Hører du ikke hva jeg danser, eller? Foto: Tale Hendnes Foto: Tale Hendnes

Pas de deux på Ravnedans

Hva er det som kjennetegner en duett, og hva gjør den verdt å feire? Kritiker Andrea Csaszni Rygh skriver fra sommerens Ravnedansfestival, der Scenekunst.no også holdt åpent skriveverksted og samtalerom.

Årets Ravnedans i Kristiansand er en festival som oser av overskudd og hybris. Vante festivaldeltagere kaller festivalen i en fleipete tone for en leirskole for voksne. Beskrivelsen er ganske treffende, både fordi det sosiale er en sentral del av festivalen og fordi deler av sosialiseringen rundt festivalen kanskje kan oppfattes litt intern. Likevel finnes det mange ulike måter å oppleve festivalen på, og de driftige festivalarrangørene Julie Rasmussen, Tone Martine Kittelsen, Irene Vesterhus Theisen og Maren Bjørneseth forteller i et intervju på Scenekunst.no fra 2016 at de er opptatt av det lokale publikummet.

Det å jobbe for å tilgjengeliggjøre dans for en lokalbefolkning og samtidig etterstrebe å skape en relevant arena for det profesjonelle dansefeltet er ikke nødvendigvis motstridende ambisjoner. Festivalsituasjonen gir i alle fall fagpublikummet muligheten til å engasjere oss i en slags intens hyper-sosialisering som kan ligne leirskolens arena. Festivalformatet inneholder også forventningen om fest. Etymologisk kommer begrepet festival fra det latinske ordet festum som betyr noe sånt som offentlig glede, munterhet og nettopp fest. Et annet latinsk ord for festligheter er feria som betyr å avholde seg fra jobb for å ære gudene. Kanskje er det ikke gudene vi ærer under Ravnedans, men felleskapet rundt dansekunsten? Kanskje går vi på kunstfestival med ønske om å oppleve en slags sekulær magi eller kollektiv ekstase? Dette mener jeg i så fall arrangørene av Ravnedans i stor grad lykkes med å legge opp til. Programmet er spekket med forestillinger både innendørs og utendørs, fester, danse- og skriveworkshops, gratis danseklasser, et kombinert lotteri- og standup-show, filmvisning, morgenbad ledet av «Gud» (dansekunstner Ida Gudbrandsen) og alternativ byvandring – you name it.

Det nærmeste jeg kom opplevelse av magi og ekstase var kanskje forestillingene Meg, meg og meg av Th’Line aka Kristina Søetorp og Ida Wigdel og Performance av Erik Pirolt og Stian Pollestad. Men oppgaven er å anmelde forestillingen Hører du ikke hva jeg danser, eller? med Ivar Grydeland og Siri Jøntvedt. I programmet deres står det at forestillingen er en «hyllest til duettformen», og jeg lurer på hva det vil si? Hva er det som kjennetegner en duett og hva gjør den verdt å feire? Festivalprogrammet har i hvert fall en rekke duetter: Meg, meg og meg der Søetorp og Wigdel er iført wrestlingmasker, snakker med stemmeforvregning og surfer på nettet etter hits å danse til. I forestillingen (S)kjønn safari utfører Harald Beharie og Louis Schou-Hansen en slags risikodans med intrikate og kroppsnære løft som får hjertet mitt til å fyke opp i halsen. I MM danser Ludvig Daae duett med seg selv, eller snarere en digitalisert versjon av seg selv og utforsker slik sett kanskje grenser for hva en duett kan være.

En fellesnevner for duettene er det spesifikke formatet: forholdet og dynamikken mellom to personer, digitale eller virkelige, som vises offentlig foran et publikum. Grydeland og Jøntvedts duett skiller seg ut fordi det, til forskjell fra i de andre stykkene, er forholdet mellom musiker og koreograf som er utgangspunktet.

Hører du ikke hva jeg danser, eller?, trailer

Ideen om å feire duettformen tenker jeg forutsetter et slags forhold til en tradisjon, og tankene mine ledes derfor bakover i samtidsdanstradisjonen til samarbeidet mellom komponisten John Cage og koreografen Merce Cunningham på 1950-tallet. Selv om Cage og Cunningham ikke nødvendigvis var på scenen sammen slik som Grydeland og Jøntvedt, samarbeidet de i hvert fall som en kunstnerisk duo. Cage og Cunningham delte en fasinasjon for tilfeldighetsoperasjoner i musikk og dans og benyttet seg av komposisjonsverktøy som kunne skape elementer av vilkårlighet i musikken. Tanken var at ved å overlate valg til tilfeldighetene, unngikk man å bli begrenset av personlig smak og preferanser. Grydeland og Jøntvedts forestilling står i stor kontrast til en slik kunstnerisk tilnærming, den viker ikke unna for det personlige. Metoder som improvisasjon, egne refleksjoner, tanker og innfall virker å ha vært sentrale verktøy i komposisjonen av Hører du ikke hva jeg danser, eller?

I starten sitter Grydeland lengst frem til venstre på scenen og spiller på en slags liggende elgitar. Lydriggen skaper en diagonal gjennom rommet, med ledninger og forsterkere og diverse sampler-bokser utplassert. Den lune gitarspillingen fører tankene mine til fjell, skog og Gustavo Santaolallas filmmusikk fra filmen Brokeback Mountain. Det er imidlertid ikke en lignende romantikk, seksuell spenning eller sentimentalitet å skue hos Jøndvedt og Grydeland. Duoen sitter konsentrerte i hver sin «boble». Jøntvedt sitter på en stol i andre enden av scenen, diagonalt i forhold til sin duettpartner. Mens Jøntvedt sitter på stolen, beveger hun overkroppen, gir etter for tyngdekraften, henter seg selv opp igjen og vrir seg i spiraler. Jeg merker at det er vanskelig for meg å se denne type «dans på stol» uten å tenke på forestillingen Rosas danst Rosas (1983) av Anne Teresa De Keersmaeker.

