivaretar sårheten, og at det ikke er en latterliggjøring av Barnet (tvert i mot!), og at Kilden Teater balanserer humoren, dramatikken og sorgen godt i sin iscenesettelse.

Parallelle perspektiver Sorgen er hele tiden latent og under bearbeidelse i forestillingen, men det er likevel leken som tar overhånd både i handlingen og i forestillingens form. Det gjør det mulig å følge de ulike scenariene som Barnet forteller og leker frem, samtidig som de eldre tilskuerne også kan forholde seg til dem som nettopp bearbeidelse av opplevelser og følelser. Tannpussing på kvelden glir over i en ny kamp på havet. Med propp i vasken begynner det å regne, det er storm og det renner vann inn i skuta. I selve fortellingen ligger dramatikken i skuta som holder på å synke, men det er replikken «eg låser døra», i kombinasjon med «det regner», som skaper en parallell dramatikk hos meg som voksen tilskuer med større frykt for vannskader enn forlis. Jeg opplever her at forestillingen kommuniserer bredt til både unge og eldre i salen, men at disse lagene er sammenfiltret slik at det ikke oppstår øyeblikk eller scener hvor deler av publikum holdes utenfor. For alt jeg vet, er det en rekke innsikter og humoristiske poeng som har gått meg hus forbi, men det er jeg i så fall lykkelig uvitende om.