I den sistnevnte er stolen et sentralt element i hele forestillingen, men for Jøntvedt fungerer stol-dansen som en slags startposisjon før hun reiser seg. Bevegelsene fortsetter på en lignende måte i stående posisjon i en avgrenset sirkel rundt Jøntvedts egen akse. Bevegelsene er delvis «organiske», men Jøntvedt avbryter hele tiden seg selv og endrer retning med kroppen.

I programmet står det at et tema i forestillingen er lytting. Denne deklarasjonen gjør at jeg forestiller meg hva som skjer når man tenker ekstra mye på det å lytte. Kanskje oppstår det en slags performativ hyper-lytting? Altså en slags oppvisning av det å lytte som går bortenfor det direkte funksjonelle? Skillet mellom funksjonalitet og performativitet er kanskje mest distinkt i Grydelands agering på scenen. Noen ganger er det vanskelig å fastslå om han er opptatt av å lage lyd eller om bevegelsene han utfører snarere er et performativt spill med publikum. Det er på et vis befriende at musikeren har en slik performativ fremtoning som nærmer seg danserens.

Dans versus musikk
Duoen har gjort få endringer i scenerommet, kinosalen Aladdin Blå. Det er minimalt med lyssetting, scenografi og kostymer. Det vekker en konflikt i meg i at scenerommet både tar mye og lite plass på samme tid. Det tar mye plass fordi kinosalen har fått beholde sitt opprinnelige uttrykk, samtidig oppmuntres jeg til å fokusere på innholdet når det «ytre» behandles som noe sekundært. Et sentralt element i forestillingen virker å være friksjonen og dialogen mellom utøverne og kunstformene de representerer: musikken og dansen. Utøverne leker med scenekonvensjoner og adresserer publikum og hverandre direkte gjennom en form for verbal metakommunikasjon. De verbale ytringene virker å reflektere utøvernes indre tanker om situasjonen de befinner seg i. En tilsynelatende harmoni mellom Jøntvedts bevegelser og Grydelands lydbilde kontrasteres med en disharmoni i disse verbale utvekslingene. På et tidspunkt opplever jeg at det skapes en unødvendig distinksjon mellom kunstformene: Jøntvedt gjør et dansesteg som får flere i publikumssalen til å le, Grydeland spør, i en humoristisk og syrlig tone publikum om dette er noe sånn intern dansehumor som han (som musiker) ikke forstår seg på. Jøntvedt konstruerer seg selv som en slags underdog i forholdet, og den småkjeklende tonen og insinueringen av en slags intern konflikt mellom musikeren og koreografen virker litt påtatt.

Noen ganger treffer humoren og dynamikken bedre, når kommunikasjonen fremstår mer tvetydig, og det oppleves som at handlingene og ordutvekslingen ikke er improvisert. Som når Jøntvedt ved et tidspunkt sier: «lang tone, veldig lang tone», og Grydeland avbryter: «du sa jeg skulle si i fra om det var noe som minnet om sutring». Kommentaren fungerer som et stikkord for Jøntvedt som marsjerer ut av scenerommet. Grydeland sitter igjen, venter, for så å si: «Scenen er din, Siri.». Opplevelsen av det vilkårlige i kommunikasjonen og at det er noe jeg ikke helt forstår, vekker min interesse.

Eksplisitt og avmystifisert
På et tidspunkt tar Jøntvedt opp to store megafoner og setter dem mot hverandre slik at den ene megafonen «lytter» til den andre. Det skaper en slags pipelydeffekt. Hun trykker så på knappene på megafonene gjentatte ganger slik at de minner om lyden av kastanjetter. Det er morsomt når objektet lager lyd på en annen måte en det er ment å gjøre. Mindre interessant er det når Jøntvedt spør «Hvem er det som følger og hvem er det som fører?» i megafonen. For meg skaper en følelse av at forestillingens tema eller agenda reduseres til det konkrete, og det virker avmystifiserende når jeg som publikummer føres for mye i min opplevelse. Likevel virker den eksplisitte tiltalen å være en sentral drivkraft bak forestillingen, å «oppheve skillet mellom forestillingen og tanken bak», som det står i programteksten.

Hører du ikke hva jeg danser, eller? er en delvis sjarmerende duett med et uttrykk og et langsomt tempo som oppleves beroligende midt i et fullspekket festivalprogram. Samtidig gir forestillingen meg en følelse av å befinne meg i en forgangen tid, i kraft av sitt spartanske estetiske utrykk og fravær av tydelige referanser til populærkultur som er betegnende for samtidsdansen i dag.

Temavalget lytting og måten det behandles på oppleves heller ikke direkte nyskapende eller presserende, men på et vis er det befriende at duoen viser tillit til det uspektakulære. Når Jøntvedt engasjerer seg i abstrakte bevegelsessekvenser og Grydeland forsvinner i sitt gitarspill, får jeg en bit av noe jeg setter veldig pris på ved samtidsdans, men som er desto vanskelig å definere. Poesien som oppstår i en ordløs formidling og det mystiske potensialet som ligger i det abstrakte, blir en analogi til følelsen av det ubeskrivelige ved å være menneske.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER